Bortfall av gitarsoloer og omdiskutert produksjon, vi tar pulsen på ‘St. Anger’.

• Kill’em All og Ride The Lightning HER.
• Master Of Puppets HER.
• The $5.98 E.P.  HER.
• …And Justice For All HER.
• Black Album HER.
• Load HER
• Reload HER
• Garage Inc. HER

Bakgrunn for artikkelserien

Fra Kiss og Judas Priest ble det Metallica som fikk æren av å få en gjennomgang her.

Yngve: De som synes at alt er 100% får heller leve i sin egen verden, jeg er her for å gjøre det jeg gjorde med Kiss– og Judas Priest-skivene: prøve å høre gjennom og se hva de gir meg i dag, om det samme følelsesspekteret vekkes like sterkt, eller om noe har blitt utvasket og blekt i løpet av godt over 40 årene jeg har fulgt med gjengen. Som et utgangspunkt har jeg tre überfavoritter, de tre første.

Som sparringspartner (beklager sportsreferanse) har jeg fått med meg Per Ståle fra podcasten Tordentale, som skal komme med sine tanker og betraktninger av skivene. Han er flink til å være ærlig, å klare å høre svakheter og styrker i band han liker godt. Det er det denne artikkelserien handler om, det å skrelle av det oppleste og vedtatte, og se om det er en sannhet også i dag.

***

St. Anger (2003)

Per Ståle:

Tiden flyr. Vi har alle vært der. I det ene sekundet spiller du collegerock foran lettkledde ungpiker i en MTV-video, og så PANG! Så sitter du plutselig der fem år senere, foran en brillebestefar iført fargeblind strikkegenser og snakker om følelsene dine med en liten danske utkledd som Eminem. Kanskje drømmer du deg tilbake til da du drakk deg droltings på bjørnejakt i Sibir fremfor å tilbringe tid med barna dine. En gjennomgang av små feilsteg på livets landevei dukker sikkert opp. Du ser for deg et liv på kontor. Papirarbeid, reparere kopimaskiner, telle binderser. Ser ikke så verst ut nå nei.

St. Anger er et unikum i Metallicas diskografi, og opptar derfor mye gratis eiendom i hjernene til metalheads verden over. Metallicas comebackplate fra 2003 er mye for mange, det skal være sikkert. Det er få album som er så beryktet at alle vet akkurat hvorfor.

Superkort oppsummert hadde bandet slitasjeskader etter tjue års uavbrutt arbeid, og disse fikk en hestekur med stafylokokkinfeksjoner da Jason Newsted takket for seg. Hetfield og Ulrichs usunne personlighetstrekk fikk bedre beinplass, noe som sporenstreks sendte restene av bandet i gruppeterapi. Så greide James attpåtil å bli kastet ut av huset pga. langt fremskreden alkoholisme. Perfekt tilstand for å spille inn et album altså. Bandet bestemte seg for å bruke sitt trofaste tørrjukkestativ Bob Rock på bass, som også står for produksjonen sammen med bandet. Prosessen skulle være 100% kollaborativ på alle fronter, inkludert tekstene. Til og med strikkegenserpsykologen prøvde å snike inn et par strofer. Låtene ble utviklet gjennom lange jamsessions og ble senere stiftet sammen i Pro Tools som motorsyklister etter en kjedekollisjon på MC-treff, og det var ikke så nøye om alle kragebeina havnet på riktig plass eller person.

Det skulle være rått, ærlig, sårt og aggressivt, og lydlandskapet pekte mot ungdomstidens garasjer og slitne øvingslokaler.  

St. Anger var det første Metallica-albumet jeg kjøpte da det var flett nytt. Samlingen til og med S&M var selvfølgelig komplett innen da, men jeg var som de fleste av mine likemenn mest opptatt av Space Jam og pogs da Reload kom ut seks år tidligere. Det var ikke en enkel prosess å elske det jeg hørte, men etter noen intense dager med Clockwork Orange-inspirert eksponeringsterapi greide jeg å utvikle et selvpåført Stockholmsyndrom. Som de fleste velfungerende tvangsekteskap fant jeg og St. Anger etter hvert tonen, og vi respekterte hverandres lyter og luner.

I dag er jeg ikke fullt så begeistret, og St. Anger var først ut i Tordentales Forhatte plater-serie i 2021. Jeg har ikke sjekket notatene eller hørt på episoden siden da, så selv om det er fare for gjentagelser tror jeg at vi kan avdekke ny innsikt på vår brudeferd i St. Anger.

