Ekkoet fra grytelokkene har endelig stilnet.

Per Ståle sier det mange tenkte tilbake i 2008, for selv om ‘St. Anger’ solgte bra, var det nok mangel som kjøpte skiva på vane og uhørt. Og spenning, siden tidsrommet fra svartskiva ble betraktelig. Men ‘Death Magnetic’ solgte faktisk flere eksemplarer i Norge enn forgjengeren. I statene var det nogenlunde likt, om jeg leser statistikken riktig. I seg selv et eksempel på at bandet er tungt innkjørt, og at folk ikke lar en skive som ‘St. Anger’ stå i veien for å fortsette å gi de en mulighet til å overbevise.

Jeg har nok forlatt Metallica greit i denne perioden, selv om jeg kjøpte skiva, og skivene som kom etter, men min kjernetid, min rem-søvn sammen med bandet var over. Og fra 1991 har det vært lette ettermiddagslurer og ujevn søvn som har preget mitt forhold til skivene. Derfor er Per Ståles tekst den som vil fungere som hovednerven her, for han var med i svingene den gang. Dessuten hadde han skrevet om alle de poengene og faktaene jeg hadde notert, så min kladd ble relativt nedgradert, haha (Yngve).

***

Bakgrunn for artikkelserien

Fra Kiss og Judas Priest ble det Metallica som fikk æren av å få en gjennomgang her.

Yngve: De som synes at alt er 100% får heller leve i sin egen verden, jeg er her for å gjøre det jeg gjorde med Kiss– og Judas Priest-skivene: prøve å høre gjennom og se hva de gir meg i dag, om det samme følelsesspekteret vekkes like sterkt, eller om noe har blitt utvasket og blekt i løpet av godt over 40 årene jeg har fulgt med gjengen. Som et utgangspunkt har jeg tre überfavoritter, de tre første.

Som sparringspartner (beklager sportsreferanse) har jeg fått med meg Per Ståle fra podcasten Tordentale, som skal komme med sine tanker og betraktninger av skivene. Han er flink til å være ærlig, å klare å høre svakheter og styrker i band han liker godt. Det er det denne artikkelserien handler om, det å skrelle av det oppleste og vedtatte, og se om det er en sannhet også i dag.

• Kill’em All og Ride The Lightning HER.
• Master Of Puppets HER.
• The $5.98 E.P.  HER.
• …And Justice For All HER.
• Black Album HER.
• Load HER
• Reload HER
• Garage Inc. HER
• St. Anger HER

***

Death Magnetic (2008)

Per Ståle

Fem år senere…

…ekkoet fra grytelokkene har endelig stilnet…

«Hva om vi klusser med miksen denne gangen? De kommer til å KLIKKE! MOHAHAHAHA!»

St. Anger var utrolig nok en braksuksess. Albumet solgte bra, selv om synapsene ikke akkurat stod i brann av entusiasme hos den jevne lytter. Men heavy var tilbake baby, og Metallica kunne skryte på seg å ikke trenge gjenforeninger eller andre skitne triks for å overleve det nye årtusenet. Til tross for utskjelling, arrestasjonsordrer og bannbuller fra paven ble også bandets Madly in Anger With the World Tour godt besøkt med 135 konserter og inntjening på småpene 178 millioner amerikanske dollarinos.

Bandets Post-Anger-periode (Postanger?) ble starten på et bedagelig produksjonstempo. Herfra kommer albumene ca. hvert åttende år, etter om lag ti-tolv års arbeid i studio. Heldigvis får fansen kortere og lengre turneer i mellomtiden, med stadig nye spennende billettkonsepter til skarve fjørti tusen gærninger pr. stykk (bonger for å lukte på shortsen til Lars koster ekstra). Bandets laurbær var herved dandert for en hvil, selv om ikke alle var klar over det ennå.

