Fra ‘Load’ til ‘Reload’, egentlig ikke en veldig stor bevegelse. Som er naturlig da dette i utgangspunktet var ment som en helhet.

Et usædvanlig cover og Metallica i endring.

• Kill’em All og Ride The Lightning HER.
• Master Of Puppets HER.
• The $5.98 E.P.  HER.
• …And Justice For All HER.
• Black Album HER.
• Load HER

Bakgrunn for artikkelserien

Fra Kiss og Judas Priest ble det Metallica som fikk æren av å få en gjennomgang her.

Yngve: De som synes at alt er 100% får heller leve i sin egen verden, jeg er her for å gjøre det jeg gjorde med Kiss- og Judas Priest-skivene: prøve å høre gjennom og se hva de gir meg i dag, om det samme følelsesspekteret vekkes like sterkt, eller om noe har blitt utvasket og blekt i løpet av godt over 40 årene jeg har fulgt med gjengen. Som et utgangspunkt har jeg tre überfavoritter, de tre første.

Som sparringspartner (beklager sportsreferanse) har jeg fått med meg Per Ståle fra Tordentale, som skal komme med sine tanker og betraktninger av skivene. Han er flink til å være ærlig, å klare å høre svakheter og styrker i band han liker godt. Det er det denne artikkelserien handler om, det å skrelle av det oppleste og vedtatte, og se om det er en sannhet også i dag.

Reload ble nylig dekket i Tordentales MetalliMania-serie. Denne teksten er basert på notatene til den episoden. Dersom du foretrekker å nyte hysteriske påhitt via ørene, kan du høre showet HER.

Yngve

Denne og skivene framover må jeg prøve å koke litt ned i mengden tekst, jeg kjenner at det ikke føles verdt det, og jeg tror ikke folk har et så nært forhold til disse heller. ‘Load’ var en prøvelse, og ‘Reload’ ble ikke en gjennomgang jeg gledet meg til.

Mitt forhold til Reload? Jeg skjønte den gang man hørte det kom nytt album, og så tittelen, at det kom til å bli mer av det samme. Naturligvis. Det var jo de låtene som ikke kom med på Load, i den samme fasen, som nå ble bearbeidet og havnet på del 2. Egentlig ville bandet, i hvert fall det jeg minnes å ha lest, at det skulle ha vært et dobbelt album. Kirk skal ha uttalt at det nok hadde blitt for mye for lytteren å fordøye.

Duh.

14 + 13 låter av dette kaliberet på en dobbelskive. Trodde du det Kirk?

Altså, ett av disse er mye å fordøye. Mulig de ville kopiere Guns’n Roses.

Voksenlivet, på godt og vondt

Etter at man hadde hørt denne, kom følelsen sigende av at det Metallica vi hadde vokst opp med, hadde vokst opp. Nå som vi kjenner historien vet man jo at de ikke bare lå her, men den gang var det en gnagende følelse. Spesielt når man hørte rablinga til Marianne Faithfull i en av låtene. Det er lyspunkter, men jeg vil nok ikke si at denne er bedre eller dårligere enn Load, de er to alen av samme stykke på godt og vondt.

Man kan samtidig skjønne at et band som alltid er i utvikling vil utvikle seg, og ikke alltid treffe den samme lytteren over tid. Om man ikke er Motörhead eller Iron Maiden, vil man over så mange år som fan skygge banen av og til. Medlemmene i Metallica vokste opp, fikk andre inspirasjoner, som vi alle gjorde, og det reflekterte i nye uttrykk, musikalske endringer, og et behov for å distansere seg fra tidlige kår.

Image, logo, stil, alt var på en måte et opprør for Metallica vil jeg tro. Dette fant jeg på Wikipedia:

Re-Loading….

Jeg vil gjennomgå låtene, hvor ikke alle var eller er like lette å bli glade i, og hvor ønsket om å trykke på repeat etter endt tur var reeeelativt svakt.

