Med festivalen bekreftet tilbake, og fungerende, var dag to noe man gledet seg til.

Bildene er lånt av Birgit Fostervold@Lensbirdie.

Lensbirdie@Facebook

Og det litt uavhengig av banda også, for når det er så mange kjente og koselige folk samlet under et tak, er veldig mye på plass. For meg var nok ikke årets lineup helt optimal, men det trakk folk, og jeg så alle konsertene foruten en. Og jeg traff utrolig mange gode mennesker, hadde mange gode samtaler, som festivalens slagplan gjorde mulig, man gikk ikke glipp av noe. I seg selv et eksempel til etterfølge.

Jeg vil takke for meg med en gang, så jeg ikke glemmer det. Takk til Lena, Caroline, Jesper og alle dere andre som har gjort helga så bra for så mange. Og for å gi mindre band en scene å vise seg fram på.

Lørdagen begynte tidlig, og siden jeg var avhengig av bil denne helga, og bilen ikke var hjemme før 15:18, og arrangementet begynte 15:30, tipper jeg folk skjønner at det ble svetteperler og tungpust. Men heldigvis bor man ikke langt fra sentrum, og det gikk med kun et par minutters forsinkelse. Og hvor Bokbadet rundt Deathmetalboka til Nautøy kunne nytes i sin helhet.

Det var en veldig kul opplevelse, og forfatteren fikk folk til å le flere ganger, hadde en del interessante observasjoner og svarte godt på spørsmålene til overkonstabel Kjetil Nordhus.

I tillegg ble Trail Of Tears-vokalist Ronny invitert opp for å dele litt fra sin musikalske oppvekst, der Natt ble til Trail Of Tears, og hvordan man opplevde prosessen med å spre demoer, sikre kontrakt, turnere tidlig etc.

En slik bok er ikke laget over natten, ei heller er innholdet noe man kan finne lett, eller på nett. Jeg har dyp respekt for folk som tar slike oppgaver, og leverer så solid. Sjangeren boka favner har også vært en som har kommet helt i skyggen av tabloide stunts fra svartkledte unge mennesker, og norsk dødsmetal som undergrunnsfenomen og som forfatter Nautøy påpekte, potensiell og bra inspirasjon, har nå fått sitt virke samlet mellom to permer. Og boka er svær, innholdsrik og er i tillegg til å være bra lesing, også et oppslagsverk.

Du kan kjøpe et eks hos gjengen på Katakomben. Støtt boka og uavhengige metalsjapper.

Trail Of Tears på scenen samme kveld bød på overraskende mye liv. For meg handler bandet mest om et par skiver, og at jeg har fulgt de og sett de flere ganger siden de het Natt. Mange medlemmer og konstellasjoner i årene har gjort det vanskelig å mene noe om hva som er den riktige utgaven, men nå i 2025 er det en gjeng som virker å ha våknet til liv og presenterer bandet bra.

Ailyn, som jeg hadde et intervju med i forbindelse med Southern Discomfort for litt tilbake (sjekk HER), fungerte bra sammen med growler Ronny. Fordelingen var jevn og ujevn gjennom giggen, men samlet var denne oppskriften noe som luftet og skapte variasjon. Begge behersker publikum bra. Når Kjetil Nordhus dukket opp som gjestevokalist på en låt, og de var tre, klarte Ailyn, som da ikke hadde så mye å gjøre, fortsatt å forsvare sin plass i front.

Solide gitarister også, pluss at rytmeseksjonen jobber utrolig bra sammen.

Vi fikk When Silence Cries, som jeg kjenner best fra bandets demo, men som også ble spilt inn på nytt til debutskiva. Det er en ganske stor forskjell på materiale fra den gang da til nå, men samtidig er det også likheter. Dagens Trail Of Tears framstår som litt mer moderne, hardere kanskje, og lydbildet de fikk denne lørdagen var stort, mektig og for meg kanskje litt mye. Men det fungerte, og folk var med hele veien. Faktisk tror jeg det var et av banda som fikk mest liv, og Ronny var tydelig rørt av feedbacken. Å komme hjem og oppleve slikt etter så mange år, og treffe på lyd, framføring, det unner man bandet.

