Heavymetal.no’s utsendte er på plass med rapport.

Takk til Stian Amundsen og Anna Maria Gentili for tekst og bilder!

Torsdag 2. april

Det regner i Oslo når vi ankommer byen. Det har omtrent blitt umulig å finne en parkeringsplass, og når vi ser en ledig spot, dobbeltsjekker vi at det faktisk er lov å la bilen stå der i flere dager. Vi henter armbånd og er klare til nok en Infernofestival.

Inngangen til Rockefeller har i løpet av årene blitt tungvint og grå. Et svart telt står midt på gata, der veskene og armbånd blir sjekket. Publikumet har ikke adgang til hoveddøra lenger, og må rundt hjørnet og opp i en trang, liten trapp, for å så komme seg på innsiden av hoveddøra. Et par matboder står utenfor inngangen, og litt lengre inne er et hvit plasttelt som huser noen bord med benker.

Det er allerede litt sent når vi kommer oss inn, og Incantation spiller på hovedscenen. Rockefeller er ganske fullt, det er en liten moshpit på gang, og stemninga er på topp.

Når neste band, Carnivore A.D., inntar scenen på John Dee, er stemningen til å ta og føle på fra første stund. Bandet fra Brooklyn dundrer løs med sin rett frem thrash metal. Det er alltid litt morsomt når thrash-/hardcore- eller metalbands fra USA prøver å få med seg det norske publikumet. Det kan virkelig slå begge veier, og det er spennende å se hvordan det går denne gangen. Og ja, folket er med, og det er da det blir gøy!

Fredag 3. april

Bransjetreff og kunst

Vi er operative litt tidligere på fredagen siden vi overnattet i byen, tross sykelige priser, og drar en tur til kunstutstillingene på hotellet The Hub. Dette har vært festivalhotellet i mange år, der det finnes et flott konferanseprogram for bransjefolk (der gjelder egen billett), og det er oppmøte fra mange land.

En av de som har reist helt fra Italia for å komme hit er Enrico Giannone, som er her som gjest. Vi slår av en hyggelig prat, og han forteller at dette er femte år på rad han blir invitert som representant for sitt plateselskap, og han syns det er veldig interessant å kunne møte bransjefolk og andre aktører fra den internasjonale musikkverden. Hans selskap, Time to Kill Records, har vært aktivt i 7 år nå. Selskapet har i løpet av årene vokst fra å være en måte å utfolde lidenskap på, til å være en god business, med flere internasjonale band og et kontor også i USA. Dette for å gi mulighet til å følge med amerikanske band som er under kontrakt.

Det er ikke bare en sjanger de tar for seg, spekteret bandene beveger seg på er fra mer klassisk heavy metal til industriell metal, og eksperimentell musikk. Giannone har også i løpet av dagene vært ute for å headhunte nye band, og det er et par spennende prosjekter som har fanget hans interesse, og som de nå er i dialog med for å kunne finne en avtale. Så reisen har vært fruktbar.

Han påpeker at Inferno Festival er meget unik i sitt format, alt er ved gåavstand, det er flere arrangementer som er rettet mot bransjefolk, for å kunne bygge nettverk og møte likesinnede. Dette gjør at festivalen alltid er en konstruktiv erfaring, og det er uten tvil hans favoritt av europeiske festivaler. Han avslutter med et ønske om at alle de som driver med heavy metal alltid skal fortsette å jobbe like fritt som et uavhengig selskap, med den profesjonalite9ten som kjennetegner en større produksjon.

Utstillingene er interessante, og vi kjenner fort igjen noen av artistene, som Kim Holt eller Christian Voss. All kunst som stilles ut er dyster og mørk, det er mye fremstilling av den vakre norske naturen, der fargene gjerne har redusert metthet ned til en gråskala. Døden er også til stede i kunsthallen, som forventet i et slikt arrangement, der skillet mellom de to verdener føles tynnere.

Klubbing

Vi beveger oss så mot Vaterland for dagens første begivenheter, men vi må stå over konserten til Arachno på grunn av at lokalet allerede er fylt til randen med folk. Vi får med oss neste konsert, islandske Gaddavìr. Lokalet er ganske fullt, energien er på topp, og det virker som om alle har det knall. Vi drar videre til Brewgata, et av de andre lokalene som er med å huse Infernokonsertene, der greske Automation er i gang med å avslutte sin konsert. Vi får med oss de siste sangene, og blir dratt inn i en alternativ dimensjon som springer ut av melodiene. Stemninga er også her på topp, men vi skal videre for å rekke både innom nyåpnede Hellion og Crow Bar.