Fuel: Jeg har ofte trukket fram denne som en låt som funker. I ettertid har jeg moderert meg litt, spesielt etter å ha sett låten i flere versjoner live. Denne MÅ ha dette tempoet for å drive, live går det gjerne litt hulter til bulter. Samtidig er det en låt som konsentrerer det nyere Metallica gjør best; riffet, fungerende rytmikk, litt råere vokal.

The Memory Remains: Egentlig en grei låt i starten, men det typiske midtempoet med litt kjedelig framdrift kommer. Bandet, som ser ut som en blanding av Fear Factory og Oasis i videoen, drar på, men det hele punkterer litt etter hvert. Det er også her lallinga til Faithfull irriterer.

Devils Dance: I forkant av lytteprosessen husket jeg ikke en drit om denne, flere av låtene var nesten uhørte for meg, det fordi jeg ikke har nilyttet på denne i årene etter at den kom. For når den kom ga jeg den sjanser. Men både Load og Reload er basically som nye, der de står i lp-hylla. Jeg har gått til innkjøp av de på cd i ettertid, men har ikke orket å høre gjennom de i helhet. Til det blir fristelsen for å multitaske for stor. Låten er begredelig kjedelig. Samme midtempo, lite peak på noe, en jevnt boring sang.

The Unforgiven II er bra. Kanskje bedre enn forgjengeren. Eller, hm. Denne har mer country-schwung, så jeg likestiller de. Men det er først litt over halvveis jeg synes låten tar seg opp. Når jeg tenker meg om er første Unforgiven bedre. James’ vokal er litt kjip etter Black-album, den ble litt for…

Better Than You, samme ulla som mye annet, men allikevel bedre. Den er litt tyngre i soundet, og det redder den. Men det arrangeres så utrolig kjipt. Det samme som går om igjen og om igjen. Det er nok derfor de har så mange låter, for der de burde kutte ned låter, kunne de fylt på noen med riff fra andre, og unngått disse endeløse repetisjonene.

Skal jeg fortsette? Vel, jeg må det. Jeg føler jeg er på tampen av lunten nå.

Slither, kan den være det som løfter vektskålen på Justicedama litt i bandets favør?

Absolutt ikke. Men, det er lyspunkter her også. Jeg liker soloen. Litt typisk Kirk etter hvert, men det er noe her som er bra. Vokalen og synginga generelt er kjempekjedelig. Ikke røva, men intetsigende i hvert fall.

Carpe Diem Baby. Grip dagen du liksom. De begynner med et håp om et på-riff, men legger seg bakpå og halvert, og det hele er tungt og ok. Sa jeg ok? Hm. Jo, jeg er ikke så happy med dette tempoet etter å ha hørt gjennom skiva ellers, men isolert har denne noe jeg ikke finner kjipt. James har øyeblikk der det glimter til, der han er litt melodisk. Men det er mye oh yeah og denne endringen han fikk litt av på svartskiva. Låten minner dog om en annen Metallicasang, uten at jeg kommer på hvilken.

Yeah Yeah

Lars åpner Bad Seed i noen sekunder før gjengen henger seg på. Vi får et par yeah yeah fra Jaymz, før de faktisk dobler takten. Det driver bra. Så et par yeah yeah til før verset begynner. På refrenget, selv om det ikke er noe jeg liker veldig bra, gjør de om ikke annet noe som er friskere enn mye ellers. Og så radiostemme-effekt da :).

Where The Wilds Things Are, den hadde jeg INGEN hukommelse på hvordan var. De prøver å gjøre noe annet her, men høres mer ut som et alternativt rockeband med tung fuzz. Det litt syrete refrenget, mjo, også her får de pluss for å prøve. Men det er fortsatt nok en låt i samme tempo og samme ånd. Dørgende kjedelig over tid.

Den sjarmerende prinsen, vil han klare å senke meg? Prince Charming teller opp til å skulle fyre av sted, så alt ligger klart. Den har noe gitararbeid som ligger i Nwobhm-gata, og det liker jo jeg. Men James, det birker som om han ikke vil noe mer enn å gjøre en samlebåndjobb gjennom skiva. Vel er denne litt mer fyrig, men siden de pakker så mye inn på et album er det umulig å ikke gå lei.