Ventingen før Death Magnetic var ulidelig for de av oss som fremdeles oppfattet tid som en langtekkelig affære, men det kom gledelige avbrekk iblant. Sommeren 2006 ble konsertopptak av bandets The New Song og The Other New Song spredd på flere saksøkbare fildelingstjenester. Disse var i beste fall uferdige demoer, som understrekes av at man finner deler fra The New Song på låtene The End of the Line og All Nightmare Long. Da albumet endelig ankom butikkhyllene var mange av oss mer enn villig til å ignorere sunt bondevett så lenge materialet var marginalt bedre enn St. Anger. Og det var det, så den kritiske sansen kunne slumre i minst åtte år. Det var ikke før oppfølgeren Hardwired… to Self-Destruct at jeg begynte å anerkjenne uglene i moskeen.

Produksjonen (eller rettere sagt sluttmiksen og mastringen) ble nok en gang et kontroversielt tema. Loudness-krigen krevde mange liv på 2000-tallet, og selv om de fleste i Hi-Fi Klubben ikke hadde så mye liv til overs å miste, var tapene likevel enorme.

Jeg var såpass påtatt antipretensiøs at jeg ikke anerkjente lyden som et problem, og koste meg med det jeg hørte. At lyden kan ha bidratt til at albumet forsvant helt ut av rotasjon for femten år siden slo meg ikke før jeg begynte å forberede denne artikkelen.

For anledningen tar jeg derfor mitt første lytt på miksen fra Guitar Hero III, som på mystisk vis ikke er belemret med dynamiske katastrofer. Målet er å lytte på et album jeg kjenner godt med nye ører, og gi nettopp materialet akkurat den mengden oppmerksomhet det fortjener.

Rull frem til produksjonsavsnittet for flere detaljer, så snakkes vi nedentil.

Låtene

That Was Just Your Life

Hjerteslagene og Black Album/Justice-klangen på introen serverer et løfte fra albumet til Freud-avdelingen i apehjernen om at dette blir andre boller enn St. Anger. Om det er danske eller norske boller nevnes ikke.

Løftet skurrer fort etter mottakelsen, uten at det kveler alt håp. Man aner at St. Anger-trommingen fremdeles lever i rytmene, selv om lyden av disse er mindre søppelkassete enn sist. De doble basstrommene viser at bandet har hørt på nye venner, og vi kan etter hvert høre trekk fra samtlige album mellom Justice og Reload i slengerne. Vokalrytmen er ikke direkte overbevisende, og noen av overgangene virker tilfeldige. Det er ikke fælt, bare påtagelig.

Betraktningene over må ikke komme i veien for at låta er den hardeste åpningssalven siden 1988, og det er svært velkomment. Det er tungt, hardt og veloverveid sammenlignet med de tre forrige albumene, og det begynner å fenge. Bridgen rundt det sjette minuttet er en rå Shakira-shake up, og de små gitarutvekslingene før siste pre-refreng løfter hele spetakkelet opp noen hakk. Full trøkk på alle trommer, strenger og symbaler, og romkondensen smaker av entusiasme.

I sum er det et interessant stykke arbeid, og Guitar Hero-miksen lurer meg nesten til å tro at jeg hører låta for første gang. En positiv opplevelse og en gledelig reintroduksjon av en ny slags Metallica.

The End of the Line

Låten har en stilig rytme på åpningen, og knaller godt fra seg. Overgangsriffet mot verset minner litt for mye om St. Anger, men det varer ikke lenge nok til å herpe inntrykket, og verset redder det inn med kule hooks og aggressiv energi. Dessverre blir refrenget igjen litt mer St. Anger enn hva Mattilsynet tillater, og det tyder på at det sitter igjen noen tendenser fra forrige album i strietapetet. Bridgen har noen interessante Iron Maiden-trekk som gir mersmak, og så snart den runder av mot soloen får man nesten gåsehud på brystvortene av hva de tidvis koker på her.

Sangen er et sammensurium av gode og mindre gode ideer som det ikke er lett å bli klok på. Låta fokuserer ikke nok på de beste delene, og man begynner å fantasere om hva de kunne gjort, i stedet for å høre på hva de gjorde.