Hellion Pub springer ut fra den kjente Hellion Pub i Stavanger (rip) og Bergen, der godeste Stig Alkvist hilser varmt og er i full gang med å betjene kundene som har funnet veien dit. Neste stopp er som nevnt Crow Bar, som ligger nederst i Torggata. Dette er siste tilskudd av lokalene som samarbeider med Inferno, etter at først Rock In og senere Goldie måttet kaste inn håndkledene. Crow Bar er et lite, søtt sted, de serverer egenprodusert øl og hjemmelagd mat, virkelig et lite smykke i hjertet av Oslo. Mío spiller sin magiske folkemusikk og tar oss umiddelbart i en eventyrlig parentes, der både musikerne og sangerinnen virkelig ga alt på en ærlig og ekte måte. Det var flott å oppleve, ganske unikt og nyskapende, og de har nok fortjent sin plass på årets plakat!

Da er det tid for en liten pause, og vi er tilbake til Rockefeller når det polske black-/death metalbandet Nihilvm går på scenen 18:45 på John Dee. Polen har i en årrekke vært en stormakt innen ekstrem metal, og Nihilvm er et bevis på det, det var klart fra første stund at dette blir brutalt og mørkt.


Neste ut, Der Weg Einer Freiheit på Rockefeller 19:30, presenterer en veldig samspilt og moderne atmosfærisk black metal foran et beskjedent og rolig publikum. Neste vi rekker å se er Kovenant, som vi ikke har sett live på mange år. Det var godt å høre gamle sanger bli spilt live igjen, det føles nesten som om tiden har stått stille. Hellhammer er på scenen, og vi lurer fælt på om hvor han skal finne energien til å spille to så enormt krevende konserter på samme kveld, og frykter at Mayhemshowet kan bli preget av det. Sammen med han er også Ghul, gitaristen i Mayhem, og Steinar Sverd Johnsen fra Arcturus. Showet er veldig godt gjennomført, og vi er veldig fascinerte av animasjonene som foregår på lerretet, der jenta fra Nexus Polaris-coveret beveger seg i 3D.

Etter showet beveger vi oss ned på et allerede tettpakket John Dee, der tyske Groza er i ferd med å begynne. Bandnavnet er direkte inspirert av en Mgła-album fra 2008, nemlig Groza, ett av favorittbandene til grunnleggeren. Og det syns og høres både om man skal dømme fra det estetiske og det musikalske. Medlemmene spiller en mørk og dyster melodisk black metal, hvor scenedraktene også minner veldig om de som blir brukt av det polske bandet, med svarte hetter som også dekker ansiktene. Vi nyter et godt gjennomført show, og selv om publikummet er med gjennom det hele, begynner det å minke mot slutten.

Dette skjer selvfølgelig fordi Mayhem nå skal spille en av sine langfredagseremonier, og det er det mange som gleder seg til det. Rockefeller er så fullt at man knapt kan bevege seg rundt når Mayhem begynner å spille, og stemningen er til himmels (eller helvete, om det passer), og vi kan absolutt ikke merke at Hellammer akkurat har spilt en full konsert med Kovenant. Bandet er i god form, showet er amazing, men jeg sitter igjen med et spørsmål; den animerte backdroppen tar veldig mye av oppmerksomheten, og det er komplett mangel på scenerekvisita. Er det et bevisst valg? Mayhem har vi opplevd før, med både grisehoder og fakler, og det føles egentlig litt nakent. Det er uansett en flott og brutal konsert gjengen leverer, og vi er veldig fornøyde med det hele.

Lørdag 4. april

Bosphorus Open Air Metal Fest

Vi våkner sent på lørdag, og velger å mingle litt rundt omkring for å føle litt på pulsen. På Kniven møter vi Bahadır Uludağlar, arrangør av Bosphorus Open Air Metalfest i Istanbul, og medlem av Moribund Oblivion, der det foregår live podcast med DJ Goldilock og Dj Kit Cloutier. Vi lytter litt til de, så tar vi sjansen på et lite intervju, som han sier ja til.

How did communication begin between you and Inferno? 


«Inferno is, of course, an organization we’ve been following for many years. Their vision has always inspired us. Our goal was to be a cultural festival, and our friendship and collaborations began because of Inferno’s broad perspective on this. After our friendship, which started 2 years ago, we hosted them at our own conference and festival in Istanbul.»

How did things go for you at Inferno this time?

«Things definitely went very well for us at Inferno 2026. We participated in the music conference and presented Bosphorus Open Air Metal Fest at the festival presentation panel. We were guests on the Norwegian National TV channel and met with many music professionals. It was quite good to meet with companies we already work with and are connected with and make plans.»

