Selskap: Chaos Records

Release: 05.12.25

Utrolig sprø og delikat musikk.

Bandet består av en gjeng som til daglig leverer metal litt utenfor mainstreamen, og jeg er personlig godt plassert der selv. I oppveksten valgte man alltid de litt annerledes banda, ubevisst, og fram til nåtiden er det også disse som gir meg mest. Eyvind tok kontakt med meg for en tid tilbake, og siden Diskord kanskje er mitt favoritt extremmetalband, var det lett å omfavne oppgaven det var å bli kjent med innholdet på Desperate Anomies.

Lineup:

• Eirik Waadeland vokal (Ruun, Celestial Scourge)
• Eyvind W. Axelsen cello, kontrabass/ståbass, bass (Diskord)
• Martin Storm-Olsen banjo, gitar (Vingulmork, Defect Designer)
• Bjørn Tore Erlandsen trommer (Aspherium, Bolverk)

Et eksperimentelt death-/doomband med erfarne musikere fra den norske metalscenen leseer vi i promoteksten, og det er i et par tilfeller her ganske på sin plass å vektlegge erfarenhet. Vokalist Eirik, er for meg relativt ny, men han har levert et godt avtrykk med sine bidrag så langt. Martin har både tatt del i det eksperimentelle Defect Designer, og kraftsalven som var (?) Vingulmork. Bjørn Tore kjenner vi godt fra Aspherium, og Eyvind fra the mighty Diskord.

Låtene er sykt bra! Fra de mest kontrollerte takraset av deathmetal til tungt og tyngre doomgrums, med innstikk av melodiske fragmenter, og til og med folketoner smyger seg inn når spesielt banjoen (!) gjør sitt fornødne. Og ikke tro at vi snakker innavl og de dype sumper i Maga-land, nei, banjoen er godt inkorporert i Hermit Dreams på en utmerket måte. Og når den går forsiktig under et parti, henger den også med når band skrur på alle knapper, som på slutten av Trembling Heretic. Samspillet med cello og banjo i starten på Directionless Gaze er insane fett, og låten i seg selv er noe av det bedre her. Sakralt, tungt, uventet, utypisk instrumentering, sett deg godt tilbake og hør!

Banjoen er som ananasen på pizza, noen liker det, andre ikke, men jeg gikk fra å klø meg i barten, til å elske slik dette strengeinstrumentet ligger og vekselvis krydrer og dominerer sangene. Og den er ikke av en slik art at du skal unngå å sjekke ut bandet, banjoen er flott mikset inn, og aldri i veien for noe, den forsterker.

Og ja, jeg liker ananas på pizzaen.

Reach for the Void in Despair, sjekk partiet der vokalen ligger over det rolige, og hvordan det fungerer så bra! Oppbyggingen fra 02:42-ish. Og måten de hiver seg helhjertet rett inn i orkanen sammen, før de kommer inn i øyet og alt blir vakkert igjen. Kontraster.

Den monotont arrangerte og flotte Everlasting Mire, der kler vokalen til Eirik virkelig helheten. Jeg likte ham mye bedre her i Hermit Dreams. Han kler den dype og skitne kvikksanden man dras ned i, følelsen av at man faller og at alt er håpløst, før man finner små drypp av glede, trygghet, og igjen blir dratt videre bort, opp, med og fram.

Avslutningen med And Now What..., den får deg til å sette spørsmålstegn ved hvordan liv vi lever, samfunnet, jaget, stresset, sosiale medier. Låten er en busslomme man stopper i når man kjører i et hektisktrafikkbilde.

Tematikken de tar for seg er blant annet ensomhet, angst, frykt, der leverer de kanskje litt mer som forventet. Selv om jeg ikke har lest tekster eller hører hva som synges, er det viktige emner å ta tak rundt.

Hermit Dreams@www

På en måte vil jeg gå gjennom hver låt mer dyptgående, men samtidig er det best om lytteren lytter, og gjerne fokusert, for det er lag på lag med godsaker her, som man ikke får trukket ut om man multitasker underveis. Jeg hadde mange runder med disse låtene, og det som var så kult at ved veis ende ville jeg spille de mer. Men da står andre skiver/filer i kø. Argh!

Jeg er kjent for å ikke gi toppkarakterer. Det har ikke skjedd ofte. Jeg vil helst at de skal være der oppe, at alle låtene er bra, at man har lyst til å spille om igjen, og at mitt kriteria om levetid og at det er like bra eller bedre etter et par ukers opphold, er gjeldende. Jeg følte at dette traff meg rett i bøtta, og at jeg for en gangs skyld vil riste av meg dette men er det maks, er det feilfritt?-kveruleringen jeg bruker i prosessen, og bare hive ut en ren tier. Mulig du er rykende uenig, men når låtene er så spennende, inneholder så mye friskt og progressivt, så extremt, så tungt, alt framført med en totalt fet kompromissløs undergrunnsmentalitet, en finger til det etablerte, mainstreamen? Da våkner både musikkelskeren og oppvigleren i meg, jeg lukker øynene og trykker på 1-tallet og en null, og gjør det skiva fortjener.

10/10

Tracklist:

1. Trembling Heretic
2. Directionless Gaze
3. Reach for the Void in Despair
4. Den forgjengelige innsikt
5. Everlasting Mire
6. Lorn Apparition
7. Rastløshetens egenvekt
8. And Now What..?