Broken, Beat & Scarred

Her møter vi pussige rytmer og snodigere skarpklang, som avløses av en slags egyptisk melodi, som så knaller over til en Justice/Black-fusjon av et riff, som igjen avløses av en tredje fristende melodi, før vokalen ankommer. Vi blir nesten lurt inn i et mørkt smug av en wah-wah-fri gitarsolo, men Kirk vrenger på tonene med rockefoten akkurat i tide slik at vi kommer oss helskinnet ut igjen.

På dette tidspunktet må jeg minne leseren om at jeg altså hører på Guitar Hero-miksen, og at jeg iblant glemmer at dette er gammelt nytt. Jeg har undervurdert hvor mye dynamikk som ble plyndret av loudness-pøblene. De små detaljene i spillingen til Robert Trujillos ble for eksempel helt utradert, og jeg har bokstavelig talt ikke hørt dette før nå. De større akkordene får dessuten puste slik at musikken blir ekspansiv fremfor fortettet. En røver som jeg skal sjekke ut igjen snarlig.

The Day That Never Comes

Albumets store singel, og låta som har blitt værende i setlistene i årene som har gått. Likhetstrekkene med tidligere Metallica-låter er mange, så la oss kikke på de mest avslørende. Åpningsspillet er så godt som en blåkopi av Fade to Black, og om ikke melodien minner deg om One burde du stikke hodet ut av vinduet for å få i deg litt sårt tiltrengt oksygen. Trallen finner sin egen identitet ettersom minuttene tikker, og skaper gradvis en fin tone sammen med James’ stemme, før det kommer inn noen Fade-trekk igjen på de hardere slagene.

Den tyngre seksjonen mot midten finner tilbake til låtens identitet, mens teksten og rytmen minner mer om tidlig 2000-tall enn sent åtti. Dobbelgitarsoloene som dukker opp etter fem minutter må være et bevisst nikk til …And Justice for All-låta, og selv om referanseverket kan være forvirrende for lytteren, så opplever vi en så godt som wah-wah-fri solo, som rett og slett må applauderes.

En kul låt, til tross for at det i bunn og grunn er en ny modell satt sammen av gamle (men slitesterke) deler.

All Nightmare Long

Den riffmessig mektigste låta på albumet så langt, og hadde det ikke vært for det svake refrenget ville sangen kunne levd et annet liv. Melodien har igjen et strøk av arabisk vår, som avlastes med harde akkorder. Plutselig får vi et aldri så lite Kill With Power-rulleriff, som veksler over til ganske genuin åttitalls thrashriffing. Når vi nærmer oss verset har sangen mutert til sin egen, noe mer moderne form, men assosiasjonsarbeidet er gjort. Soloen er inspirert, og høres for én gangs skyld ut som om den er skreddersydd for akkurat det riffet som ligger under.

Dette er en beintøff låt som er på millimeteren 25% unna å leve evig. Jeg mistenker at manglene skyldes at Metallica både har lyst til og kan være metal på dette albumet, men ikke sånn metal som andre driver med.

Cyanide

Dette er den mest loadete låta vi finner på hele rukkelet. La deg ikke lure av den lune bassen og gitartonene. Om du ikke blir overbevist når James kommer inn med vokalen, så er du så loadresistent at du burde oppsøke kvalifisert helsehjelp i forgårs. Det er også den kjipeste låta på albumet, hovedsakelig fordi den ikke mestrer spagaten mellom lydbildet og materien, men også fordi refrenget er hentet rett fra anarkistkokeboken for elendige Metallica-linjer.

Jeg mener, SE på dette:

Det er kule tendenser på riffene og trommene under soloen, og den utvikler seg langsomt til å bli ufortjent bra. Dette skal de ha ros for, selv om det er altfor sent til å redde sangen, som dessverre returnerer til det dørgende kjedelige hovedtemaet etter et interessant mellomspill.

The Unforgiven III

Det har blitt delt meninger om denne låta, både dårlige, mindre gode og elendige. Tematisk passer det som hånd i hanske at Metallica plukker opp igjen tråden fra Reload med en tredje Unforgiven-installasjon. De tok en pause mellom Black og Reload før andre kapittel ble sluppet, og denne gangen har det også vært et albumlangt avbrekk. De symfoniske elementene er komponert av David Campbell, som nok er best kjent for kulturelle undermålere som dirigent og komponist på den undervurderte liveplata KISS Symphony: Alive IV (jeg vil slåss ja, og jeg biter!).

