Vi jafser over de første par dagene, være velkommen til å delta!

• Bilder: Anniken Oline G B og Boris Danielsen
• Tekst: Anniken Oline G B og Kristine Sjøvaag

Tons of blood, sweat and tears er vel en enkel og velforklarende tittel for hvordan årets festival ble, for de aller fleste. Tradisjon tro har det vært såpass varmt at folk har vært kokte, stekte og snudd for å svies på begge sider, både fra solen og årets lineup.

Det er noen år siden sist jeg var på Tons (2022), men dette er første gang jeg skal både skrive og fotografere noen av dagene, så dette blir en ny opplevelse, og jeg aner ikke hvordan dette skal gå. Med meg har jeg Kristine som tester ut det å skrive for Heavymetal.no for første gang, og lik meg har hun ingen forventning til hvordan dette blir.

For de som kanskje kan huske det, har jeg skrevet for Heavymetal.no tidligere, og noen husker sikkert at jeg er en sucker for nye, ukjente og spennende saker. Tons 2026 er ingen unntak. Jeg har kanskje gått litt mer ut over noen headliners og utskiftninger på grunn av kanselleringer.

PS! Fy så mye drit folk lirer av seg mot enkelte artister som kansellerte i år. Snakk om voksne mennesker som nesten ønsker alt hat som mulig mot underholdningen. Voks opp folkens. Dette er for dumt! Sånn, rant ferdig. La oss rocke videre i livet.

Dag 1 – onsdag

Dagens band: Black Debbath, Die Spitz, Cavalera Conspiracy, President, Trivium, Turdus Musicus, The Carburetors, Babymetal, Cecilie Moroni, DumDum Boys, Blood Incarnation, Jordsjuk, The Offspring, Blood Fire Death – A tribute to Bathory og Bring Me The Horizon.

Det er onsdag, det er varmt og reisen til Ekerberg gikk greiere enn vanlig. Årets soveplass var nemlig hos min skrivemakker Kristine, så reisen ble en god det enklere og mer luftig enn ved shuttlebusser fra sentrum.

Vel framme og med bånd sikret, er Black Debbath allerede i gang med å underholde de som kom til åpning med å prøve og sette en eller annen rekord i å …telle? Vet ikke helt hva de holdt på med, men det satte en del spørsmålstegn hos oss, så vi gikk videre for å sjekke ut området. Det er tross alt noen år siden sist jeg var der, og det har blitt en del endringer. Arkade, The Swamp og scenen deres, bedre fordeling på matplasser, dassområder og en del hyggelige telt med ting å se på.

I solsteiken blir det varmt, så man trekker mot Moonlight Stage aka teltet, og der blir man værende for det som blir vår første underholdning.

Die Spitz

Her skal det amerikanske jentebandet Die Spitz spille, uten at jeg aner hva det er man egentlig går til. Die Spitz, navnet er hentet fra det tyske ordet for Die Spitze, som betyr tuppen. Men nok om navn, for musikken som spilles fra scenen er ganske bra. De kommer gående, både på føtter og hender, ut på scenen, og det er en kombo av lekne og litt tunge gitarer, og røffe trommer som dirrer sammen med bassen. Det er ihvertfall det første vi hører under åpningen med Red40 og I hate when GIRLS die.

Lyden på mikrofonene var nesten ikkeeksisterende før ute i tredje eller fjerde låt, da kommer stemmene bedre frem, og man får en enda bedre forståelse for låtene og dynamikken. De danser nesten rundt på scenen, og har en herlig kontakt med publikum, som er helt med. Låtutvalget så langt har vært energisk, spenstig og tøft. My Hot Piss tar takten ned noen hakk, og det blir noe roligere stemning til refrenget drar det litt tyngre i gitarene igjen.

De er overalt på scenen, til og med en liten tur ut fra scenen for å klatre litt i søylene opp mot taket av teltet. De samles igjen før de avslutter med å takke for at de fikk komme til Norge, og de hopper over til det som kanskje blir dagens favoritt låt av Die Spitz: Throw Yourself to the Sword.