Balladen Low Man’s Lyric var ikke verst. Jeg husker den som en semiballade, men den var roligere enn jeg husker. Ikke så ulik oppskriften de hadde på ballader fra 91, men allikevel, helt grei. De ville vel prøve å lage en ny Nothing Else Matters. Litt mørkere dog, og Low Man’s Lyric lukter mye mer Alice In Chains, heldigvis, for Nothing Else Matters vil jeg ikke høre mer så lenge jeg er på jorda.

Med en tittel som Attitude, da forventer man å bli slått i bakken? Og det er ikke langt unna at jeg ble litt imponert. Den starter fett, med en grei groove, og hvor Kirk krydrer med sitt typiske spill. Ikke så verst refreng, versene er helt på det jevne ok. Soloen er også denne gangen helt i Kirks landskap, men litt mer rocka kanskje.

Er det håp?

Helt på tampen får vi Fixxxer, en heavy sak, bakpå og feit. Her har de kanskje gjemt den nest beste sangen på skiva, når alle er så lei at de sikkert har slått av. Om den kan forsvare over 8 minutter er jeg heller litt usikker på, men det er mye som fungerer her.

Konklusjon på innholdet

Så, overlevde jeg? Pinadø så vidt! Greia er at i dag lytter ikke folk på hele skiver i et jafs, ikke majoriteten i hvert fall. Og mange som liker Metallica eller er metalhuer, hørte kanskje Load og Reload i sin tid, og så har de ligget i en skuff eller støvet ned i en hylle. For meg var disse to utgivelsen en prøvelse siden de er altfor lange og inneholder 70% overskuddsmateriale som burde vært skilt ut. Mange låter burde vært rearrangert, noen ideer kunne blitt egne tøffere låter etc.

Coveret

Vel, samme skiten som Load. Kanskje enda verre. Kunstneren brukte ikke sæd og blod denne gangen, men piss og blod. Hetfield mislikte alltid dette coveret, og Load, cover som skulle sjokkere. Men det sjokkerte aldri meg, jeg har bare synes de var dårlige. Sjokkerende dårlig kanskje?

Lyden

Jeg liker godt lydbildet på begge disse to skivene, det er mørkt og varmt, bare synd de pissa i buksa for å holde seg varm med musikken, det holder rett og slett ikke mål.

Summert

Jeg er SÅ glad for at jeg er ferdig med Load og Reload. Det har vært en prøvelse. Enkelte låter kan jeg sikkert høre igjen, men å dykke ned og bruke så mye tid på de, det vil jeg aldri gjøre mer. Per Ståle er mer inne i denne perioden, og som dere kan lese under her, utbroderer han mye mer på flere av låtene, og viser at han har betraktelig mer kunnskap om denne æraen.

Og vi legger en fotnote på at dette var siste skive for Hr. Newstedt.

Per Ståle:

Load og Reload er tvillingsjeler og badevannsbabyer. Det er praktisk talt to sider av samme mynt, og de er uløselig knyttet til hverandre gjennom sound, arbeidsmetode, produksjon, lydbilde, visuell stil på innpakningen og generelt sett alt Metallica foretok seg gjennom to-tre år svært viktige år i karrieren. Så å si all kontekst jeg har mentalt tilgjengelig ble gjengitt i forrige artikkel, så for å spare litt tid avstår vi fra ungdomsskoleanekdotene denne gangen og hiver oss over dagens fordøyelsesproblem.

Låtene

Gimme fue gimme fah gimme zabbadabbadai!