Det er et drastisk skifte fra åpningstonene på de to forrige variantene. Det begynner med sart piano og såre strykere, og messingblåsen er ironisk nok delegert til å spille andrefiolin.

Den verdige starten blir avløst av vakkert gitarspill med klassiske Metallica-toner, uten å minne for mye om ting man ikke bør påminnes. Kontrastleken med harde seksjoner fortsetter heldigvis fra tidligere kapitler, og det er påfallende hvor lite denne utgaven av Unforgiven lener seg sonisk på de foregående. Her leker James mer med de tematiske trådene fremfor gjenklang fra bedre tider. Det tunge riffet tilhører ubestridelig Death Magnetic-perioden, og Kirk har likeså godt undergått komplisert kirurgi for å bli en Wah-wah-pedal, bare for at vi ikke innbille oss noe annet.

Den virkelig gode delen kommer litt over halvveis, når den klassiske Metallica-gitaren starter på nytt med lett trommespill, som så bygges forsiktig sterkere og sterkere før hele låta dundrer av gårde med alt som er av strykere, gitarer, sang og sirkus. Alt fusjoneres på nydelig vis, og låta beviser sin selvstendighet uten å gå på akkord med de tidligere utgavene.

Jeg har sett anerkjente filmtrilogier med dårligere avslutninger enn dette, og sangen viser oss hva Metallica kan være når de greier å sette kjerra bak hesten (eller låta foran Lars i dette tilfellet).

The Judas Kiss

Fra gammelt av mente jeg at dette var den beste låta på albumet, men i dag merker jeg at det må ha kommet av at den aller beste delen traff så kontant som den gjorde.

Refrenget er ren headbangerhimmel, og i noen herlige sekunder høres riffarmen til James ut som om den er både tjue år yngre og at den tør å gå uten håndkle i herregarderoben. Nivået opprettholdes dessverre ikke av det som kommer før og etter disse øyeblikkene. Det tar seg opp når låta utvikler seg, godt hjulpet av en regelrett rå soloseksjon nr. 2, med logiske brekk og enda kulere sekundærriff, og verset på bridgen er et lite stykke finurlig god Metallica.

Judas er en stotrete låt som inneholder et klokkereint Heavy-med-dobbel-D-cup-H-refreng som jeg vil høre mye, mye mer av. Heldigvis repeteres det nok ganger til at det blir flere øyner på terningen enn majoriteten av befolkningen har i hodet. Jeg skulle gjerne sagt at Judas ender opp akkurat der jeg ønsket at den skulle, men man kan ikke lure seg selv i det uendelige heller.

Suicide & Redemption (instrumental)

Albumets lengste låt er attpåtil uten vokal, og atter en gang blir jeg sur på Trujillos vegne når de lekre basstonene tromler i lydbildet.

Denne har blitt oversett gjennom årenes løp, og ufortjent skal sies. Det er noen seige brekk der det er vanskelig å se hvorfor de tok akkurat de valgene de tok, men disse seighetene varer ikke lenge nok til å bli brysomme, og snart er vi over i mer interessante jaktmarker. Den sologitarbaserte delen som introduseres etter om lag fire minutter henter tilbake den klassiske Metallica-tonen vi hører tidvis gjennom albumet. Den uanstrengte, interessante, men like fullt unektelige Metallica-fornemmelsen. Hele albumet er en jakt på denne følelsen, og jeg vil påstå at vi finner den i sin reneste form på Suicide & Redemption. Det kan skyldes at stykket i større grad er resultatet av jamming med vibber i fokus enn enkelte andre deler av albumet.

S&R er den mest interessante låten på albumet etter dagens lytt, og jeg kommer til å vende tilbake til den oftere fremover.