I disse varme temperaturer blir vi enige om å henge igjen ved Moonlight, hvor vi i bakgrunnen hører Cavalera spille på Vampire Stage, og man får ikke helt med oss hvilke sanger de spilte. I mens stiller jeg meg i fotokø til neste opptreden på Moonlight, President. Mens vi står og preiker sammen, legger vi alle merke til at det plutselig er dønn stille fra Vampire Stage. Det er noen minutter før beskjeden kommer: Det er strømbrudd, ikke bare på Tons of Rock, men på hele Ekerberg. Nærmere 800 hustander uten strøm, og ingen som vet når dette kommer tilbake. Tiden går, oppstartstiden til President blir forsinket, tiden til Trivium nærmer seg, og den hjerteskjærende beskjeden kommer; Cavalera må bryte settet sitt og si takk for seg etter 4 Sepultura-coverlåter. Strømbruddet varer i nesten 30 minutter, og det merkes godt på stemningen til alle som er der. Ikke bare for de som har betalt for å se på artistene, men frivillige, crew og selvfølgelig artistene.

President

President fikk en senere oppstart, men tror setlisten deres også ble kortet ned grunnet strømbruddet. President er for de aller fleste et nytt og ukjent band, de startet opp i 2025 og er fra UK. De er et anonymt band på grunn av maskene de har på seg.

Musikken deres er hovedsakelig metalcore, med miks av elektronika, alternativ metal og alternativ pop. Disse har dukket opp på feeden min på en del sosiale medier, og jeg har endt opp med å syns de var kule, men var spent på om stemmen til vokalisten kom til å være like autotuned som den er på innspillingene. Stemmen er klarere enn hva jeg har hørt tidligere, og man blir positivt overrasket over at de er bedre live. Vokalisten beveger seg mye på scenen, og de andre medlemmene er med statiske i sine opptredener.

Det er ikke mye snakking mellom sangene, ikke før de kommer til DOOM LOOP, som er kanskje den mest populære sangen på TikTok og Insta om dagen. Sangen treffer litt på følelsene til en del, og man kjenner stemningen begynner å bygge seg mer opp. Stemmen til vokalisten er både klar, raspete og rå, alt som rett og slett gjør at de skiller seg litt ut mot andre andre anonyme gruppene som for eksempel Sleep Token. Men det er en annen edge som gjør at man blir oppslukt av låtene deres.

Personlig ble Angel Wings og In The Name of the Father mine favoritter fra dagens korte setlist. De avslutter ganske fort og forlater scenen. Man kan merke litt at stemningen fra bandets side med relativt lite snakking mellom sangene, og at setlisten var kun på 6 låter.

Trivium startet opp mens President var på, og man sitter igjen med FOMO på at vi ikke heller gikk dit. Tror det hadde vært mer stemning, selv om at President var bra. Det man hørte fra avstand var jævlig bra, så jeg tror fansen storkoste seg.

Men det er et band jeg (fotografen) virkelig angrer på at jeg ikke fikk med meg i år; Babymetal. Dette basert på hva jeg hørte fra andre fotografer på forhånd, at det var fotonekt, heftige kontrakter og at mange boikottet de. Jeg var ikke aktiv nok ved presseteltet, så jeg visste ikke at de hadde åpen pit for alle fotografer før jeg møtte på kollegaer etterpå som viste meg bilder. Om jeg var skuffet? Selvfølgelig var jeg det, for det hadde vært gøy å ta noen bilder av de, men på grunn av den eldre informasjonen jeg hadde, bestemte vi i gjengen oss for å ta en lengre pause. Vi hadde jo ikke spist noe siden frokost og denne varmen tømte oss for energi. Så noe positivt kom ut av det, for maten og sittepausen var digg.

Foran Scream Stage fyller det seg bare mer og mer opp med publikummere, både store og små. Neste som skal på er et av høydepunktene for mange, spesielt de som har fulgte denne gjengen siden 1979 og er godt kjent med sangen Splitter Pine. Dumdum Boys står altså for tur, og det begynner å koke foran Scream Stage. Et par i gjengen tar turen inn i mengden for å sjekke ut ståa, mens jeg steller meg på sidelinjen med en nederlender som gjør sitt beste i å forstå tekstene.

