Lørdag 5. desember markerte Mandalsbandets 10-årsjubileum, et selskap som ble avholdt i Mandals nye storstue, Buen Kulturhus. Klubbscenen der er drøyt fet, både lyd og lys er på stell, noe annet hadde kanskje vært rart da bygget jo er bygget for slikt fra grunnen av :). 

Alle bilder er knipset av Jan Ove Løgevik/Festivalguiden. Sjekk ut Jan Oves fotoside på Facebook
– og lik gjerne. Stopp også innom Festivalguiden på Facebook
.

Vi var tre stykk som dro nedover fra Kristiansand, men til en avveksling var det faktisk flere tilreisende fra Sørlandets hovedstad å se i Mandal denne kvelden. Fett! Noe av forklaringen er kanskje at Communic er 33,33% Kristiansandsband, men også det at bandet har versert i flere band i Kristiansand i årenes løp, gjør sitt til at man knytter bånd og trekker folk. Pluss at Communics metal selvfølgelig er bra, om denne faktoren hadde uteblitt hadde jeg nok ikke vært så skråsikker på suksess :).

Greia med å ikke opplyse når det begynner før man er der, at det kun opereres med at dørene åpner 20:00, det er ikke veldig kurant for oss som ikke bor nært. Det endte opp med at vi var der i over to timer, faktisk mer, før bandet trykket på startknappen. Greit at man vil ha folk inn og kanskje selge litt i baren, men det blir en fryktelig lang kveld :). Men når bandet først tro til, da var alt glemt. Vi er rare sånn, vi mennesker. 

For å ta setlisten først, feiringen av bandets ti år ble en bra balanse i låtvalg. Her er sangene vi fikk presentert:

1. Conspiracy In Mind (Conspiracy In Mind, 2005)
2. Communication Sublime (Conspiracy In Mind, 2005)
3. History Reversed (Conspiracy In Mind, 2005)
4. Ocean Bed (Conspiracy In Mind, 2005)
5. Facing Tomorrow (The Bottom Deep, 2011)
6. Denial (The Bottom Deep, 2011)
7. Waves Of Visual Decay (Waves of Visual Decay, 2006)
8. The Distance (Conspiracy In Mind, 2005)
9. Raven’s Cry (Payment of Existence, 2008)
10. Fooled By The Serpent (Waves of Visual Decay, 2006)
11. Watching It All Dissapear (Waves of Visual Decay, 2006)
12. They Feed On Our Fear (Conspiracy In Mind, 2005)
13. Destroyer Of  Bloodlines (The Bottom Deep, 2011)
14. Flood River Blood (The Bottom Deep, 2011)
15. We Rock (Dio-cover)

Som du ser var de innom tre av albumene ganske kraftig, mens Payment Of Existence ikke er representert med mer enn en låt, den ultrafete Raven’s Cry. Hva som var grunnen vet jeg ikke, men at de skippa min favoritt, Frozen Asleep In The Park fra Waves, den er sur å svelge :).

Gjester må man jo ha når man skal feire. Bassist Eriks nevø, Jonas, som vanligvis thraser rundt i sitt eget band, Mental Despair, var med på to låter, Ocean Bed og Fooled By The Serpent. Karen er stooorfan av bandet, og hadde perm fra militæret for å komme hjem for dette. Han spilte upåklagelig, og hadde øvd masse i forkant. Og som Oddleif påpekte litt spøkefullt fra scenen, «…han kan jo dette bedre enn oss» :). 

På Blastfest i fjor var Erik ikke i stand til å være med, og vikar var da Bjørn Hunt, en flink kar fra Mandal, en ringrev i musikkmiljøet der nede. Han tok på seg bassingen i Bergen og Blasfest, men her i Buen var det seksstrengeren som gjaldt. Låten han fikk være med på var History Reversed. 

I tillegg hadde de flydd inn danske Peter, synthisten som var med på en turne for ti år siden. Jeg så faktisk bandet som kvartett i Kopervik, Karmøygeddon i 2005, og det var stas å se denne kombinasjonen igjen. Communic har mye stemning i musikken sin, og jeg hadde ikke sett bort fra at det live hadde gjort seg med tangenter igjen. Peter var med på The Distance, som også hadde et lokalt kor på plass, pluss at dansken spilte på They Feed On Our Fear. Det kunne virke som en kostbar greie, å fly ham opp bare for disse to sangene, men feirer men år, så feirer man år.

Koret, et ganske nebbete sådan, bestod av metalfolk fra Mandal. Det var relativt lett å se hvem de fleste var, spesielt Per fra Manitou/Deafmazjiin, som på The Distance glemte å ta på seg masken ;). Det ble litt mer rølp enn mystikk med denne gjengen, men gøy innslag. Spesielt var det liv laga for koret på We Rock, da var scenen totalt mayhem med gullkonfetti og klimaks som var festen verdig.

Tor Atle, trommis, gjorde en durabelig jobb, jeg likte spesielt jobben på Raven’s Cry. Litt lav tammelyd, men generelt godt med trøkk synes jeg. Tor Atle forlot trommene på Waves og The Distance, da viste bandet seg fram i en nedstrippet modus. Spesielt på Waves, der Oddleif og Erik (med en sykt fin basslyd, kassebass) tok det hele rett til skyene.

Festen var vel verdt å få med seg, og de som var til stede vil nok ha dette som et godt minne. Dette var en happening som er grei å ha med på cv-en over konserter man har vært på. Et par kom faktisk helt fra Tyskland, og når bandet skulle dele ut en signert gitar, var det denne tyske madamen som fikk premien. Tydelig kom den til et godt hjem, for man reiser ikke så langt, og i uvær, uten at man virkelig liker et band. 

En kuriosa var jo når den digitale backdropen timet ut. Bandet kjørte på, mens filmsnutten som snurret og gikk plutselig var ferdig og man så maskinens mapper. Jeg tenkte i mitt stille indre at det var flaks at det ikke lå noe suspekte greier der :). Ellers var det, som et par til påpekte, litt lav vokal, et par tidvis plagsomme fulle folk, ellers var feiringen av Communics tilbakelagte dekade helt super å henge med på. Tusen takk for at jeg fikk komme! Og takk til reisefølget, Lars Norman og  Festivalguidens fotograf Jo Ove Løgevik (for bilder, og for sjåførjobb).