My Apocalypse

Noen ganger får man en rar følelse av at Metallica ikke vet hvordan man tøffer seg på den måten Metallica tøffer best. Når de er tøffe, så er det uanstrengt og umerkelig. Når Metallica prøver å tøffe seg merker du det umiddelbart. Om vi ser bort fra de åpenbare Damage, Inc.-trekkene i riffet og fokuserer på låtens særegenheter, får vi en oppsummering av hva albumet er på sitt verste, uten at det verste nødvendigvis betyr forferdelig.

Det er kule grep å finne, og bandet vil så gjerne at du skal få det med deg. De smører på med saker de vet at gamlefansen liker (raskt tempo, åttitallsfarger, ville brekk), danderer det med dill som de tror alle andre liker (tørr vokal, lodne gitarer, vassen tekst), og håper at begge leirer lures lenge nok til å huske albumet som helt elefantastisk etterpå.

Kort oppsummert dundrer My Apocalypse på som om den er kuleste kisen på dansegulvet, men når man ser nærmere etter er det bare medium god reinlenderteknikk å spore.

Produksjonen

Noen ganger kan man mistenke at Lars har en innfløkt form for ydmykelsesfetisj.

Etter nesten to tiårs samarbeid kasserte bandet Bob «Robert» Rock til fordel for Rick Rubin, stjerneprodusent og medgrunnlegger av Def Jam Recordings. Rubin var allerede en populær figur etter å ha knotet med spakene på Danzigs tre første soloalbum og Slayers ‘Reign in Blood‘, og hadde i nyere tid stått for comebacket til Johnny Cash som et aldrende musikalsk geni. Entusiasmen i kommentarfeltene var på nippet til det perverse da Rubin ble annonsert.

Rubin den Røde stod altså teknisk sett for produksjonen på Death Magnetic, men troverdige kilder har i ettertid bekreftet at bidragene hans til ethvert prosjekt stort sett begrenser seg til å sove på en sofa og snøfte som en livstrøtt pekingeser. Det var riktignok Rubin som dyttet bandet i retning av sin klassiske periode for å hente inspirasjon, men det kunne vært en e-post. Vi må derfor regne med at de positive egenskapene kommer fra lydtekniker Greg Fidelman, som senere produserte de to neste Metallica-albumene.

For å ta en kort gjennomgang av Guitar Hero-miksen: dersom albumet ble sluppet med denne lyden i 2008, hadde nok rockehistorien sett litt annerledes ut. De verste trekkene fra det originale albumet er fraværende, og spillingen får langt mer albuerom. Bassen kan både høres og verdsettes, og gitarene får nok luft under vingene til å gjøre jobben sin skikkelig. Det er kort og godt et pent lydende album når ikke alle frekvensene er stilt inn for å bære gjennom det ytre rom.

Når det er sagt, er det noen skjønnhetsfeil her og der. På de rolige partiene kan man høre at sangmikrofonen til James og trommene er de tørreste ingrediensene, og de som ligner mest på det man hører i originalmiksen. Begge deler kunne fint hatt like mye atmosfære å leke med som resten av lydbildet, som kunne bidratt til å dytte hele komplekset opp noen hakk.

Coveret

Ett pluss og to minus. Den klassiske fiskekroklogoen er endelig tilbake etter 17 lange år i eksil, og motivet er forfriskende lettleselig. Ellers er opplegget for digitalt og mildt sagt meh. Motivet med graven er OK, og det magnetiske feltet rundt hølet kan sies å ha noe for seg, men det hjelper ikke når det samlet fremstår som kunstigere enn hårfestet til Steven Seagal. Digital kunst er også kunst, rett skal være rett. Men vi trenger ikke å like noe bare fordi det eksisterer heller (se også Hennes Majestet Dronning Mette-Marit).

Dom

Du har liksom ikke hørt et Metallica-album før du legger merke til den nye metoden de har utviklet for å sparke seg selv i ballene. Først blåste de millioner på å hente en verdensberømt loffer inn i studio, så tok de seg tid til å gjøre det han foreslo rett før et akutt tilfelle av høylytt søvnapné, deretter lagde de ganske grei musikk, og så gikk de hjem mens en atal hagegnom komprimerte hele dritten til det ugjenkjennelige. Hvilket resultat de forventet er vanskelig å se for seg, men ut fra Guitar Hero-miksen å dømme var det et så kraftig ballespark at man fremdeles burde høre ekkoet fra klasket dersom du lukker øynene.