Av det jeg hørte av konserten før vandringen gikk videre, lagde de et helsikkens liv for de som var der nettopp for dette. Gode dialoger med publikum, og en fengende natur som holdt koken til siste slutt. Jeg er ikke den største tilhengeren av musikk som synges på norsk, så jeg sniker meg bort og sjekker ut hva som kommer på Moonlight Stage.

Blood Incantation

Her kommer vi bort til et telt som begynner å bli ganske så velfylt med blodfans av Blood Incantation. For dere som er som oss, og ikke aner hvem de er; Blood Incantation er et amerikansk cosmic death metal-band som ble startet i 2011. Setlisten kan se kort ut med The Stargate (Tablet I, II, III) og The Messege (Tablet I, II, III), men når vaktene kommer bort og sier at de ikke kan gi oss de 3 første sangene til å fotografere, men 10 minutter, sier det litt om lengden på låtene.

Å stå i piten mens de starter første låt var en opplevelse i seg selv. Det vibrerte såpass at det nesten begynte å klø i halsen. Når sant skal sies, det var faktisk ganske rått å se de. Bassen romler rundt i luften, trommene får bakken til å dirre, gitaren river rundt sammen med vokalen, som nesten graver seg inn i hjernen mens du ser på.

Dette er ikke for sarte mennesker, for dette er rett og slett så rått som man kunne få det på dag 1. Meget imponert over disse gutta, jeg kommer til å fortsette å høre på de.

The Offspring

Solen steiker fortsatt, og folk samler seg foran Vampire Stage hvor en av dagens store snakkiser snart skal entre scenen. Forventningene er der for de som er fans av bandet, og også hos de av oss som kanskje ikke hører på de mer enn på vennefesten og når øl nr. X har blitt inntatt. Liten fun fact er at The Offspring pleier å ha kontrakt eller fotonekt, så det var en overraskelse å finne ut før security at vi fikk tilgang til pit.

Publikum begynner å hyle når de kommer på scenen og starter med Come Out and Play, og de som står fra ca. midten og ned til scenen gauler med og hoier. Det er en okay start på konserten, men man kan merke at publikum er mer inne i dette enn bandet selv. Vet ikke om det er på grunn av at de er varme eller slitne, eller begynner å bli såpass voksne at de står mer stille?

Det blir litt mer liv i omgivelsene når de kommer til Hit That/ Original Prankster mash up. De kommer med noen vitser og kommentarer som ikke helt treffer folk, så man begynner å trekke seg bakover lenger bort fra scenen. Underveis begynner de med sine covre av Electric Funeral/Paranoid av Black Sabbath, Crazy Train av Ozzy Osbourne, In The Hall of the Mountain King av Edvard Grieg og Love Story av Taylor Swift. Mens disse pågår kommer vi i snakk med noen som forteller at hele setlisten, opptreden, vitser, kommentarer og hele showet er rett og slett en copy + paste fra turneen de hadde i fjor, og tidligere i år.
Det var ganske skuffende å høre at det ikke ble gjort noe mer endring enn at de takker for seg fra der de opptrer, ellers så er alle shows de samme. Vi finner ut at dette var for kjedelig, rett og slett, og finner veien til Scream Stage for kveldens siste opptreden.

Bring Me The Horizon

Kveldens siste konsert er headlinerne Bring Me The Horizon, og de hadde dessverre fotokontakt med forhåndsvalg av bilder før publisering, så ingen bilder herfra. Men det velges å skrive litt om dette da det er et av fotografens favorittband, og det var rett og slett en opplevelse.

For veldig mange er Bring Me The Horizon en gruppe de fleste har vokst opp med, og fulgt igjennom alle sjangerne de har vært gjennom, samt utviklingen de har hatt med SFX og underholdningen de bruker med denne effekten. Det er nesten slik at det blir et interaktivt show uten at vi gjør noe annet enn å se på.

Introen denne gang var som å komme inn i Doom fra 1993, og morsomme kommentarer fra hver enkelt bandmedlem går igjennom denne fighten i et alternativt univers. Som de nerdene vi er passer dette godt med SFX-karakteren, som starter opp med å snakke til publikum og får respons tilbake, frem til bandet kommer på scenen og kickstarter med DArkSide, og det ljomer av jubel fra publikum. Allsangen treffer, og vokalist Oli høres enda bedre ut enn sist man så bandet i 2022.