Hugh! AC/DC-pølse og potetstappe-Metallica er tilbake på første låt Fuel. Enkelt hooky riff, saftig bass som sleiker deg i øret som en omtenksom elsker, utrolig enkel oppbygging med vagt rock’n roll/blues-fusion. Denne har i senere tid blitt – noe ufortjent – et kroneksempel på døll hillbilly-Metallica. Det er ikke rent få Metallica-fans fra åttitallet som finner dette både harry, platt og lakmustesten på om man har god smak eller ikke. Som jeg pleier å si: Harry er en hersketeknikk funnet opp av kjedelige folk som hater kule ting, og denne låta er skittøff. Du kan formelig høre James sniffe eksos rett fra hotrodden sin før hver linje, og dette er åpningssporet søsterplaten virkelig manglet for å ta godt grep om de mannlige reproduksjonsorganene. Kirk og familien koser seg i den nye villaen i WahWah-land, og soloen sitter godt. Refrenget bygger en avslappet «kos deg med dette»-stemning, godt støttet av basstrommerytmen. En låt som er skreddersydd for sounden i denne perioden og utnytter Metallica-heten i bandet, det kommer frem enorme kontraster mellom refreng, soloparti og vers. Soloen er en av de kulere fra begge Load-platene, og lener seg bakover mot åttitallet heller enn fremover i endetarmen der de ellers roter mye i denne perioden. Leken med sologitar over de siste refrengrundene støtter også godt, spesielt i takt med skarptrommecrescendoene til Lars.

Så kommer vi til en av platas reelle klassikere: The Memory Remains. Det er ikke til å komme unna at riffet og det tilhørende åpningsbrølet setter en sterk presedens for låta:

FORTUNE FAME, MIRROR VAIN,

GONE INSANE,

BUT THE MEMORY REMAINS

Vi settes umiddelbart i en veldig godt konstruert setting, riffet er sleipt og seigt, igjen godt hjulpet av basspillet og tonen. Jeg trekker nok dette ekstra mye frem pga. hvor lite Jason fikk tilgang til låtskriverbua i årene sine i bandet, til tross for at han åpenbart har mye å by på, og som garantert var en grunnene til at han fikk jobben i utgangspunktet, jfr. den steingode Flotsam and Jetsam-skiva han skrev brorparten av året før Metallica-giggen. Dette er en av låtene der James leker bra med vokalen, her snurper igjen halsen og spiller ut en forkrøplet gammel stakkar som har falmet siden velmaktsdagene sine, kanskje inspirasjon fra årene etter deres store gjennombrudd.

Devil’s Dance er en låt jeg har funnet ut at jeg trodde jeg likte bedre enn jeg gjør, men som ofte skippes fordi jeg er dritlei seig Metallica. Sad but True har gjort sitt der, så jeg skal gi denne et ærlig forsøk denne gangen. Låta starter med den deilige basstonen jeg omtrent har erklært min udødelige kjærlighet til for tiden. Vi jobber med to kontrastriff her: ett chuggende som legger seg over bassen, og ett med toneskapende lek på toppen, og disse to slår seg senere sammen og danner grunnstammen videre i låta. Jeg skal være enda mer ærlig og si at denne har blitt bedre siden jeg bestemte meg for at jeg var lei den. Kanskje en heldig effekt av at den ikke er på langt nær så overeksponert som sin storebror på The Black Album. Låta drar god nytte av den Load-ete starten mens den lener seg mye mer mot Metallica-som-helhet-konseptet ellers i musikken. Den stammer virkelig fra denne perioden i bandets historie, men fremstår som genuin og gjennomtenkt. Soloen er for eksempel mye mer eksperimentell enn noe Kirk ville gjort bare noen år tidligere.

The Unforgiven II er en uortodoks røver. Det er bandets første oppfølger og mellomkapitlet i lengre føljetong over samme tema med samme navn. Treeren kom ut på Death Magnetic og er et vel så interessant kapittel i seg selv.