Uansett. På Death Magnetic hører vi hva Metallica er uten Cliff Burton, Jason Newsted, Flemming Rasmussen og Bob Rock. Her hører vi hva de gjør når det eneste punktet på programmet er å lage Metallica-musikk. Her hører vi hva som skjer når verdens største metallband slutter å konkurrere med seg selv og begynner å hylle seg selv.

Dagens brannfakkel inn i barnehjemmet fra meg er at dette var den siste gangen vi kunne bli overrasket av Metallica. De neste albumene bygger på konklusjonen bandet satt igjen med etter denne plata, og utover bedre lyd er utviklingen vi hører til forveksling likt det vi finner på Death Magnetic.

Jeg prøver så godt jeg kan å leve etter mantraet ta ting for hva det er, ikke hva du mener det burde være, og jeg skal ærlig innrømme at det har vært en utfordring i dag. Samtidig er det unektelig tanker Metallica selv inviterer meg til å ha, siden prosjektet denne gangen var et klart forsøk på å omkalibrere reiseruta etter grunnstøtingen i Loadsundet og havariet i St. Angerfjord.

Det er mye å like her, og det er mange gode øyeblikk, men Metallica har dessverre et gjentagende – og tiltagende irriterende – refreng de elsker. Det involverer å gå helt opp til streken det står fantastisk på, ta noen kule piruetter, og så løpe hylende inn i nærmeste buskas.

Albumets evige stanging frem og tilbake mellom klassisk og moderne gjør det vanskelig å høre dette som noe annet enn hva det er, og det er et snart tretti år gammelt band som preparerer seniorårene sine for maksimal verdighet. Vi skal høre fortid, nåtid og fremtid, og vi skal avfinne oss med det.

Total poengsum

6,5/10 bipolare dødsmagneter.»

***

Yngve

Helt ærlig var det ikke et behov for at jeg skulle skrive mye om denne. Foruten min opplevelse av låtene, som jo er litt av poenget med denne serien. I teksten over her tar Per Ståle for seg hovedpunktene for bandets magnetiske periode, så det meste er nevnt, men jeg vil stikke inn et par ord rundt produksjonen:

Rick Rubin. Jeg var greit fan av det han gjorde med både Slayer og Trouble, eller, veldig fornøyd med Trouble!, men det han klarte å presse sammen, bokstavelig talt, på Death Magnetic? Jeg har til info kun hørt den originale innspillingen, og har bascially aldri klart å høre gjennom hele på en gang. Som min co-artikkelforfatter over sier; hva hadde skjedd om bandet klarte å skjønne dette tilbake i 07/08? Og gitt ut en mer tilgjengelig miks med en gang? Jeg vet at bandet i lang tid ikke trodde det var et stort problem, men jeg har vel til gode å snakke med noen som ikke har nevnt aspektet med denne lett ubehagelige komprimeringen, som manifesterer seg som en eller annen ulyd som ligger der og skurrer.

Hvordan gikk Rick fra den åpne, fantastiske lyden han leverte for Trouble, Slayer, og uten at jeg var fan, Danzig? Dette naturlige, med trøkk, sjel? Til en fryktelig dataspillfølelse? Fysj.

Om jeg burde ha hørt på Guitar Hero-versjonen? Kanskje. Men jeg vil være tro mot det produktet bandet ga ut i 2008. Jeg er egentlig ikke så stor fan av at noe endres for å tilfredsstille. Man farger ikke håret på Mona Lisa fordi man i dag liker blondt hår bedre. Eller legger inn striper. Så jeg har slitt meg gjennom den cd-platen jeg har, og funnet ut at totalinntrykket er bortimot der det har vært; en skive der bandet skjønte at St. Anger var en trassalder, en reaksjon på det de gikk gjennom, og at de måtte få det ut av systemet.

