Selskap: AFM

Release; 26.09.14

Svenskene har aldri veltet min verden, men jeg kjenner flere som virkelig omfavner dette bandet, så jeg tar et godt tak og prøver meg på gjengens siste utgivelse.

Progmetallen til Evergrey er egentlig ganske lik det jeg har hørt fra bandet fra før, det er en stemningsfull og litt en emo-aktig progmetal. Var det feil å si emo? Det skal du vite at jeg bryr meg svært lite om 😉

Det er et band jeg skjønner at folk liker, de er flinke og vet å arrangere pompøst og progressivt. Men samtidig er det noe i meg som skriker etter å kalle det, hold it, hold it: jenteprogmetal. Jeg kommer ikke til å besvare feedback på stereotyping og fordommer, for jeg vet at innerst inne vet du akkurat hva jeg mener :). Det er en type metal som appellerer til damer, og menn, men disse softe og smått vakre partiene er med på å sikre svenskene bredde og et nedslagsfelt som tiltrekker seg andre enn metalliske nerdemenn i rustning.

Et gjennomført album, hvor lange og smekre solotoner dras ut i stjernetåka, hvor kvalitetssikret produksjon bærer riffene i mål, og hvor den følsomme vokalen topper det hele som krem på en kake.

Fett, sukret, bra, kult, litt feilskjær for meg, men jeg innser at dette er en bra skive, det har jeg null problem med å innrette meg etter. Poengsummen er litt meg og litt min objektive side.

6,5/10

Tracklist:

1. The Awakening
2. King Of Errors
3. A New Dawn
4. Wake A Change
5. Archaic Rage
6. Barricades 
7. Black Undertow
8. The Fire
9. Hymns For The Broken
10. Missing You
11. The Grand Collapse
12. The Aftermath