The Unforgiven I og II speiler hverandre, men II bygger også videre på fundamentet fra eneren. I eneren er det en person som aldri har fått være seg selv, og kanskje hater seg selv for det, som tvinges inn i konformitet. Min tolkning er at låta er Hetfields visjon av hvordan han selv kunne blitt om han ikke ble reddet av Metallica. Den vi møter i nr. II kan være samme personen senere i livet, og viser hvordan ensomhet som bygges på å aldri være seg selv spiller seg ut. Der eneren kjører harde vers og softe refreng, kjører II softe vers og harde refrenger, om enn kanskje litt mer rund i kantene enn de hardeste partiene på eneren totalt, men samtidig i sin helhet langt tyngre. Det harde riffet kommer inn på II etter kort tid, og er en bra og nødvendig kontrast. Brystkassestemmen til Hetfield er på toppen av karrieren her. Sangen er melankolsk uten å være depressiv, og på tross av dette ligger det en ekkel tone bak, selv om James gønner på med lassevis av uah!-endelser. Det er flotte aksentueringer av denne tonen i de små gitarpartiene som krydres inn mellom de større frasene

Alt i alt en veldig god låt som igjen viser introspeksjonsevnen til James, der bandet har benyttet sjansen til å bygge noe større ut av det som kan ha vært et riff de virkelig likte, men som viste seg å være selvplagiering. Dette er James sin låt, og resten av gjengen sørger for at det er og blir sånn. Det er uansett farlig nært klassikernivå for min del og en av de desidert beste låtene på begge Load-platene.

Vi ankommer låt nr. 5 og vi må merke oss at denne plata starter mye bedre enn Load. Det er ikke et eneste skjær i sjøen så langt, og det er langt færre snubletråder for nye lyttere å vikle seg inn i.

Better Than You er en undervurdert låt. En liten frekkas av en sak som fortjener mer plass i solen, eller i det minste mer plass noen meter bort fra søppelplassen denne plata ofte kastes på. Låta er hooky som juling, akkurat passe groove på bassen, og den elegant oppbyggede crescendoen fra verset oppover til refrenget er nærmest umerkbart. Vi er definitivt tilbake i pølse-og-potetstappegryta til Metallica, og det er fanken meg ikke så ille. Lars har noen småpene rapp på skarpen og cymbalene i bridgen, ikke noe fancy, men det har karakter. Kirk leverer en i låten-solo, litt lengre enn kort, men også til poenget uten for mye roting, og hakket mer metall enn man tror etter første gjennomlytt. Soloen knaller også videre mot slutten av låta, selv om wahwahingen er mer merkbar her er dette et av de bedre solopartiene til Kirk på disse platene.

Anus Horribilis

Det kunne ikke vare, kunne det vel? Her kommer trilogien med dritt som får også denne plata til å kræsje kontant på snørra etter fem ganske stabile låter. Slither starter med det grønnfæslige vokalfilteret som forsøplet Load, og riffet oppfører seg tidvis frastøtende, som magneter med like poler (ikke som uvaskede manualarbeidere, men ikke så langt ifra). Dette er en veldig Loadete låt. Som vi snakket om sist: her leiter de etter den ekte sounden til plata, som om vi skulle være interessert i hva enn dette er. Det er som når du ser den drita kompisen din pisse i kommodeskuffen til vertskapet rett før nachspielet kollapser. Du forstår at det dekker et intenst behov han har i øyeblikket, men du vet at det finnes langt bedre og mer konstruktive måter å gjøre det på. De verste tendensene fra Load fortsetter uforstyrret på Carpe Diem Baby. Her er vi nærmere de rare 70-tallet via 90-tallet-nykkene vi dekket sist. Det er noen litt kule vokalpartier fra James her, og noen veldig godt gjemte atmosfæresynther.

Jeg har aldri hørt en låt av Oasis, men dette er sånn jeg forestiller meg at de høres ut dersom du skrur på gitarene. Om du nå sitter og freser over min enorme ignoranse: se for deg at sa noe annet tilsvarende tullete om et band du hater. Det hadde sikkert vært utrolig festlig.