Låtene

Frantic

La oss bli ferdig med det først som sist: ja, skarptrommen høres ut som en mishandlet fiskebolleboks. I korte øyeblikk kan lyden forveksles med semifinalen i grytelokk-EM, mens andre ganger kan man sverge på at det er Gullars som bedekker bosspannet til Indigo på det groveste. Gud liker det ikke, for å si det sånn.

Gitarene er marinert i den beste havregrynsgrøten penger kan kjøpe, og riffene er like lodne som prisvinnende marsvin. Det går ikke mange sekundendene før man skjønner at bandet har gått helt fra konseptene, og Hetfields tekstlevering og mikrofonfilter setter hele sirkuset i skarp kontrast til selv de mest syrete delene av Load-platene. Den samlede presentasjonen er på en og samme tid altfor moderne og utenfor all folkeskikk.

Teksten er banal og navlebeskuende, men jeg lyver om jeg sier at låta ikke er catchy og har mye god swing mellom slagene. Jazzingen det siste minuttet introduserer nye vrier på hovedtemaet som jeg gjerne skulle hørt mer av for eksempel. Vi kan med andre ord notere oss en viss sentimental verdi fra forfattaren sjølv her.

Alt i alt en velplassert låt, og utrolig nok en av de bedre på albumet dersom du greier å lese instruksjonsmanualen til trommelydfilteret fra Bademiljø.

St. Anger

Umiddelbart gjenkjennelig på riffet og rytmene i åpningsminuttet. Man kan si mye stygt om St. Anger, men det er mye interessant som foregår i riffarbeidet, og låtene har fremdeles særpreg som gjør dem lett å skille fra hverandre. Kreativiteten som viser seg frem her kunne kommet godt med under andre produksjonsforhold.

Det er noe rått og ærlig her som bryter gjennom til tross for alle problematiske innvendinger. Refrenget sitter sterkt, og dette er en av de mer helstøpte låtene på albumet.

Her dukker for øvrig et gjentagende problem opp: låtene varer altfor lenge. Metallica har et karrierelangt problem med moderasjon på denne fronten, men på et album sakset sammen av hundrevis av takes og Pro Tool-et sammen som et slags monster(!) er det ingen grunn til at denne låta burde vare lengre enn ca. fem minutter. Når låta varer i nesten sju og et halvt, undergraver det intensiteten i den punkete garasjevibben de prøver å fremdyrke, og sliter ut ørene slik at man ikke klarer å tilstrekkelig verdsette de positive trekkene.

Når det er sagt så sitter de første låtene bedre enn jeg forventet. Siden de har marinert i underbevisstheten min i over tjue år fremstår de i dag som innavlede familiemedlemmer. Det er fælt at søsknene til faren din fikk unger sammen, og vi kan si mye rart om tannstilling, evnen til å svelge fast føde og så videre, men de er tross alt søskenbarna dine liksom. De er også sine egne søskenbarn riktignok, men det er deres problem.

Some Kind of Monster

Temalåten fra bandets påfølgende dokumentarfilm med samme navn er på sett og vis det nærmeste St. Anger kom å produsere en klassiker. Den sekundære gitarmelodien er smått hypnotisk og setter opp en god kontrastvegg til lydbildet ellers i låta. Når vi kommer hit, har vi vent oss til lydbildet og kan omfavne (eller kidnappes) av albumet og lytte litt mer fokusert.

Refrenget er groovy og smeller godt fra seg, men her merker jeg at låta synker i min personlige anseelse. De to første låtene traff mye mer genuint på denne gjennomgangen enn tidligere, så når bandet snur seg mot det seige igjen får jeg ikke helt den samme effekten. Det er fremdeles en de sterkere på plata, men den frenetiske energien fra de to foregående mangler, og gjør låta mer repeterende og slitsom fra bridgen og ut.

En så seig låt burde ikke vare like lenge som Master of Puppets. Langt ifra forferdelig, men mangelen på streng regi og klippesaks gjør at dette blir for mye for tidlig.

Dirty Window

Da jeg så Metallica for første gang i 2003 var jeg så heldig at jeg fikk bivåne verdenspremieren til denne… greia. Det er noen kule vrier på denne låta som må anerkjennes, for eksempel pre-choruset med Lars på trommepinneklakking og James sin sobre levering er blant høydepunktene som rett og slett bare sitter bra.

