Tons Of Rock 2022 Rk Rockedame Heavymetal 580x80

Funeral "Praesentialis in Aeternum"

av yngve

Funeral 21Selskap: "Season Of Mist

Release: 10.12.21

Doom og begravelse, vi skal til norske Funerals nye album.

Funeral@Facerbook

Jeg har stort sett havnet på jobb i høst og vinter, og når jeg bretter opp ermene og ut ørene for å ta unna skiver, ringer jobbtelefonen. Argh. Og et band som Funeral trenger ikke mange korte intervaller, de trenger gode og fokuserte lyttesessioner. Nå var det endelig et par dager der jeg kunne høre, og med noen runder her og der fra før, kom jeg i mål med ca. det jeg mente om albumet.

Jeg har historikk med bandet, for jeg har fulgt de lenge, helt siden de holdt på på 90-tallet. Faktisk jobbet jeg mye med Anders og Funeral, og Fallen (bandet Eek dro igang i en mellomsetting), når Heavymetal.no var ganske ferskt. Og de har hatt mange uttrykk, doom, for all del, men med forskjellige vokalister - og også stil innenfor doomen - har Eek og kompani ikke vært veldig konsise. Men, det har begynt å nærme seg en god greie nå, for det de leverer her, med dette mannskapet, har materialsiert seg greit de siste ti årene. Ikke voldsomt med utgivelser, men Sindre Nedlands inntog i 2012, eller litt før, har nå blitt bandets gjeldende ansikt.

Jeg er litt avventende til det hele, for jeg har på en måte en oppfatning av hvordan Funeral skal være. Og Sindre har jo etablert stemmen sin en del, både i In Vain og som gjestesanger. Jeg liker det han gjør, men har også et aber med at han ligner veldig mye på sin bror, som har gjort fryktelig mye. Ikke at det skal holdes i mot ham, men det tar Funeral litt ut av min oppfatning. Det er tider der det låter som et tungt In Vain

Isloert er dette nye albumet helt kurant, bra, tungt og med mange vakre låter. Og ikke minst, de feite, klassiske og enkle trommebeatsene til Anders. Og jeg velger å forholde meg til skiva her isolert, ikke i sammenheng med alt bandet har gjort. Og da våkner mye til liv på en annen måte. Også vokalen setter seg bedre om man ikke hele tiden har det eldre i bakhodet, som jeg litt mot min vilje har. 

Jeg ser de får hauger av gode anmeldelser, så de gjør mye riktig. Jeg er ikke der at jeg ser albumet i toppmodus, men har sykt respekt for det Eek har gjort og representerer, og bare det gjør at Funeral blir mye mer enn bare et nytt album. Bakteppet her løfter de fram for min del. 

Produksjonen, hvordan de legger inn stryk, hvordan de tunge riffene bare hamrer løs OG er tilbaketrukne på en gang, om det gir mening, er pluss i margen. Miksen her er bra, jeg liker at det er tidvis åpent landskap, at trommene får godt med plass, og at vokalen er så bra justert. Og at det synges på norsk er et pluss, noe Sindre også gjorde med bravur med In Vain flere ganger. 

Growlen på Erindringer II var monsterkul, jeg går ut fra at det er Sindre som har gjort den. Jeg har bare filer å forholde meg til. 

Coverversjonen  av Candlemass' Samarithan var for lik originalen, og i min verden er den bare bra, for jeg liker best når band tolker låter litt annerledes. Dog, Funeral og Candlemass befinner seg jo i et relativt likt landskap, så voldsomt mye albuerom er det vel ikke ;).

Det jeg vet er at skiva fortsatt skal i spilleren her og der, og jeg føler at selv om jeg er i mål, er det et album som vil endre seg og at jeg oppdager nye sider ved den framover. Bare inngangen til Oppvåkningen er alene noe som trigger meg til å grave dypere, og her har Anders denne klassiske Eek-takten, der det virkelig havner bakpå.

7/10

Tracklist:

  1. Ånd
  2. Materie
  3. Erindring I - Hovmod
  4. Erindring II - Fall
  5. Oppvåkning
  6. Dvelen
  7. Her til evig tid ( Ånd: Epilog )
  8. Vekst (Erindring Prolog)
  9. Shades From These Wounds
  10. Samarithan