Åpningsbandet Iron Fister ble litt snublete for meg, men det var et par låter som traff. Og det virket som om de måtte har et par sanger for å spille seg inn.

Bandet kjører på med metal som kickstartet når jeg var ung, men det er også en sjanger som har blitt omfavnet av generasjonen etter. Og Iron Fister er nok av den litt yngre garden, selv om de ikke er så unge lengre, det er nok mer det at jeg har blitt så gammel, he-he.

Det virker som om noen har slått opp i boka der det står hvordan spille og se ut om man vil spille rølpete thrash med svarte kanter. Og det gjorde de. Men det var også en gitarist som tidvis imponerte, for det gikk radig unna i enkelte av riffene. Låttitlene var typisk for sjangerne, uten at jeg husker flere enn noe med noe Mutilation, Woumb og Pleasure At Will. Et par av sangene inkluderte tilgjengelige refrenger, uten den store dybden, men linjer som folk lett kunne henge med på uten å ha hørt låtene før.

Kanskje et band som kler mindre og mørkere scener, og et band som hadde tjent på litt mer punch i trommene. Og ja, jeg vet at trommeslageren er blind, og det i seg selv er så imponerende at man blir ydmyk, men allikevel er det nødvendig i slik thrash å ha tydeligere slag. Jeg fulgte godt med, og så flere tøffe overganger på tammene, og mye skjedde uten at man kunne høre det så godt.

Litt mindre folk i starten av lørdagen, men bandet fikk godt med feedback, og halvveis og ut hadde de blitt varme og leverte mye bedre.

Thyrfing har jeg ikke noe forhold til. Og ja, jeg vet jeg skriver om banda i feil rekkefølge, men i dag var det en slik dag at jeg måtte bølle litt. Vikingebasert melodisk metal, som jeg ser kalles vikingblack på nett. Jeg mener det er feil, og hadde flere ganger tanker mot at uten det rå vokalen, var mye av materiale helt likt Sabaton. Så får du gå noen runder med deg selv om du føler det er feil, men det er melodiene, svingen, markeringene, drivet, med litt godvilje og at man skjønner det er en forskjell på soundet og vokalen, tror jeg ikke jeg er på jordet. Men det er i såfall Thyrfing som har originalen, for bandet har 30 årsjubileum i år, med første demo sluppet tilbake i 1995. 8 skiver senere står de på Caledonien som headliner, og selv om folk er slitne og det begynner å dra på, er det godt med folk og liv.

Jeg har gått med en skade i seks måneder og trodde jeg var helt god, men kjente det banket litt i helgen. Det tar på å stå så mye, og de siste ti minuttene av Thyrfings sett ble kuttet til fordel for en stol ute på husets veranda. Jeg liker ikke å ikke se hele gigs, men nå var det helt nødvendig.

De hadde en jevn konsert, mye gikk i det samme, med en solid vokalist som virkelig kunne sakene sine. For meg ble det kjedelig, selv om det også var noe som gjorde at jeg ble stående og følge med gjennom konserten. En låt skilte seg ut, uten at jeg husker navnet. Den med flagget, der vokalisten veivet flagget, den som bygget og bygget og ble så episk at man nesten gikk i koma. Flott låt!

På en måte kunne danskene i Avsky fungert som headliner også. For meg ble det veldig monotont og repetitivt, men isolert er oppskriften svært monumental og velfungerende.

Slik de jobber jobber, de hele veien, så for meg var det litt one trick pony. Men det de gjorde gjorde de godt, og de hadde kjempebra lyd, og klarte å trollbinde mange i salen. Kudos til trommeslageren, i likhet med Kobro i In The Woods… kvelden før, er det gammelskoletrøkk, der man jobber hardt og slår solid!

