Med to norske supportband lagde danskene en god kveld på John Dee.

Valget om å se Iotunn i Oslo ble tatt på økonomisk basis, og fordi jeg fikk avlasting til å kjøre en del av turen. Jeg er en av de som ikke er så glad i å kjøre type 4-5 timer en vei, være på noe i mange timer, og kjøre hjem igjen. Og når man endte opp med gratis kost og losji, å kunne bo hos venner i Skien som mellomstasjon, ble budsjettet (hvilket?) og det unngå å kjøre trøtt, løst. Sånn er det noen ganger. Men jeg var trøtt når jeg kjørte hjem natt til mandag ja, ai. Ble noen stopp og luftepauser for å si det forsiktig.

Turen var dog ikke sikker, dagen dagen før avreise fikk jeg «…det vil dessverre koste 105 000 å fikse den skaden på bilen din» fra verkstedet, verden falt litt sammen, men siden jeg har et flott verksted ble det i løpet av få timer løst ved at jeg fikk låne leiebil til turen inntil det løser seg. All ære til Toyota Sør! Så det var noe hektisk tankevirksomhet, men noe senere svingte jeg inn i gården til Skiensfolket, spiste godt, og hvor målet var tur videre til hovedstaden for litt metal.

Jeg ser konserter, jeg tar ikke bilder, jeg har ikke en god mobil til slikt heller, men siden jeg endte opp alene, er det teksten som blir ledende.

Death Of Giants leverte bra for min del. Det var et ørlite preg av supportbandlyd, og hvor man ser svakt at de ikke har spilt veldig mange konserter. Vokalist Morten (moderator i vår flotte Facebookgruppe) hadde en god tilstedeværelse og ledet bandet greit i mål. Han synger veldig kult, og har en bred pensel å bruke på vokalen. Jeg er fan av de rolige partiene, og liker godt å se slikt live. Ikke alle er der vil jeg gjette på. Men med variasjon ser man jo hvor riktig og styrkedemonstrasjon det er når disse (altfor få) fengende thrashaktige riffene kommer. Da våkner en del fra den melodiske stemningen.

Som supportband er det jo ikke uvanlig at det er en forskjell på hva man får av lyd, eller ihvertfall volum og trøkk. Jeg hadde gjerne sett alle banda få likt, og jeg tror ikke headlinerbandet hadde lidd av den grunn.

Bakteppet til Death Of Giants er den triste historien om Morten som mistet sin kone Sandra, slik sett speiler musikken en musikalsk kledelig stil; vakker, melodisk og tungt. Med sorg og kontraster. Les intervju om dette HER.

Bolverk er mer rett på, extrem metal, og som balanserer mellom thrash og død kanskje? Vokalist Bjørn (velkjent tatovør og tidligere vokalist i Illnath og Images At Twillight) frontet kanon. Selvsikker og trygg på sin plass.

Ikke alle låtene fenget meg like bra live, men konserten var vel verdt å få med seg. Et par høydepunkter kom i form av Secterian Bloodshed og Jericho Trumpet (Jeg fant ut at å gå ut og gå rundt Rockefellerbygget noen ganger ikke ville være lurt, og da ville jeg jo ikke fått med meg resten av konserten :). Secterian klaffet godt live, og er basert på metalsektlederen i Waco, der det dessverre endte i tragedie. Sangen har et kjapt midparti, som jeg liker bruken av da det forsterker kontrasten når refrenget kommer tilbake.

Bolverk har en del stemningsfulle innslag på skivene, live ble det hardere.

Trommeslager Bjørn Tore, for de som trenger å vite hvorfor det var en god porsjon kvalitet der bak, er jo stikkeføreren i Aspeherium, veldig kult å treffe på ham og høre Bolverk med denne karen i bakkant. Og gitarist Thomas er jo herlig! Fra det svarteste og skumleste i sin tid i Ragnarok, til en smilende metalgitarist her, jeg blir alltid i godt humør av denne mannen :).

Ny låt ble spilt, jeg kjenner ikke detaljene, men siden de fortalte at den var øvd type tre, fire ganger, må man sette imponerende i margen. Det jeg husker virket spennende, og siden begge skivene som har kommet har vært bra, ser man spent mot et tredjeslipp.

Iotunn, som kjent uten Jón for anledningen, skulle avslutte denne søndagskvelden. Jeg tror ikke mange ble skuffet, selv om vikarvokalist Morten (Heidra) ikke har den sårheten og personligheten vi kjenner fra skivene og konsertene med Jón. Morten leverte sterkt, har en stor og kraftig stemme, og var et sjakktrekk i å føre Iotunn gjennom perioden Jón er ute. Morten har en kraftig stemme, og basert på publikums reaksjon gjennom konserten, var det ingen som stod og furtet.

Det var et par etasjer opp på alt når danskene entret scenen. Lyden, lyset, sceneopptreden, det er et band som har spilt mye i det siste, og det ser man.

Musikken er prima, hardere enn på skivene, man får et røffere sound på gjengen når de klatrer ut av studioet og opp på en scene. Jeg beveger meg alltid mye, og fikk fire, fem forskjellige ståsteder i løpet av konserten, og det var bra lyd uansett. Imponerende. Bra og bedre, absolutt, men aldri ikke bra.

De spilte vel, hm, la meg tenke, fra 21:20 til ca kvart på elleve? For meg ble det mulig et par låter for lang konsert, musikken er tidvis litt ensformig, men nær halvannen time på et headlinerband er nødvendig. Dog, kraften og melodiene, den proffe attityden, Iotunn var verdig headlinerstatus, og jeg gjetter på at ingen gikk skuffet ut i den milde Oslokvelden etter dette.

Setliste for kvelden:

• Twilight
• Access All Worlds
• Mistland
• Voyage of The Garganey I
• Kinship Elegiac
• The Tower of Cosmic Nihility
• I Feel the Night
• Earth To Sky
• The Anguished Ethereal