Noe bedre allsang enn det som skjer under Happy Song kan man nesten ikke få. Fra første til siste tone i sangen er alle med på laget, og bandet er helt med. Det jobbes også hardt med å få til mosher og sirkelpits mens de hopper rundt på scenen. Når vi kommer til Kool-Aid får vi en liten smaksprøve på hvor mye Oli har jobbet med stemmen, der han growler til på enkelte deler til ståpelsen nesten spretter ut. Gitarene leker rundt bassen, og trommene tar et tak i nakken og slenger den rundt.

Etter en liten snakkepause for vokalisten, og litt pustepause for oss som ser på, introduserer han sine gjester for neste sang, og vi fikk faktisk sett Babymetal framføre Kingslayer sammen med BMTH. Det blir skikkelig leven, engasjement og glede over å endelig kunne se dette samarbeidet live, og ikke bare på videoer. De er noen spenstige og synkroniserte damer, og man kan merke at de storkoser seg på scenen sammen.

Like etter at de takker for seg og trekker seg tilbake, går Oli rundt og forteller at de ønsker å få hjelp til neste sang, Antivist. Der blir en kar i Invisiblekostyme den utvalgte, og de setter på ett sfx-klipp for å gjøre alt klart før oppstart av sangen. Oli starter opp, og Mr. Invisible følger like bak, og hva faen er det som skjer? Fyren kan faktisk synge/growle! Noe minuspoeng for å glemme teksten, men det er tilgitt for kvaliteten på opptredenen. Vi er, som mange andre, ganske sikre på at dette var planlagt, men reagerer litt på at bandet virker genuint overrasket og imponert over hvor bra han faktisk er. Vi finner ut etter konserten at han heter Kristoffer og han er vokalist i bandet Lüdo. Anbefaler folk å sjekke de ut, for dette er spenstig bra musikk.

Sjekk HER (Yngve)

Etter noen trynevrengere blir det noen emosjonelle øyeblikk med Follow You, etterfulgt av Can you Feel My Heart og Doomed. Det traff virkelig en del hjertestrenger, og det ble en liten kamp mot en tåre eller to, I won. I Under Drown går vokalisten langs gjerdet og synger sammen med fansen, og dette blir filmet og vist på storskjermen. Det er en glede å se hvor mange som utnytter denne muligheten til å vise kjærlighet til bandet.

Kveldens siste sang er Throne, og her kommer hestemasken ut. Ja, du leste riktig. Her kommer Oli ut på scenen i en hestemaske og fremfører sangen imponerende bra, til tross for noe latex som gir en smule hul lyd på stemmen.

De takker for seg og snakker om det kommende albumet, som er en repented versjon av albumet Count Your Blessings. Dette er et av de mest heavy albumene de har laget før, så man er spent på hvordan resultatet blir.

Dag 1: Veldig mye bra musikk og gøyale opplevelser med nytt og ukjent. Noe skuffet over de mer kjente, håper de kommende dagene blir minst like bra.

***

Dag 2 – torsdag

Dagens band: Audrey Horne, The Baboon Show, Apocalyptica, Grandson, Imminence, Angell, D-A-D, Yonaka, Suicidal Tendencies, The Warning, Anthrax, Ramonas Tea Party, Alice Cooper, Paleface Swiss, Iron Maiden.

Dag 1 ble en lang og hard dag, med litt for lite mat og veldig mye mer gåing enn planlagt, derfor ble det litt senere start på dag 2. På grunn av dette gikk vi glipp av Audrey Horne (disse kommer til Oslo igjen i september, så dit skal man) og The Baboon Show.

Apocalyptica

De første vi ser er Apocalyptica, og jeg tror det var litt for store forventninger. Jeg har hørt på de før, og vet at de har laget sin egen musikk, som er kjempebra, men det var jo coverversjonene av Metallica som gjorde de kjente. Man hadde jo da håpet på litt variasjon, men slik ble det ikke. Det var kun Metallica-cover som ble spilt, og det ble kjedelig å høre på i lengden. Når man har snakket såpass varmt om de til min skribentmakker, blir skuffelsen stor når det er kun Metallica man hører. Man kan føle det på stemningen rundt oss at folk ikke følger med, og begynner å bevege seg rundt. Noe vi endte opp med å gjøre selv. Ikke en opptreden man hadde trengt å sette på hovedscenen. Kanskje Vampire hadde egnet seg bedre.

