Full tittel: «Old Eyes, New Heart»

Selskap: Dark Essence

Release: 26.01.24

Har Madder Mortem levert sitt beste album på mange år?

Madder Mortem@www

Det kule er at jeg hører referanser i musikken, som på Unity der de flørter bevisst eller ubevisst med White Rabbit i starten der. Og om det ikke er veldig sannsynlig at er tilfelle, hvorfor tenker jeg Allanah Myles på On Guard? Hehe. On Guard er en av de virkelig store låtene her på Old Eyes…, den har en dybde som kommer til uttrykk her og på låter som Cold Hard Rain og Long Road. Det avslører at jeg liker Madder best når de er sarte og dynamiske. Det er en kunst å ligge helt der nede og berører forsiktig, for så å dra på litt, men ikke nok til at man når klimaks.

Madder i motsatt ende er lekent, groovy, detaljrikt, og som Fargo på Hbo. Jeg anser Madder Mortem å være Fargo i musikkform. Man kan se serien flere ganger, like den bedre og oppdage nye ting. Men hele veien vet man at man får kvalitet. Og som i serien, som nettopp slapp sin femte (og beste?) sesong, har Madder Mortem sluppet denne nye skiva, også den et par hakk opp. Jeg liker det meste Madder har sluppet, men jeg må tilbake til Desiderata før det virkelig brenner. Og snakker om Fargo og cowboyer og americana, sjekk soloen på On Guard, den kunne lett fungert som soundtrack. 

Den tunge og kaotiske Master Tongue må løftes fram, der jobbes det med å bygge og holde kraften, for så å velte seg i nydelige og kontrastfylte partier. Og sjekk de feite riffene, litt thrash, det håper jeg de bruker mer av neste gang, thrash til verden!

Hvorfor Madder ikke har fått sitt fortjente break? Ikke peil. De turnerte jo med Opeth for noen år siden, to ganger tror jeg, og det fordi fyren der likte Madder Mortem. Det er stas! Men sånn er det ofte, referanseband og de banda som ikke tilpasser seg strømlinjene og de store deltaene i verdens bølger av trender, de blir som oftest for de få. 

Man må jobbe med bandet, man må jobbe med skiva, man kan ikke drive med dagens verdens største landeplage, multitasking. Prøv å spill skiva uten å gjøre noe annet enn å spille skive og lytte.

Produksjonen er bedre enn på en tid også, det er åpent og følelsesladd, og jeg vil tro den som mikset her har brukt litt tid. Ingenting er for høyt eller lavt, alt ligger der det skal. 

Dere som har fulgt bandet lenge vil kanskje være enig med ingressen min. Er dette noe av det sterkere de har levert på lenge? Dere som er nye fans eller oppdager bandet nå, det hadde vært spennende å høre hva slags tanker dere sitter igjen med i det første møtet med bandet. Jeg ble selv slått i bakken en gang, og har bare fulgt med, og jeg vet at hadde dette vært mitt første møte med Odalens store sønner og dronning, hadde jeg spadd meg tilbake i katalogen.

Jeg har ligget litt under åtteren, og litt over, de siste gangene, og denne nye er jeg fristet til å dytte litt ekstra på. Jeg likte veldig godt nyinnspillingen av debuten, som kom du kan lese om HER

, denne nye er bedre, men jeg våger meg sjeldent opp til nieren. Men skal vi dytte det lille ekstra?

Og i kjent Yngve-stil er det plukket video til en låt som ikke ble nevnt, he-he, men sjekk ut Tower under her.

9/10

Tracklist:

1. Coming From The Dark
2. On Guard
3. Master Tongue
4. The Head That Wears The Crown
5. Cold Hard Rain
6. Unity
7. Towers
8. Here And Now
9. Things I’ll Never Do
10. Long Road

Old Eyes, New Heart by Madder Mortem