A few words about your festival?

«Bosphorus Open Air Metal Fest is one of the most important and largest festivals in Türkiye. We are making a great effort to make our brand a global brand. We are bringing the Turkish and global metal industry closer together. We cater to both continents on the Bosphorus, which connects Europe and Asia.»

Do many people come to your festival from abroad? 


«Yes, absolutely. Of course, many people come to our festival, especially from our neighboring countries. Balkan countries, Russia, Ukraine, Georgia… Of course, we also see metal fans from Azerbaijan, Iran, and Syria in the south at our festival. We have hosted many metal fans from all over the world in our country.

As I explained, our goal is to create a completely global brand. Therefore, we are trying to attract metalheads from all over the world to our country, to Istanbul.»

Are they worried about the future? Us?

«Of course not. There is no reason for us to be worried.»

Will there be any collaborations with Inferno in the future? 


«Actually, we already do this in different ways, and it is always possible for us to carry out projects together. We are constantly in contact with each other regarding project development. We value the rapprochement of the Norwegian and Turkish metal scenes. Therefore, we work with Norwegian bands at our festival every year. We hope to see Turkish bands on the Inferno stage starting next year.»

***

Når vi kommer oss tilbake til Rockefeller drar vi nede til John Dee for å se dagens første konsert. Det italienske ekstreme black metal-bandet Hierophant inntar scenen, og det er med en intensitet som kunne få de mest hardbarka metallhuene til å rygge. Vi beveger etter hvert oppover til Rockefeller for å se noe av Samael, der det er meget fullt, og tegn på at det sveitsiske bandet, som snart skal feire 40 års karriere, fortsatt er interessant for de fleste. Showet er absolutt flawless, og vi kjenner på stemninga at publikumet er fornøyd.

Vi må så kaste inn håndkleet for kvelden, og samle energi til neste og siste festivaldag.

Søndag 5. april

Det er påskesøndag på Inferno, og i det intime lokalet på Vaterland er luften tykk av både forventning og tretthet før Subnoir, som snart skal spille. At det er festivalens fjerde dag merkes.

Lokalet er riktignok fylt til randen, men publikum bærer preg av å være i det kontemplative hjørnet. Kontrasten til de 5–6 hyperaktive fotografene foran scenen er stor, noen av dem står så tett på musikerne at linsene nesten berører instrumentene. Blikket dras umiddelbart mot gulvet; pedalbrettene som ligger foran gitaristene minner mer om kontrollpanelet i en romskipcockpit enn vanlig musikkutstyr.

Vi beveger oss tilbake til Crow Bar, der speedmetalbandet Speedslut fra Danmark akkurat har begynt å spille. Etter den dundrende åpningslåta rekker frontfigur Frederik Klitte knapt å trekke pusten før han skriker ut den ikoniske beskjeden: «We are fucking Speedslut!!» – som et startskudd for neste bølge av aggresjon. Lokalet er ganske fullt, og folk er begeistret av kvartetten, som oser sjenerøst av 80-tallets thrash-estetikk.

På kjelleren til Kniven er Raumer snart i gang med sitt show, og lokalet begynner å fylle seg. Når de første gitarlydene kommer blir det full headbanging blant de som har møtt opp. Der publikum tidligere på dagen kanskje var noe tilbaketrukne, har stemningen nå snudd totalt. Det er tydelig at Raumer har maktet å vekke de mørke kreftene i festivalgjengerne, som tydeligvis får aldri nok av ekte norsk blackmetal.

En mork maktdemonstrasjon i profesjonalitet

Tilbake på Rockefeller er det Mork som har fått i oppgave å åpne festivalens siste dag, og de tar dette på alvor. At klokka fortsatt er tidlig på dagen merkes på oppmøtet. Rockefeller er ikke stappa til randen slik det ofte er senere på kvelden, men de som har tatt turen er til gjengjeld hundre prosent til stede. Det er en dedikert kjerne som har samlet seg foran scenen, og kjemien mellom bandet og de fremmøtte er upåklagelig. Vi er overrasket når vi ser at det er pyro denne gangen, da vi hadde begynt å tro at det var pensjonert for godt, og at arven hadde gått over til animerte backdrops. Vi er noe oldschool og setter pris på lukten av sot og den varme bølgen som sprer seg når flammene reiser seg mot taket.

Dette var en maktdemonstrasjon i profesjonalitet, og Mork beviser at de kan eie en scene som Rockefeller uansett tidspunkt på døgnet.

