Selskap: Crime Records

Release: 17.10.14

Mandalittene er ytterligere apokalyptiske på dette albumet, men det har skjedd noen endringer siden sist.

Lyden er bedre, musikken er om mulig varmere og låtene har fått en liten økning i melodibruk. Det er vel hovedforskjellene siden sist, utover det hører man selvsagt lett at det er samme band med samme musikalske agenda; å spre et strøk med fortvilelse og mørk mekanisk metal til folket. 

Jeg rådigger framtoningen til bandet, spesielt vokalen er veldig bestemt og lite medgjørlig, med det mener jeg at stemmen virker å være upåvirket av omverdenen – vokalen bare turer fram og lever sitt eget liv.

Siden bandet er litt mystiske i forhold til lineup, går medlemmene under pseudonymer. På vokal har vi The President, som faktisk kunne ha stått på en talerstol og adressert et folkehav med sin lett diktatoriske framtoning :). I tillegg teller bandet The Architecht på gitar/vokal, The Scientist på tangenter, trommeslageren The Engineer og The Trooper på bass. 

Etter bøtter og spann med runder sammen med kollapsen, har jeg kun understreket en ting; jeg kommer ikke i mål. Skiva spinner og spinner, jeg går ikke lei, men jeg klarer heller ikke å helt bli ferdig med prosessen. Merkelige greier. Det bunner sannsynligvis i at skiva maler et bilde og en stemning heller enn å tilby sanger. Etter siste spor er det egentlig ikke noe som tilsier at det er slutt, man kan med letthet kjøre repeat flere ganger og havne i en type loop. Slik går dagene, og jeg måtte faktisk bare legge bort albumet til slutt, men det er lokalisert ved siden av stereoanlegget her hjemme, og når høstvinden blåser og jeg skal slenge meg litt foran ovnen med en bok og litt varm drikke, er dette et perfekt soundtrack. 

Allsidigheten er et sterkt kort, for jeg har spilt denne i full sol også, og på øret når jeg sykler, mens jeg editerer Heavymetal.no, mens jeg vasker huset – there’s no end to the possibilities. 

Det er svinevanskelig å komme i mål som nevnt, og det er like svinevanskelig å finne ut av hvor bra denne skiva er. Noen kan sikkert avfeie det som møl, andre som en merkelig affære, men er du tilbøyelig til å like slik tung, dronete, massiv og samtidig vakker mastodont, da tror jeg du vil like det Dimenzion Pzychosphere har kommet ut av Dub Studio med. Endre Kirkesola, som skrudde dette til, har ikke klart å gjenskape det dødelige livesoundet, men i enkelte tilfeller er det svært nære. Bandet har endt opp med et sound som tilfører et nytt ansikt, en alternativ sfære – og sammen optimaliserer de hverandre. 

Jeg tror de har enda mer å hente, enda tyngre sound, ytterligere håpløshet og en sterkere knyttneve, derfor holder jeg bittelitt igjen. Men karakteren er sterk.

8,5/10

Tracklist:

1. The Machine 
2. Fury 
3. Void 
4. Epistemophobia 
5. Slaves 
6. Psychodorm 
7. Collapse