Jeg skal ikke si at det nødvendigvis er en bra låt. Jeg ville aldri funnet på å kalle den inspirert. Jeg skal heller ikke si at det er en låt jeg noensinne setter på etter et tilfeldig innfall. Men den er kort, konsis og har en konkret retning som mangler på flere andre låter. Nostalgitrollet fra åpningssporene har fanget meg igjen, og hodet nikker frem og tilbake mens jeg lytter. Ikke direkte entusiastisk. Ikke spesielt heftig. Men det nikkes. Og nikking teller positivt, som vi alle vet fra høyesterettsavgjørelsen etter dansebandskandalen i 1999.

Invisible Kid

Da dette albumet gikk på fast rotasjon under Clockwork Orange-terapien min var dette en personlig favoritt. Om jeg skal trekke frem én låt fra albumet som sveiser sammen grooven, lydbildet, trommene, vokalen og tekstene på tilfredsstillende vis må det bli denne. Låta varer dessverre i 8,5 minutter, som selvfølgelig er altfor lenge, og burde ideelt sett vært akkurat halvparten så kort.

Det som fenger mest med denne lyttingen er at nostalgien ikke trekker lasset i like stor grad som med de tidligere låtene, så jeg vil påstå – med ninjasverd i hånd – at jeg kan stå for påstandene i forrige avsnitt i langt mer objektiv grad enn Dirty Window.

My World

Jeg tror jeg holder på å bli gal. Hver gang en ny låt slår i gang tror jeg at dette – DETTE – blir låta som trigger de kvasseste lingvistiske krumspringene fra min indre musikkanmelder, men det har ikke skjedd ennå, til tross for at vi er halvveis inn i albumet.

De frynsete brølene av teksten «I don’t even know what the question is» som svar på linjene «Not only do I not know the answer» kan fremstå som ja, banale, men i kontekst vil jeg si at det er noen av de mer inspirerte øyeblikkene på plata, der de underliggende frustrasjonene smeller gjennom det kollektive hjernespindelvevet i bandets terapiboble.

Det er ikke så mye mer å si om My World som ikke allerede er sagt tidligere, og det er ikke noe mesterstykke akkurat. Den intrusive tanken som dominerer er at dersom du er så mentalt preppet til å høre på St. Anger som jeg tydeligvis er i skrivende stund, så er dette en låt som bygger konstruktivt på den fragmenterte visjonen for albumet.

Shoot Me Again

Slik jeg husker det fra sist er det siste halvdel av albumet der de virkelig store problemene mine begynner, men Shoot klarer å endre takten såpass mye at dette må utsettes til neste låt. Samlet sett ikke en av de sterkere låtene, men den ligger godt i Dirty Window– og My World-energien fra tidligere. Dette er ikke låter som kan transplanteres bort fra konteksten uten å miste så å si all mening. Hvorvidt de fungerer eller ikke avhenger i stor grad av om du klarer å lytte med i stedet for imot plata.

Låta burde selvfølgelig aldri vart i over sju minutter, men det har du kanskje allerede skjønt.

Sweet Amber

Meget pen gitarmelodi på starten her. I en annen tuning kunne riffene kicket i gang en heftig thrashmoshpit, men vi er dessverre fortsatt godt ned i Gullhårs tredje porsjon med bjørnegrøt lydmessig. Sweet Amber minner tidvis om tittelsporet, som blir enda tydeligere når du legger merke til hvor like titlene er.

I dag er det denne låta som starter de virkelig negative trendene. Det er sterk driv på vers og rytme, men bandet punkterer stemningen totalt i refrengene, som er en låtmorder av store proporsjoner. Låta varer i knappe 5,5 minutter, og når de mister meg såpass underveis med den godviljen som ligger i bunn, så sier det sitt. Gode ideer til stede, men ikke knyttet godt nok sammen.

The Unnamed Feeling

Denne låta knytter sammen de beste og verste tendensene på albumet til en helhetlig låt som varer akkurat så lenge som den skal. Her kommer også de tematiske sidene av albumet frem i full blomst, og bandets kollektive bevissthet ser ut til å trekke i samme retning for en gangs skyld. Den manglende følelsen av kontroll, anelsen av at alt man har bygd opp rakner foran øynene dine, fornemmelsen av at dere burde skamklippe Eminem-håret av skalpen til Lars Ulrich i kaffepausen. De frenetiske og hemningsløse tendensene vi hører ellers holdes stramt i tøylene, men bare så vidt. De melodiske refrengene opptrer som velfortjente pustepauser, som albumet har for lite av ellers.