Bad Seed er i utgangspunktet en hardere, mer groovy og interessant nok oppfølger til forrige Carpe Diem. Vokalen kræsjer dessverre både med riff og rytme, og her roter de noe fælt. Det er tendenser til gode takter her, og det kunne blitt noe skikkelig om de heller siktet på å lage noe sammenhengende i stedet for hva enn dette skal forestille. Where the Wild Things Are er Jason Newsteds tredje og siste låtskrivebidrag til Metallica. Tvungent er et ord som går igjen når jeg hører denne. Det er ikke en dårlig låt, og har faktisk litt The Thing That Should Not Be-trekk, med cathy uortodokse refrenger og sterk melodi, og det samme gjelder solopartiene også, men det er for mye GREIER i produksjonen her og spesielt på vokalen. Det er ikke Metallica, og ikke på den måten som sitter OK heller. Her kjennes det ut som om de har tvunget låten i en annen retning enn den ville gått i av seg selv.  Låta er fin i seg selv, men blir dårligere av denne konteksten – altså etter tre elendige låter – som igjen er en effekt vi kjenner fra sist. De dårlige låtene trekker de medium låtene lengre ned enn de trenger å være.

Homo Erectus

Nå er vi heldigvis ferdig med slumpen og kommer inn i en god rekke låter som nærmest hanker oss i land igjen. Prince Charming er en av låtene Load-platene som virkelig overrasker meg at ikke nevnes oftere. Det er nok en gang en låt som ikke skriver Bibelen på nytt eller får svigermor til å dåne med sin dyriske råskap, men det er en kraftig og godslig gårdsgutt av en låt som gjør det han skal, til tross for visse Guffen-aktige karaktertrekk. Låta begynner sterkt med en real rockeslide og noen frekke små hooks med fuzzen på, som umiddelbart fanger interessen min – selv om dette er en av låtene jeg har hørt i stykker fra denne plata. Når Lars kommer bankende inn og kicker i gang gitarriffet for fullt er jeg hektet, og jeg anbefaler alle å høre denne med ulossy lyd for å virkelig verdsette bassen her. Rumlende som juling, ikke noe fancy, men fyttigrisen. James har virkelig innstillingsklokken stilt på riktig tid og sted, og leker seg vokalmessig her. Vi har YEAH på refrenget, umiddelbart sing-along-verdig som juling, med et skikkelig godt punktum som setter oss beint videre til neste vers. Ikke verdens raskeste låt, men tempoet er raskt nok til å skape en driv som minner mye om Fuel fra starten av plata. Soloen er ikke all verden, siden Kirk har stukket wahwah-pedalen beint inn i blodåra her, men det skal mye til for å ødelegge flyten nå. Bridgen ligger hårfint unna Load-ethet, og klarer å holde tonen med stil. Som jeg gjentar til det kjedsommelige: jeg hadde jeg lett akseptert en fullengder med denne versjonen av Metallica.

Low Man’s Lyric er kanskje ikke verdens beste oppfølgerlåt sånn sett, men de som følger godt med kan se at den er det hvite fyllet i en rimelig saftig oreokjeksen her på tampen av plata. Vi kommer tilbake til hvorfor på neste låt. Low seg fortjent til den 7 minutter og 36 sekunder lange spilletiden, er en veldig uortodoks Metallica-låt, og for en gangs skyld virkelig velfortjent. Vi er på singer-songwriter-sporet igjen, og denne låta er sånn jeg ser for meg at en mer utstudert versjon av Mama Said kunne hørtes ut. Vi har riktignok en hurdy-gurdy her som kan være en make it or break it-faktor for mange lyttere, men den funker godt for meg. På norsk kaller vi dette dreielire, som er et ganske gammelt middelalderinstrument. Det ligner litt på en fele, men høres mer ut som en sekkepipe. Hva er det å ikke elske? Bortsett fra lyden altså? Vi skjønner tematikken ut fra tittelen, og dreielira er, sammen med den bluesete gitaren og det lette trommespillet den eneste musikken som bærer låta bortsett fra stemmen til James. Og det funker. Det er angstete, søkende, og innenfor det Metallica kan og bør være. Her har vi eksperimentell Metallica done right. Avslutningen der dreielira får holde på vel lenge etter alt annet avsluttes er kanskje ikke et grep som funker for alle, men jeg synes det er med på å dytte låtens isolasjonsvibber enda lengre inn i øregangen. Vågalt og med mening, sånt skal vi verdsette oppi alt dette flåset.

