Selskap: Rob Mules

Release: 04.10.19

Tungt, melodiøst, extremt, og veldig bra.

Trønderne legger seg mellom noe som smaker død og extremt, og en dyster men tilgjengelig sfære. Et gjennomført og spennende album, det skjer mye, og spesielt med hodetelefoner åpenbarte det seg et dyp som var lett å hengi seg til.

Haunted By Silhouettes@Facebook

Utover skiva, spesielt over den typiske kneika hvor man kan gå litt lei, holdt de oppmerksomheten min. I slik musikk, med en del midtempo og litt monotoni i vokalen, er det fort gjort å havne på tankespinn, men The Last Day On Earth klarte å holde meg ganske greit på edge. Mye er gjort for meg med nettopp vokalen, for det er en veldig bra growl, ikke for cookiemonster, en som jeg vil tro de fleste kan like. Mathias har en ørliten kommersiell snert i stemmen, uten at det er et ankepunkt, og koblet med musikken fungerer det svært bra.

Små drypp av vakre toner, som på avslutningen med Before The Last Pyre Ends, det er glimrende med krydder som dette. Det og at låtene har variasjon gjør at jeg applauderer trønderbataljonen. Åpningen med tittelkuttet har en In Flames-aktig tilgjengelighet, men skiva byr på kontraster som er hardere og mykere.

Deadlock med sitt gyngende groove, innslag av renvokal. den brutale åpningen på Mountains Of Skulls, som oser svensk melodeath på høygir, eller den varierte Post Mortem Portrait... Det er ganske mye å tygge på her, og er du fan av stilen er det ingen grunn til å se seg om utenfor landets grenser, Haunted By Silhouettes gjør dette så bra at vi stempler det som godt norsk.

Den dystre og mektige Horns var en av favorittene, de to før falt litt av, men jevnt over er åtteren godt fortjent.

8/10

Tracklist:

1. The Last Day on Earth
2. Pyroclast
3. Deadlock
4. Death of Janus
5. Mountain of Skulls
6. Stitches
7. Jakta
8. Post-Mortem Portraits
9. Undertow
10. The Well
11. Horns
12. Ghost Heart
13. Before the Last Pyre Ends