Imminence

Videre gikk ferden til Vampire Stage for å få med oss de melodiske svenskene i Imminence. En råflott komposisjon av metalcore og klassisk fiolin. Vokalisten Eddie har fått mye oppmerksomhet og skryt for sin kombo av rå og heftig vokal, samtidig som han spiller fiolin live. Det er tungt, det er lekent, det er vakkert og de tar seg flott ut på scenen. Noen trekk for lyden da vokalen under Temptation og Desolation var lavere enn instrumentene, noe som gjorde at man mistet noe av momentet med vokal og fiolin. Når Erase kommer, virker det som om at de har fått balansen, og man får den nydelige musikken som den faktisk er. Det er vel først når Death By A Thousand Cuts kommer på at man endelig skjønner hvor man har denne nydelige musikken i fra, den flotte opptreden og magien med fiolin.

Vi har jo fulgt de på sosiale medier en god stund, men med dehydrerte hoder la vi aldri sammen to og to på hvem de var. Om noen fulgte meg på skjermene før start, var det turneposter satt opp med en linje sladdet ut. Og det for en god grunn. De annonserte at de kommer til Oslo i februar 2027. Om det er en konsert vi skal på? Selvfølgelig skal man det, man må jo utnytte sjansen på en helaften med Imminence og August Burns Red! De avslutter settet med The Black, og det er rett og slett helt magisk å høre denne live.

Angell

Vi har jo ikke sjekket ut Storm Stage enda, da passer det perfekt å ta turen dit for å sjekke ut Angell’s opptreden. Angell er en 17 år gammel norsk musiker og låtskriver med et talent uten like. Han har allerede opptrådt i musikaler, spilt i coverband, og har bygget en solid erfaring i en veldig ung alder.

Han starter med Unveiled, og den instrumentale introen er vakker å høre på, helt til vokalen kommer og krampene røsker i trynemusklene. Absolved er mørk og dyp, og publikum eter det opp. Det kommer et hav av crowdsurfere, og en aldri så liten mosh, selv om plassen kanskje ikke helt tilsier at det bør gjøres. Angell avslutter med et ess i ermet, Veiled by Woe, en låt hvor han har spilt inn alle instrumenter og vokal selv. Hvor dette kommer fra er egentlig et godt spørsmål, men når han er sønn av Emperors vokalist og grunnlegger av Ihsahn, skjønner man hvor inspirasjonen og kvaliteten kommer fra. Dette er en nykommer som vil ankomme mine spillelister, og det gledes til den dagen han skal ha egne konserter.

The Warning

Etter en brennheit start har tiden flydd såpass at det er tid for matpause, oppmøte med venner og bekjente, og tiden flyr såpass at The Warning på Moonlight Stage er de neste vi vil sjekke ut. The Warning er et rockeband fra Mexico, og består av 3 søstre som startet opp i 2013. Sangene deres er både på engelsk og spansk, og det vil være en god blanding her i dag.

De kommer lekende ut på scenen, finner plassene og hopper rett på sangen MORE, og vi er allerede oppslukt. Dansene gitarriff som samler seg sammen med den velbalanserte vokalen mellom gitarist og trommis. Bassen fyker rundt og fenger folk til å danse og rocke i takt. De forteller at dette er første gangen deres i Norge, og at de liker veldig godt å få denne sjansen til å spille her i dag.

De går videre til Qué Más Quieres, som oversettes til hva mer vil du ha? Man trenger ikke å skjønne hva som blir sagt, for sangen snakker for seg selv, og man sitter igjen med en følelse av å ville konfrontere noen og spørre: Qué Más Quieres?!

The Warning slutter ikke å overraske, og man vil bare ha mer, og mer får vi. De spiller de tre nye singlene de kom med rett før Tons, og de er Ego, Ritual og Kerosene, og Ritual blir en av dagens favorittsanger. Den setter seg fast huet og nekter å gi slipp.