Attitude er en låt som virkelig funker som et tospann sammen med Prince Charming, og som på pussig vis gjør at Low Man’s Lyric ikke blir så rar som den skulle vært. Begynner med en skarp bluesy sologitar, James kommer med inntelling, og så smeller vi i gang med nok en kort banger, eller Den andre kjeksen i Oreo-en leverer! Grooven sitter som en kule, rytmen flerrer og snerrer, og vi har attitude mine venner. En breibeint Hetfield-koser-seg-låt som tilsynelatende er laget på pur djevelskap og med akkurat nok selvkontroll med bruken av Load-piffikrydderet som roter så mye til ellers i denne gryteretten. Dessverre ramlet hele piffiglasset nedi gryta på Fixxxer.

Hva i alle dager, netter og skuddår er det som foregår her? Plata vi ser på i dag startet vesentlig sterkere enn Load, gikk på akkurat samme smellen og leverte en slitsom serie med dårlige låter etter hverandre. Men de hentet seg da for fanken inn igjen også!! Hvorfor gjør de dette!? Låta begynner så Load-ete man kan få det, og vet du hva, nå har jeg ikke mer tålmodighet igjen for dette doskålsnerket. Spesielt ikke på siste låt, som er siste sjanse til å sette et positivt, varig inntrykk på lytteren, og dette er ikke måten å gjøre det på. Har jeg forresten nevnt at uvesenet varer i over ÅTTE ULIDELIGE MINUTTER? Ok, det er antydninger til et interessant refreng her, men det er det. Overprodusert selvtafsing uten sjel.

Forferdelig albumavslutning. Hadde jeg fått valget skulle det vært Attitude som avsluttet, da hadde vi fått en kort og konsis avslutning, i stedet for åtte stive minutter med øregangsforbrytelser. Totalt varer spetakkelet rett over 76 minutter, noe som er hårfint mindre enn det storebroren leverte året før, men det er dessverre ikke nok til å unngå papirarbeid i Haag.

Produksjonen

Produksjonen er lik som på foregående plate, men jeg vil påstå at Reload er sterkere som helhet. Når materialet henger mer sammen på tone, blir det lettere for produksjonen å styrke de røde trådene i låtene, og det merkes på denne plata. Det gjør også de dårlige låtene litt verre, siden de blir mindre interessante, pussig nok.

Coveret

Piss and Blood av Andres Serrano er et bilde fra samme serie som Load-coveret. Kombinert med logoen og den håndtegnede RE-en foran LOAD-tittelen understrekes det hvor mye disse platene henger sammen. Coveret er pregløst. Load hadde et langt mer dynamisk og hendelsesfylt bilde, mens dette bare blir… vel, for mye piss, bokstavelig talt.

Dom

Dette må bli både en dom over både Reload og hele Load-prosjektet, siden disse platene er uadskillelig knyttet til hverandre. Når Load og Reload er på sitt dårligste, er det dårlig på en spesiell måte. Det er mye dårligere enn vi er vant til fra Metallica, og mye av det skyldes overproduksjon. Dette trekker Load-skivene grovt ned. Trekker man fra de aller verste eksemplarene sitter man igjen med tolerabel mengde lettere eksperimentelle låter, chuggerockere og standarder, som helt fint kan sees på i forlengelse av The Black Album. Så de er ikke gode Metallica-album slik vi kjenner dem frem til og med 1991, og de kan heller ikke sies å være gode album i denne konteksten heller. Det er de rett og slett for langdryge til å slippe unna med det. Men som sagt: det er bra materiale her, og Reload har mer av det og leverer det bedre.

Alt i alt er Reload en kraftigere variant av Load, med hakket flere sterke låter og færre langdryge dødpunkter. Her er vi litt nærmere blod, svette og tårer, selv om vi fremdeles mangler vesentlige ingredienser.

Total poengsum

6/10 brystvortepiercinger med matchende øyeskygge.