Selskap: Private

Release: 11.09.26

Mørkt, intrikat og extremt.

Horizon Ablaze@Facebook

Jeg har fulgt bandet fra starten, og fått del i utviklingen de har hatt. Og for meg har de blitt annerledes band etter at medlemsmassen ble utvidet med Kvebek og Maurice i vokalavdlingen. Kvebek kom vel inn på andreskiva, så vi snakker en del år altså :). Variasjonen i vokaldelen gjør bandet annerledes. Det er svart i første etasje, mens loftet huses av noe Seigmen-aktig. Denne blandingen gjør ikke at fans av Seigmen automatisk vil like Horizon, men det er mye her som jeg tror vil tiltale de som ikke er svartmetallere. Og jeg er litt forsiktig med å hooke bandet i for mye svart suppe, for det er mer eklektisk extremmetal vi har med å gjøre, med dybde i kunst, tekster og det musikalske. Stemninger, stor svarte, aggressive og vakre landskap males når gjengen jobber sammen.

På en låt som Byrde hører jeg mye Tømmermenn, selv om det er langt mellom disse to banda. Horizon liker disse Voivod-aktige riffene, som løfter bandet inn i noe avantgard-ish, men det er nok tilgjengelighet til at mange vil like innholdet på Livets Høst, selv om man ikke har et øre for det extreme innen metalscenen. Det som er hardt her toppes eller underbygges gjerne av kontraster, kontraster som gjør det hele spiselig for et bredere sjikt enn nisjen som kan være extremmetal.

Tekstene prøvde jeg å lese, men de er mørke, de maler med en bred og mørk pensel, og det er jo ikke lett å vite hvor de vil med disse. Ønsker de å formidle/tømme eget sinn? Vil det være mulig å lese noe positivt inn i tekstene? Lyrikk som dette er gjerne slik som band forklarer med at lytteren må tolke selv, jeg har dog ikke så lett for å grave meg ned i slike dunkle ord. Men som sagt, det kan godt være noe katarsis også.

Etter noen runder sitter jeg med et inntrykk av at de ønsker å være litt musikalsk intellektuelle, at de gjerne vil stå i grøfta og humre når mainstreambanda toger forbi på motorveien. Og i min verden er det et pluss; mennesker som våger å stoppe når andre går, reise seg og protestere når ting man ikke liker skjer. Om det fører til verdensherredømme for Horizon Ablaze tror jeg ikke, men dette er musikk som rører med lytteren. Om de kommer seg ut til folk, og folk klarer å se opp fra sin attention span-hverdag, og partene treffer hverandre, da vil det oppstå noe.

Jeg satte pris på mye her. Helheten falt jeg litt av etter at rundene var over, men skiva er spekket med rariteter, gjennomtenkte løsninger og en flott kobling mellom kunsten til Kjell Åge Meland og bandets låter. De passer veldig godt sammen.

Produseringen er veldig kledelig, det trøkker bra, og miks/nivåer bærer sangene uten at noe dominerer.

Karakter? Jeg tror ikke på karakterer egentlig, og ønsker jo at folk heller skal lese og høre. Men Livets Høst er definitivt et gjennomarbeidet prosjekt som er kvalitetssikret i alle ledd. Hvorvidt musikken treffer deg er jo et åpent spørsmål, men liker du de litt annerledes-banda, som ikke bare kjøper maten på Rema1000, og som drikker andre kaffevarianter enn de regulære posene på Kiwi? Sjekk gjerne ut albumet, og om du er som meg (som liker svart og enkel kaffe til info) tar det litt tid å føle huden på låtene. I første runde eller to bli man liksom kjent med bandet overfladisk, hvordan de låter, hvordan vokalene er, hvordan de tenker trommer, gitarer… Når det er over tar man turen litt subkunant og låtene fokuseres på. Det krever litt å bli kjent med låter i en verden der alt skal gå fort og man bare hører som del av multitasking. Sjokkerende mange jeg snakker med, som ikke liker et band eller en skive, har egentlig ikke hørt mye på disse, eller har gjort seg opp en mening basert på veldig lite kunnskap.

Og ja, svartmetallens svar på Seigmen er noe jeg tror kan fungere som en lettvint forklaring.

7,5/10

Tracklist:

1. Flammehav
2. Dødssøvn
3. Forlatt
4. Hjerterot
5. Byrde
6. Bunnløs
7. Tid
8. Evigheten