Før de startet på siste låten forteller de at de kommer ut med nytt album 28. august (varsel er satt i kalenderen), og de hopper rett inn i Automatic Sun. Dette er en perfekt avslutning på et rått show med mye flott musikk. Bandet er allerede lagt til på spillelisten.

Tradisjonen tro i dag går vi tilbake til Storm Stage, nå for å se på Postens bandkonkurransevinner Ramona’s Tea Party. Gruppen kommer fra Tønsberg og holder seg innenfor indierock-sjangeren. Første låt ut er ADHD, og de hopper rett på sak med den. Den treffer publikum og det rockes på alle kanter.

Vokalen er en miks mellom synging og storytelling, og det passer rett og slett perfekt med musikken. Gitaristen har kanskje det største gliset av alle, og samholdet mellom gruppen sender ut kjærlighet til alle vinkler. Noe som passer veldig til godt til sangen How to Make You Fall in Love, en sukkersøt låt, og det klemmes og koses blant publikum. Ramona’s Tea Party er dagens herligste opptreden, og de var virkelig en verdig vinner av konkurransen. De kjører på igjennom Empty Pool og Ode to Nino the Black Rabbit, før de avslutter med en skikkelig banger av en sang kalt Fireworks. Full applaus til Ramona’s Tea Party, vi gleder oss til å følge dere videre og se dere på større scener og arenaer i fremtiden!

Vi er nok kjipe som ikke valgte å holde fokuset på Alice Cooper, men vi skal være såpass ærlige og å si at det var rett og slett slapt. Greit, man skal ta litt hensyn til at han er en godt voksen mann som ikke har samme energi lenger, men det fenget oss ikke. Det ble rett og slett tamt og uinteressant, noe surt og det var ikke bare oss som vandret rundt istedenfor å henge ved Vampire Stage.

Paleface Swiss

Vi bestemmer oss heller for å sjekke ut siste band på Moonlight Stage for denne dagen, og det er den sveitsiske gruppen Paleface Swiss, et metalband som har kommet ut med 3 album siden 2017. De kom rolig opp på scenen, vinket og gjorde seg klar, og startet med I Am a Cursed One og et helvetes skrik midt i trynet på oss. Med tunge gitarriff og trommer som dirrer i bakken og opp i beina slik at det nesten kiler, vet man at its means business. I Nail to the Tooth får man merke hvor heftig vokalen er og hvilke kunster han kan. Ikke bare er det growling eller snakking igjennom sangene, det går i en fart som kunne ha gjort rappere misunnelige, for det skal talent til for å gjøre det mens man growler.

Det kommer et lite pust i bakken når Everything Is Fine, som er noe roligere enn hva de har fremført hittil. Man kjenner at teksten treffer litt dypere enn bare til mosh-standard, dypere inn i følelsene våre. Det blir en nesten melodisk vals mellom menneskene som løper frem og tilbake for å finne plasser for kommende moshpits.

De tre siste sangene de spiller tar alt til nye høyder, og under My Blood On Your Hands er det en growl som får huden til å nesten krype oppetter nakken på en.

De avslutter med Please End Me, og de skuffer ikke. Fra start til slutt har det kontinuerlig vært moshpiter, sirkelpiter, småknuffing, nakkeslenging og kramper i trynet, så det var deilig med en pause etter at Paleface Swiss gikk av scenen. Det gjorde vondt på alle gode måter.

Kvelden headliner var Iron Maiden, en av de store som veldig mange hadde som det store samtaleemnet tidligere på dagen. Det bare raser inn med enda flere mennesker, som hovedsakelig hadde kjøpt billett kun for Iron Maiden.

Denne gangen hadde bandet valgt å kun invitere et fåtall fotografer inn til piten, og Heavymetal.no var dessverre ikke en av de som fikk komme til. Personlig passer det greit for oss skribenter da ingen av oss er de største fans av gjengen. Selv om de er blant de største banda der ute, og har en suksess som ikke ligner grisen, hadde vi sett det som var mest interessant for oss. Vi ble igjen på området under de første låtene, men fokuset lå ikke på dem, men på innkjøp av merch før vi valgte avslutte for dagen.

Se flere bilder fra Boris HER.