Full tittel: «A Dark Poem Part 1: The Shores of Melancholia»

Selskap: Season Of Mist

Release: 05.09.25

Første del av trilogien er klar.

Green Carnation@Linktree

Bandet er egentlig ikke veldig forskjellig fra det de har vært på de senere utgivelsene. Mer av det samme, men samtidig godt forankret i den kvaliteten mange liker og kjenner seg igjen i. Det er skjær i sjøen her, for jeg hadde ihvertfall ikke forventet at de dro på med en hardhaus som The Slave That You Are.

Som vanlig er jeg nok litt mer analytisk enn mange, og hører veldig mye på et album.

As Silence Took You er en typisk nyere Gc-låt, som balanserer med en tyngde og melankoli, og samtidig har et kommersielt, behagelig slør over seg. Kanskje en tanke statisk over tid, men jeg gjetter på at den vokser. Det gjorde ihvertfall et par av låtene fra forrige skive på meg.

In Your Paradise, kul åpning fra Jonathan på trommer. Riffet som fortsetter, verset, er i tråd med åpningslåten, typisk Gc. Disse gitartonene og den tunge materien rocker, og at det knekkes ned til noe som er tilgjengelig og balansert når takten halveres. Denne seilet opp som favoritt, og når jeg fikk hørt den etter at anmeldelsen her var skrevet (en liten edit), på lyttepartyet i Kristiansand, åpnet den seg litt til. Og det etter tjue gjennomhøringer av albumet i forkant.

Begge disse to første er noe jeg vil mene treffer fansen bra. De har blitt snillere med årene, selv om de har en del tyngde igjen. Men det er absolutt kontraster på denne skiva, og det er alltid et ess.

Der Me And My Enemy traff dårlig her, som er en rolig låt, blir ytterpunktet hørbart når The Slave That You Are kommer. Den er ikke så hard hele veien som i starten, men motpolene her likte jeg. To og et halvt minutt-ish i starten, og halvminuttet på slutten, veldig kult arrangert. Kanskje ble det mer interessant når de lekte seg med kontraster i låtene? Det å spille Grutle fra Enslaved opp mot Kjetil var stjerne i boka.

Tittelkuttet åpner ikke så spennende, men det bygges bra. Og etter noen runder krøp den inn på meg. Refrenget her er snilt, men kledelig og veldig bra.

Gyngingen på Too Close To The Flame likte jeg, det var litt utenfor rammen vi er vant til. Kanskje noe som kan spores tilbake til Blessing-skiva? Fungerende halvering av takten også. Denne har jeg også satt pluss på i margen. Mye fordi de endret karakteren på sangen litt uti, når dette midtpartiet begynte 03:30. Mer av slikt! Soloen er behagelig og fin, og der de drar på med denne litt utypiske takten på låten. Dynamikken og stemningen som soloen og låten her framviser er pinadø topp! Kanskje litt mye og litt lik vokal gjennom det hele, men den nesten ti minutter lange spilletiden mener jeg kan forsvares.

Og når filene kommer til ende og starter på nytt igjen, og åpningslåten kommer, føler jeg det er en naturlig flyt. Akkurat som en loop. Skiva er ikke type bygd på et klimaks med låter som er typiske startere eller endestykker, den går litt i ring. Så sammensetningen av låtene, rekkefølgen, den er spennende. Typisk hadde kanskje å hatt den harde til slutt.

Jeg ser fram til å høre fortsettelsen, for så lenge det er en helhet som skal samles til slutt, fungerer hodet mitt slik at dette er en episode i en miniserie. Og da må man se alle før man kan konkludere helt. Det hadde isåfall vært spennende med en samleboks når alt er over. Og Kjetil fortalte at siste del av denne serien ville bli ganske annerledes.

Det er kvalitet dette, og det er mye å ta tak i, som det fenomenale riffet og markeringene på As Silence Took You 03:30, og mye oppdaget jeg når det hadde gått noen runder.

Jeg ser bandet flasher mange høye karakterer, og det er mange som liker bandet. Jeg liker folka veldig godt, og bandet, men er nok ikke hakesleppende fan av alt. Det er også vanskelig å anmelde og mene om skiver fra folk man kjenner godt, men jeg satser på at det ikke vanker dask i en mørk bakgate neste gang vi møtes :). Men jeg pleier å skrive det jeg mener, jeg går ikke på kompromiss med min integritet.

Jeg legger igjen en sterk syvogenhalv, og minner folk på at jeg sjeldent beveger meg over 8 uansett. Jeg synes kanskje mange er for lettvinte med å hive toppkarakterer etter band, og i Gc-sammenheng er Blessing In Disguise og store deler av Light Of Day det som fortsatt regjerer her. Om det skal holdes mot bandet over tyve år etter vet jeg ikke helt, men jeg tenker slik. Bandet fikk en ny vri etter at de begynte å leke seg med dette akustiske i sin tid, og har ilagt seg en ny stil. Den har de holdt seg godt til siden, og så langt er kanskje favoritten min etter Blessing, Leaves of Yesteryear. Denne nye skal få krype enda litt mer under huden etter hvert, men jeg må få kjøpt et fysisk eks først.

Det kommer et flott intervju med Kjetil asap.

7,5/10

Tracklist:

1. As Silence Took You

2. In Your Paradise

3. Me My Enemy

4. The Slave That You Are (Ft. Grutle Kjellson of Enslaved)

5. The Shores of Melancholia

6. Too Close to the Flame