James’ monolog i bridgen er inspirert og dytter låta pent inn i mål når det gjelder det tematiske. Du vil neppe like det du hører dersom du hater alt denne plata står for, men det er utvilsomt albumets beste låt, og den du burde sjekke ut først om du er marginalt St. Anger-curious.

Purify

Her kollapser det fullstendig. Dette er en russerevysketsj basert på en tredjegenerasjons kopi av Frantic. Det er helt grufullt. Men! Men! Men! Riffene og James’ vokal på bridgen minner oss om at dette kunne vært noe helt annet. Riffet er en tiliters adrenalinsprøyte rett inn i navlen og fortjener langt større plass enn det er delegert til på denne ellers så meningsløse låta. Av alle låtene på plata er Purify den som bærer mest preg av å ha blitt sakset sammen av minst tre totalt separate stemninger og ideer, uten noe særlig bearbeidelse. Om låta hadde blitt strøket i sin helhet og riffet omplassert hadde albumkarakteren hoppet opp minst ett hakk på skalaen.

All Within My Hands

En direkte heslig låt som forverrer problemene fra Purify i så stor skala at vi må utvikle en ny gangetabell for å kalkulere omfanget. Dersom The Unnamed Feeling samler de beste egenskapene til St. Anger i én låt, så samler All Within de verste tendensene i en søppeldunk sprekkfull av rekeskall forlatt i fjøra etter en kokvarm sommerdag. Låta varer selvfølgelig i nesten ni infernalske minutter, og det er etter alt å dømme ingen bak spakene hverken i studio, privatflyet eller i terapitimene. Dette er en låt som suger såpass at jeg hadde gladelig jobbet dugnad i ti år for å hyre inn Torben Ulrich og Benny Borg til å spille et helt Wimbeldon-sett med mastertapene.

På toppen av det hele klarer James kunststykket å radbrekke den klassiske heavy metal-frasen «KILL KILL KILL» på så underfundig vis at det burde studeres av verdensledende obduksjonsteknikere slik at fremtidige generasjoner aldri gjentar forbrytelsen.

Produksjonen

Produksjonen er faktisk veldig god. Vent med å kaste brukt toalettpapir er du snill! Det er vanskelig å forklare, men vi gjør et forsøk.

Under en twitterdiskusjon for noen år siden påpekte mitt internettbekjentskap Olav Abildgaard at fra et rent teknisk perspektiv er produksjonen knallbra. Det er lydene bandet lager som er heslige. Noe av grunnen til at kumlokkskrangelet fra Lars dominerer albumet er at de brukte verdens dyreste maskineri og mikrofoner i studio, og skrammelet preger opptakene langt mer i opptakene enn de ville gjort med mer nøkternt utstyr. Det samme gjelder for gitarstemmingen og vokalen, men i noe mindre grad siden disse lydene ikke fremprovoserer skjebnesvangre blodtrykksøkninger i like stort kvanta.

Det er detaljer her du aldri ville funnet på et ekte garasjealbum. Ikke pene detaljer nødvendigvis, men detaljer åkkesom. Så produksjonen er sterk i bokstavelig forstand, spørsmålet er om vi mener at god produksjon betyr mye informasjon eller fint å høre på.

Det blir en mer filosofisk diskusjon, men vi kan notere oss at det bidrar til dissonansen i prosjektet, og for å være helt ærlig er dissonans bærebjelken som holder skrangletaket til St. Anger noenlunde på plass.

Coveret

Sterkt. For å underbygge tilbake til røttene-vibben hyrte Metallica inn sin langvarige samarbeidspartner Pushead (Brian Schroeder), som blant annet er kjent utallige hodeskallevarianter for bandet i årenes løp. Den fastbundne knyttneven er slående (hah!), de sterke fargekontrastene tvinger til seg oppmerksomheten, og coveret er av mye høyere kunstnerisk kvalitet enn mye av materialet på albumet. Om det er direkte fett eller passer på en t-skjorte er opp til den enkelte, men som et symbol på hva St. Anger er passer det perfekt.

Dom

Jeg må først gi albumet noen bonuspoeng for utpreget ørefiendtlighet og et 100% helhjertet forsøk på karriereselvmord. Ingen kan anklage gutta for å ha ønsket seg en lett vei ut av hjørnet de hadde malt seg inn i med maskara.