Symaskiner og merch

Vi tar et liten avbrekk, og bruker tiden til å gå en liten tur blant bodene som fyller Rockefeller. Det er noen obligatoriske merchboder, en fransk kunstner som reiser rundt på festivaler med sine kreasjoner, promoteringsbodene til Midgarsdsblòt og Spetakkelfestivalen, og Leif Munkelien med Metalheads against Bullying. Men det som fanger vår oppmerksomhet er et lite bord helt i utkanten, der to damer sitter med hver sin symaskin, og de er godt i gang med å sikre patchene på en metalvest. Miriam og Lene kommer fra Stavanger, og ble kjent med Markus på Nordic Mission på Tons i fjor, og fikk tips om å skaffe seg plass på Inferno. De forteller at det er mange som trenger syhjelp etter moshpit’n, og de syns det er gøy å være her.

Irsk, amerikansk og norsk

Tiden går, og nå er irske Primordial på scenen. Vi sier aldri nei til noe godt klassisk heavy metal, og referansene til Iron Maiden er mange, selv om det er noe mørkere og godt spedd med irsk folkemusikk. Det begynner å bli mye folk på Rockefeller, og det ser ut som om de fleste har sansen for bandet og for deres egenartede musikkblanding.

Det begynner å gå mot slutten, men nede på John Dee er det fortsatt varmt mens Nite spiller. Musikken føles ut som en litt hardere thrash metal, og man kan tydelig høre at gutta har formet seg musikalsk i et amerikansk metalmiljø. Dette er første gang bandet kommer seg på tur utenfor USA, og Infernoshowet er deres aller første på denne siden av Atlanterhavet. Publikum er svært begeistret, og det er tegn på at oldschool metal fortsatt er populær også blant de yngre, som fyller lokalet.

Neste band vi får med oss er Old Man’s Child, som ikke har spilt i Norge siden slutten av 90-tallet, og forventningene er skyhøye. De skuffer imidlertid ikke. Mange klassikere fra den tiden er på setlisten, og det virker som om publikum setter stor pris på det. Scenen er strippet for unødvendig stæsh, og alle keyboardpartene er på opptak, men det må sies at det er godt å se at Galder er tilbake bak mikrofonen.

En liten pitstop og vi er klare for Glen Benton og Deicide. Mange venter allerede i spenning, og det varmer å se at Rockefeller er fylt opp til randen helt til siste band, som er et bevis på at lineup’n har vært satt sammen nøye og gjennomtenkt.

Bandet er i storform, publikum responderer med crazy moshpit og crowdsurfing, og det føles ikke som om vi har akkurat gått gjennom en fire dager lang metalfestival. For Tampabandet er også dette det første europeiske showet for sesongen, selv om de i de neste ukene skal spille mange konserter i hjemlandet, før de kommer tilbake til Europa til sommeren. Benton begynner å bli tynn i håret, men fortsetter å bære langt hår, og det gjør at han ser, om mulig, enda mer gærn ut.

En noe pussig lyssetting skaper en stor kontrast med det vi har sett tidligere i kveld, for eksempel med Old man’s Child, der mørket og mye røyk lagde en meget annerledes stemning. Kanskje er det for å hjelpe security å se hvor er det brann å slukke at hele Rockefeller er lyst opp? Bandet leverer i hvert fall, og vi kan konkludere med at dette var en mer enn verdig avslutning på festivalen, en av de beste konsertene vi har sett.

Erfaringer blant de rare og skumle

Vi vender snuta hjemover med en god følelse og mange konserterfaringer rikere. Vi har lagt merke til at det er mange unge band som begynner å dukke opp, og man merker en økning i yngre blant publikum også. Det er tegn på at heavymetal-flammen fortsatt brenner godt.

Som hvert år var det mange som hadde reist hit fra utlandet, og det bekrefter også den mangeårige fascinasjon metallverden fortsatt har for Norge. Det meldes om utsolgte sightseeing-/bussturer, og det har ofte vært trangt med plass på alle venues, også tidlig på dagen.

Den eneste negative opplevelse var vel når noen midt på natta utløste brannalarm på hotellet, og alle måtte komme seg ut, halvveis våkne og med hangover. Det var noe merkelig med dette stille og svarte havet av folk som for kun et par timer siden hadde vært bråkete og svette, og som nå sakte strømmet ut av hoveddøra. Jeg lurer fælt på hva brannmenn tenkte da de marsjerte mellom dem, i likhet av Moses da han krysset Rødehavet. Var vi rare, skumle? Kanskje det er det som er hemmeligheten: å være litt rare og skumle for å holde verden på avstand, og kunne ellers leve vårt liv i fred.