På Kill’em All skapte de noe flott; de tok inspirasjoner fra Motörhead, Maiden, Blitzkrieg, Savage, Diamond Head, speeda de opp litt og lagde noe eget.

Når Ride The Lightning kom ut husker jeg godt når mange fans skrek (eller skrev i leserinnlegg i blader) sellout!, ballade!!!, og for bra lyd! I dag regnes den som en milepæl. I samtiden var den en veiskiller.

På Master Of Puppets beveget de seg kanskje minst, om du skjønner. Den er tettere opp mot forgjengeren og med mer frempek mot neste enn andre utgivelser. En fantastisk skive, men ikke så skjellsettende annerledes kontra variasjonen og utviklingen de hadde fra skive til skive etterpå.

… And Justice For All, der trakk de jo på seg en helt annen drakt, med økt innsats på det tekniske, lydbildet endret seg fra det mer organiske til det mer kjølige og polerte. Her var de nok på maks dose når det gjelder detaljrikdom.

Black Album: Kanskje var det her man følte et behov for å nullstille seg og begynne på start? Og som i Monopol ble det utbetaling når man gjør nettopp det. Nok en kraftig endring på bandets sound og uttrykk, som på Ride og Justice.

Load/Reload: Deretter ville man gjøre opprør, bekjenne dopmisbruk, klippe håret, følge grungens tidsalder, og hvor låtene kanskje ikke var så altfor langt unna svartalbumet? De ble bare fryktelig mye kjedeligere, og i overtall.

Og så, endringer i bandet, avrusning og konflikter, lang pause, og alt dette kom ut som St. Anger. Et album mange ikke liker, men som speiler bandets tilstand. Og akkurat det er jeg veldig fan av, at bandet ikke bare lager skiver, men lever gjennom de. Ser man alt i et fugleperspektiv, kan man høre at de vokser, blir voksne, sedate, opprørske, sinna, nostalgiske, så får man innse at ikke alt faller i smak, men de blottlegger seg. Og de tør å ta sjanser! All reklame er god reklame, og hadde ikke Metallica gitt ut det mange kaller møkk, og gjort ting som å velge den skraptrommelyden på St. Anger, hadde vi kanskje ikke snakket om de i samme mengde. De holder seg aktuelle på godt og vondt.

Og Death Magnetic, dagens fokus. Her føler jeg at de for første gang ser seg tilbake og prøver å lage noe som skal ligne på det mange anser å være bandets beste, Justice-tiden. Så, har Metallica endelig hørt på fansen? Og ikke kjøre sitt eget løp? Jeg tror det. Men skiva er merkelig. Den lukter Justice, slik Metallica takler å lukte Justice i 2008, men samtidig er det masse St. Anger i en del av låtene, den enklere formen for thrash, og det er mye her som også blir med over på neste album, som skulle komme hele 8 år etter.

Låtene

That Was Your Life: Som skiveåpner er den spennende, spesielt med den rene gitarspillet og den pulsen. En lite vedheng fra Loadtiden kanskje? Ellers er låten ok, den er nok mer et eksempel på det mer begrensede Metallica. For de, som Maiden, endret stil i voksen alder, og så seiler de inn i alderdommen der de har funnet seg til rette. Men Death Magnetic er et akseptabelt forsøk på å låte litt tøffere. Men strengt tatt er denne skiva egentlig ikke så ulik St. Anger, om man ser bort fra produksjonen, og at det er soloer her.

The End Of The Line: En låt jeg føler lett kunne vært på neste skive, som altså kom 8 år etter. Det sier litt om at Death Magnetic la fundamentet for det som skulle komme. Men igjen, DM er hakket kvassere i å forsøke noe nytt, eller gammelt :). Denne låten er vel, om man også legger til den enda kjappere My Apocalypse, noe av det mest hektiske bandet fikser på tempo og innhold anno 2008? Og på 04:08, når den lille gitarmelodien løftes opp, hvor Maiden er ikke det?

Broken, Beat & Scarred: En sjeldent rett inn og rett ut-låt for meg. Her stoppet jeg ikke opp ved stort, for meg en litt meningsløs låt.