Albumet er heslig når man måler det opp mot resten av Metallicas diskografi. Det er ingenting her som minner oss om bandets største høyder eller hvorfor vi ble glade i dem i utgangspunktet. Det er ikke det samme bandet som lagde The Black Album som spiller her. Det er ikke det samme bandet som spiller på Death Magnetic engang.

Det er positive tendenser her. St. Anger er langt mer fokusert enn Load-platene, og selv de dårligste låtene har et mer gjennomtenkt formål sammenlignet med de mest utsvevende eksemplene fra nittitallet. Ønsket om en retur til røttene er også prisverdig, selv om de langt ifra lykkes med det.

Det de derimot klarte var å korrigere sitt eget inntrykk av hva Metallica er og bør være. Albumet var en livsnødvendig tarmskylling, og siden platene som kom etter i verste fall kan beskrives som meh må vi kunne si at de i stor grad lykkes med å rense bort de farligste miljøgiftene fra avføringsfabrikken.

Total poengsum: 3/10 ihjelslåtte bekkalokk

****

Yngve:

Vi snakker om et album som er omdiskutert, men som samtidig garantert dømmes og hvor dommen opprettholdes mye basert på det man har hørt, snakket om, for lenge siden. Men er skiva så ille i dag, om man lytter litt uten de oppleste og vedtatte holdningene? Mot skarptrommelyden, mot mangel på gitarsoloer?

Hetfield slet, bandet slet, man har sett Some Kind Of Monster. St. Anger var det som kom ut av denne relativt drøye oppsamlingen av stress og uforløst misnøye over år, og man hadde også sagt farvel til Jason og gikk i studio uten fast bassist. Hetfield forklarer det hele som to år med oppsamlet og komprimerte følelser og dedikasjon: «We’ve gone through a lot of personal changes, struggles, epiphanies, it’s deep. It’s so deep lyrically and musically», og han konkluderte med at albumet var det beste som kom ut av bandet på det gitte tidspunktet.

Få det ut! Slå det ut!

Så, følelser, fortvilelse, personlige problemer, fliser i fingeren på tvers av mye, man hører mye av dette i tittelkuttet. Man formelig kjenner aggresjonen til Lars, at han dytter det lille ekstra, at det han gjør gjøres med det lille ekstra raseriet. Få det ut! Slå det ut!

Mitt store problem med denne, de to foregående og det senere, er mengden materiale de på død og liv må klemme inn på et album. Samme tullet som Maiden holder på med. Dosen er avgjørende i slike tilfeller, der musikken ikke er skapt til å fylle så mye tid på en skive. Her er det mye fyllstoff, flere låter, riff og ideer som gjerne kunne vært på b-sider, eller samlet opp i ettertid og sluppet som en samling med kuriosa.

Låtene

Some Of Kind Of Monster-låten er det første som slår meg som litt off, selv om det er et par spennende greier der inne. Noe minner om Soundgarden fra tidligere dager, men arrangeringen virker å være litt overalt. Jeg liker de små tammeløpene til Lars, og det litt ambisiøse løpet 03:08 likte jeg, selv om det ble litt kontrast med det James gjør. Refrenget er en bra oppsummering av alt som er feil med senere Metallicas refrenger. Og folkens, nesten 9 minutter?

I forkant hadde Frantic gjort fra seg, som er en delvis bra låt. Jeg liker ikke den variasjonen med den rene gitaren, og når de legger det ned, men fram til vokalen, fra starten, og Tick-Tock-oppbyggingen, mye her er veldig kult. I et par runder med denne slo det meg at den med litt godvilje kunne ha passet inn på svartalbumet.

Tittelkuttet nevnte jeg, der er det mye jeg liker, også videoen. Den er sykt fett laget, ideen i det å gi fanger en gig, ta sjansen på å spille i et høyrisikofengsel, og bare være en positiv faktor hos de som var der, og alt tuftet på bandets eget stress og utfordringer. Vokalen til James på mye her har en melodisk og dypere snert enn det han leverer ellers i nyere tid.

Dirty Window framstår som en låt der de først skrev et par tre signaturlåter til albumet, og så gikk de litt i sporet av de. Ikke en av de store. Invisible Kid er litt her den også, den har mer substans, men er også en låt jeg synes ikke høres ut som en Metallicalåt. Her gikk de kanskje litt utenfor mønsteret, og slikt sett er det en grei låt. My World er fryktelig kjip for min del, ikke bare bruker de 40 sekunder på kjedelig markering før låten kommer i gang, men vokalen og vokalideene er helt uff. Og låten er altfor oppstykket. Det hjelper ikke at de prøve å være en thrashversjon av Rage Against The Machine mot slutten.

