70-tallsinspirert hardrock med et hint av rock.

Apokalypsens ryttere kommer, prøvelser og dom venter!

Overskriften der stjal jeg av meg selv, fra en tidligere artikkel. Bra stil :).

Catakomb@Facebook

Trommeslager Mats, bassist Annikken og gitarist og vokalist Nick står for de musikalske sprellene på Four Horsemen. Eller, mer seige og melodiske kast og ålinger passer bedre som beskrivelse. Det driver, groover og er utført nær perfekt. Det er noe som ikke helt falt i smak, men altså, når tre og mer låter faller i smak av fire, hvor mye bør man da smile?

Dette er kløktig, for det låter ikke 70-talls, eller retro, synes jeg, de har rappet litt her og der, funnet en sving på det hele og klart å male gamle bilder med nye pensler. Imponerende.

Referanser de selv bruker, inspirasjoner, er Black Sabbath, Thin Lizzy og en form for grungebasert sound ala Alice In Chains. Jeg hører Nwobhm i mye av dette, de bar jo også Lizzy på sine musikalske skuldre på vei inn i den nye tiden den gang. Og Rainbow, og Sabbath med Dio. War er her, den minner meg om et par av mindre favoritter innen Nwobhm, men hakket mer sløyt og melodisk. Solojobbingen her (får assosiasjoner til Iommi ala 80/81 :)), vokalen (som drar i tråder som minner om Klaus Meine), drivet fra rytmikken, ALT er fett på War.

Og vi skal liksom ikke inn i et veldig heidundrende party her på tekstbiten, for Åpenbaringen og de fire rytterne har ankommet sfæren. Pestilence og Famine, nevnte War og for mange det som setter en strek for mange, døden. Famine hadde de partiene jeg ikke helt fant tonen med, blant det tyngre stoffet fikk jeg flashback til den natten jeg dessverre snublet borti C&W-awards på tv-en på jobb. Men det gjør lite, litt amerikansklåtende poprock i alt dette skader ikke meg. Ellers i låtene ligger jo en del gitararbeid litt i Lizzy-gata, om du tenker tiden med Gary Moore for ex.

Death er som War, flott! Det svinger så greit her at jeg nesten synes det er litt vanskelig å sitte og skrive notater og høre samtidig. Pestilence er tyngst, tempoet her dras godt ned, og da er det litt fare for at kroppen min gynger fram og tilbake og nesten krasjer med monitoren. Fantastisk!

En anelse av det engelske WytchHazel har funnet opp av brygg. Og en tøddel modernisert hardrock, men som sagt med et stort snev av egenart.

8/10

Tracklist:

1. Pestilence 
2. War 
3. Famine 
4. Death