The Day That Never Dies: En åpenbar flørt til svartskiva. Semiballade, powerballade, hva enn du vil kalle det, men en radiovennlig låt som folk uten de store trekningene til metalmiljøet kan høre på uten å rynke på nesen. Men, hva skjer 05.20? Er det samme låt? Hm. Fra dette punktet følte jeg dette var en for lang låt, eller at det gjerne burde vært to låter. Her drar de på, og leker med Lizzy-gitarmelodier, og her våknet jeg greit til. Denne siste halvdelen hadde jeg totalt glemt. Og at de ikke lot seg friste til å dra inn den kjedelige første halvdel mot slutten, det imponerte.

All Nightmare Long er faktisk en av mine favoritter på dette albumet. Den er enkel, effektiv, kortere enn flere her, og kult arrangert. Den driver fett.

Cyanide ble litt gift for meg. Som Broken, Beaten & Scarred ga den meg lite. Denne låter litt splittet personlighet, der de putter inn ideer som ikke alltid føles som om de passer sammen. En rotete låt.

The Unforgiven III, burde de gitt seg etter to? Etter min mening, mulig. Begynnelsen på denne tredje utveksten var behagelig, men den står nok som som en svakere versjon av de tre som til nå har kommet. Kanskje har de en baktanke med disse låtene, som gjør at de ikke slipper ideen? Låtene har jo en likhet, og på en måte er det kult at de utvikler en låt til noe mer. Men for all del, det er noe her, jeg hører kvalitet, men det tok gjerne et par runder før jeg fant den.

The Judas Kiss: Så er vi tilbake til Cyanide-følelsen. Den rotete. Der man føler at bandet løper bortover, mister en sko, bøyer seg ned og knytter, løper litt til, prøver å knytte i gangfart, så løpe litt. Rett og slett ikke en del av Metallica som gir meg stort.

Litt av det samme på instrumentalen Suicide And Redemption. Her florerer det med fragmenter, der mye er tungt, mens det flettes i diverse taktformer. Mye wah-wah fra Kirk, men også noe tøft på solofronten. Allikevel føles den litt som den over her. Jeg er dog ikke større fan av slik vokalen til James ble etterhvert, så en pause derfra gjorde ikke vondt.

My Apocalypse, en kjapp rakker. Her forstyrrer en del av de ulydene jeg var innom rundt produksjon en del. Og låten, som avslutter og som kanskje skulle være en ny Damage eller Blackened?, vil jeg gjette på fikk bandet til å svette godt. Den er litt for hektisk for meg, den faller litt mellom i å være ikke kjapp nok og at de høres ut som om de hele tiden presser mot det de klarer. Litt stressfølelse kanskje.

I 2026 ble det ikke uttelling her med Death Magnetic. Den er et hederlig forsøk, et par gode låter, noe ok og noen kjipe greier.

Coveret

Hverken yei eller meh. Det gir meg fint lite, og det er ikke så ikonisk for meg at jeg ser det og umiddelbart tenker, DET er jo en klassiker! Bildet med kisten, logoen som er lys og spenner over flere underlag, og inn i det stripete mønsteret fra kisten, det speiler faktisk ganske godt den følelsen jeg sitter igjen med; kaldt, teknisk, lite liv, og litt uoversiktlig og rotete.

Sum

Det er ikke et behagelig album å være med i over tid, dette spiller jeg ikke mange ganger på rappen hjemme for å si det mildt. Det kan jeg gjerne gjøre med de tre, fire første, bare kjøre på repeat. Her er det en kamp å komme gjennom.

Som sagt enkelte låter er bra, noen ok og noen rotete og svake. De har funnet se selv, da denne skiva har smak av både St Anger og noe fra Load/Reload-tiden, og at de ved neste korsvei ikke har gjort store forandringer. Jeg pleier å si at jeg digger Metallica, men ikke alle skivene. Death Magnetic er jeg usikker på hvor havner på en liste, mulig vi to som skrible denne artikkelserien skal forsøke å lage en rangering når vi er ved veis ende?