Shoot Me Again starter fett, med denne tynne løsningen før det etter 20 sekunder fleskes på. Slikt har en bra effekt. Når vokalen kommer velger de også her å dra på med denne rene gitaren, det virker som om det er en mal de liker. Vekslingene mellom det myke og det harde har en misjon, men totalt bygger de opp mot noe som ikke framstår som et klimaks. Det bare veksler og lar meg som lytter vugge fram og tilbake og ikke helt finne veien, eller målet. Og etter å ha hørt skiva en del nå, er det aldri en overraskelse at de velger å øke på mot sluttfasen i en låt.

Sweet Amber er en av låtene som stikker seg ut, en som for meg har blitt en man husker navnet på. Den groover bra til tider, men refrenget, der de legger seg bakpå, synes jeg ikke kler sangen. Riffet som begynner alene etter et første refrenget, og inngangen der, det liker jeg. Andre gang refrenget kommer ligger det dog litt bedre. Og etter det kommer det nok et riff som starter alene, men denne gangen i en annen form. Jeg setter pris på slikt, at man ikke bare spiller det samme, men har alternative versjoner.

Når jeg gikk inn i denne lytteprosessen med St. Anger, var det flere låter jeg ikke husket en dritt av. Ikke har jeg hørt skiva så mye, og veldig sjelden, kanskje en gang, har jeg fullført hele skiva uten stopp. Det er litt som flere av de nyere utgivelsene fra gjengen, de er litt røffe å spille gjennom i et jafs. The Unamed Feeling var en av disse jeg ikke husket en eneste detalj på. Jeg hadde ikke en gang sett videoen. Litt som med Invisible Kid var denne litt utypisk Metallica. Den har en litt annen personlighet. Isolert var denne bra (nok), og det er, uten at jeg vet mye om denne sangen, en opplevelse av at bandet/James skyller ut en del mørke av sinnet. Men som låt, musikken, var den bare midt på treet, kanskje til og med litt under det. Den styrker seg i det siste minuttet.

Purify er en hissig rakker, men litt som med Dirty Window høres det ut som en oppsamling av det de allerede hadde gjort flere ganger i andre låter. På egen hånd helt ok, i helheten er den en uptempo og grei låt, men som ikke stikker seg ut. All Within My Hands, en lang låt på 08:45, der noe minner om Tool, men der bandet kombinerer takter og musikk litt rart. Ikke alt har en like god ettersmak, men enkelte ting på denne trekkes fram med positivt fortegn. En låt som kunne trengt en kraftig klipp med effektiviseringssaksen.

Summert

Skiva er ikke så tung å spille gjennom som de to foregående, men det er fyllmateriale i overvekt her også, dog ikke i den grad som på Load og Reload. Jeg er usikker på om jeg liker denne bedre enn de to forrige, det er utfordringer i begge perioder. Load/Reload var forskende og litt påvirkninger fra samtiden kanskje, St. Anger mer personlig frustrasjon etter den tiden muligens? En liten katarsis?

Det røffe og rå på St. Anger appellerer mer til meg, men det er issues med produksjonen. Det er litt kjølig, litt maskinelt, og skarptrommelyden er som den er. Jeg hører jo folk som elsker gammel grind og deathmetal hate dette aspektet, hehe, de burde jo elske dette. Men det er ikke et element jeg favoriserer, jeg kunne tenkt meg noe annet. Jeg tror også det var sunt at båndet med Bob Rock ble brutt her.

At det ikke var soloer var i seg selv innovasjon fra et slikt band, og grunnen var vel at de ville fange essensen i en øvingssituasjon. «We wanted to preserve the sound of all four of us in a room just jamming» uttalte Kirk i et intervju.

Coveret

I samspill med det der de var, og det de ville formidle, gjorde Pushead en bra jobb. Om jeg liker det? Nope. Men det speiler bra. Det er enkelt, sier mye, står greit opp mot tittelen på skiva.

Fram til jeg dauer vil jeg nok ikke spille noen Metallicaskiver etter 91 stort, og det sier en del. Jeg elsker bandet, men som med Maiden, Motörhead og Kiss etc. er katalogen såpass ujevn at mye forblir uinteressant. I denne artikkelserien vi kjører her fant jeg et nytt perspektiv, og jeg likte det å lytte litt objektivt, litt uten de fordommene man har.