Tekst: Christoffer Dreyer

Foto: Boris Danielsen, sjekk flere bilder HER . 

Bilde til venstre: Moonspell, under: Cradle Of Filth.

Det ble en søndag med liv og røre da engelske Cradle of Filth fylte Vulkan Arena med sin ekstreme metal. Sammen med seg hadde de portugisiske Moonspell.

Scenen settes i grønt lys med kimende kirkeklokker som ringer inn. Så stiger Moonspell på scenen, og det første man virkelig legger merke til er vokalisten som kommer inn med en lang skinnfrakk, hatt og en gammeldags lykt, og ser egentlig ut som en heksejeger fra 1700-tallet. Stilen står godt i stil med plata de promoterer som er 1755. 

Moonspell bruker keyboardet aktivt sammen med koringstracks som gjør musikken episk og stor, dette kommer spesielt godt frem i tittelsangen for det nyeste albumet deres, som har et flott samspill blant instrumentene på scenen. 

Bandet er flinke til å prøve å få med tilskuerne, og til tross for at mesteparten av sangene deres var sunget på portugisisk, lykkes de med å få med en del i salen. Settet var variert, men hadde mest sanger fra den nyeste skiva med noen sanger fra tidligere album. Lyden var solid bra for alle instrumenter, noe av vokalistens cleanstemme drukna litt, men ellers var stemmen hans veldig sterk. 

Avslutningsvis spilte bandet Full Moon Madness fra albumet Irreligious, som jeg mener var et rart valg da denne sangen var mye roligere enn alt de hadde spilt tidligere. Den tok vekk litt av stemningen som bandet hadde satt, og bomma med å sette en minneverdig slutt. Moonspell er uansett et band jeg absolutt vil anbefale å se om du liker episke og bombastiske melodier blanda med røffe vokaler og koring.

Etter en kort intro hvor backdroppen settes i rødt dukker Cradle of Filth opp på scenen. Bandet er kledd i sort, flere har lange nagler som stikker opp fra klærne, en har en blodig gitar og alle i en form for corpsepaint. De starter showet med Gilded Cunt, og spiller et sett på 13 sanger, hvor kun to av dem er fra deres nyeste album som de er på turne for å promotere. Det føltes kanskje mest som et best of-show enn en promoteringsturne da det ble spilt låter fra 11 forskjellige album. 

Bandet er flinke til å bevege seg på scenen, og vokalist Dani Filth står så lite stille at etter bare tre sanger er halve ansiktsmalinga hans borte. Han leverer en vokalprestasjon som mange ville hatt problemer med, da han skifter sangstiler ofte, og har et dødsskrik som skjærer i ørene. 

Showet blir gjort med stor entusiasme og et klart image fra bandet, det er få smil å se på ansiktene deres, men det er helt klart at dette er en del av showet. 

Tilskuerne ser ut til å kose seg godt under Cradle of Filth, men det vises at det er en søndag da livet er generelt middelmådig. Etter at bandet uttrykker skuffelse over å ikke ha sett noe moshpit, og maser litt om å få startet dette, tar publikum seg litt opp. 

Lyden denne kvelden var helt grei, for det meste var instrumentene klare og fine, men jeg uttrykker stor skuffelse over hvor lite synth kom frem. Mye av tiden kunne de like gjerne droppa å ha synth i det hele tatt. 

Bandet avsluttet kvelden med signatursangen From the Cradle to the Enslave, som byr på både harde trommer, kule riff og episke elementer. Man fikk rett og slett hele pakken før man forlater lokalet. Liker du mørke temaer, dyster og ekstrem musikk er Cradle of Filth et band du burde få med deg.