Det jeg ikke likte med bandet var den ene gitaren som hele tiden spiller disse lyse tonene, disse enkle løpene. Og da i mesteparten av tiden. Det blir for meg et irritasjonsmoment. Kanskje var den gitaren litt høye i miksen, kanskje var den andre gitaren, som kjørte svartmetallyd deluxe, litt lav.

Vokalisten kjørte på med godt med klang på stemmen, og skrek fett hele veien. Minimalt med variasjon der, men som sagt fungerte det om du liker det de gjør. Det er noe med å skape noe også, en helhet, som danskene klarte, ikke bare å spille mange sanger på rad.

Et stort pluss i boka til bassisten, han spilte veldig annerledes, mulig også litt utradisjonelt i en slik setting.

Uansett, jeg skjønner at folk liker det, det er en stemning der, en drivende kraft i musikken, som også landsfrendene i Iotunn tidvis benytter seg av. Det som er kult er at ganske små band, som disse to var, Avsky og Iotunn, på kort tid har blitt en snakkis. Og de vokser.

Diskord, bandet jeg ikke tror alle delte mitt engasjement og elsk til. Men, det var det jeg gledet meg mest til å se, og det sier kanskje litt om min rare smak? Dødsmetal med så mange finurlige vrier at man ikke klarer å skille låtene, det gjør ihvertfall ikke jeg, som har fulgt de i så mange år. Det er bare noe med at de gjør det de gjør, er så flinke som de er, og driter så langt i hva trender og folk mener.

Ja, jeg skjønner folk som i etterkant sa, «…spiller de tre forskjellige låter?», og «…om noen spiller feil er det jo ingen som oppdager det».

For meg var bandet live mer kaotisk enn på skive, for salen hadde mye klang, lydbildet var bra men også vanskelig siden alle detaljene skulle fram, og hvor man en sjelden gang klarte å følge trommingen til Hans Jørgen. Han slår heller ikke superhardt, men har i tillegg en mikrofon foran siden han synger en del. Mitt ønske i ettertid var å ha kunnet stå bak og sett på når han spilte gigen :).

Man blir mer imponert over at de spiller det de spiller, vanlige folk klarer jo ikke å følge med på alt, så å bli imponert og underholdt er vel det Diskord kan forlange av et publikum som ikke har hørt så mye på de fra før. På skive er de lettere å følge, live er det bare helt utrolig at de klarer å huske og gjennomføre.

Dette har de jobbet med i snart 25 år, og jeg husker fortsatt når jeg hørte demoen i sin tid, tror de sendte den til meg året etter release, og allerede den gang skjønte jeg at dette var interessant. Med årene, og kun tre fullengdere senere, men mange andre utgivelser, har de blitt mer utilgjengelige og intrikate, og er et av de virkelig kompromissløse extremmetalbanda vi har. Kanskje også på verdensbasis.

Jeg har gledet meg i mange år til å se de, og for meg ble dette en stor opplevelse. Og lysten til å trekke fram lpene fra hylla kom umiddelbart, nå blir det Diskord i løpet av uka som kommer.

Og husk at mine synsinger er meg, en person, og med meninger som ikke er mer eller mindre verdt enn alle dere andre som var der. Jeg liker det jeg liker, skriver det jeg mener, og så er det åpent for alle dere der ute å sende inn egen tekst om det er ønskelig. Ingen andre medier jeg kjenner til har den muligheten, så er du uenig, hiv deg over tastene og jeg publiserer ditt sammen med mitt.

Som festival var dette enormt bra, gjennomføringen og logistikken, jeg tror ikke jeg hørte en klage. Ikke en. Masse folk, fin plass, gode muligheter til å chille og komme seg litt bort. Jeg var alltid opptatt av å se band eller snakke med de som dukket opp, og var ikke i nærheten av merchdelen, så i de sonene der har jeg ingen betraktninger rundt.

La oss håpe samarbeidet med Sdc, Telford Pub og Caledonien fortsetter.