Selskap: Nordic Mission

Release: 29.02.21

Svenskene er tilbake og leverer sitt fjerde album i løpet av karrieren. Skynde seg gjør de ikke, tatt i betraktning oppstarten midt på 90-tallet.

Og det har sikkert vært klokt, uten at undertegnede vet årsaken til de sporadiske slippene av fullengdere. Marching Out Of Babylon er i alle fall en bunnsolid sak som bør appellere til mange.

Progressiv death metal går igjen som beskrivelse mange steder, og dersom man har et avslappet forhold til sjangere og ikke er prinsipiell på egnede temaer, funker beskrivelsen fint. Musikken er uansett den samme.

Starten på Day Of Wrath, kombinasjonen av riffing og lyd, gjør at ordet moderne dukker opp. Moderne som i ikke-old school. Fansen av sistnevnte type metal kan således stryke Pantokrator av lista først som sist. Låta inneholder videre utpreget melodiøse gitarleads, hvilket er et gjennomgående trekk for hele skiva. Det samme er bruken av renvokal/koring. Fans av det superbrutale kan dermed også glemme Pantokrator. En slags leken utgave av Soilwork, med en mer brutal side, er en pekepinn.

De er dyktige låtskrivere, svenskene. Fokuset er utvilsomt der. Arrangementene virker veldig gjennomtenkte, og skiva flyter behagelig selv om låtene vrir og vender på seg i form av å være satt sammen av partier som til dels skiller seg markant fra hverandre. Låtene krydres også med noen detaljer hist og her som gjør dem desto mer spennende. Både tempo og innhold er variert. Med dette i minne, bør skiva leve lenge og vel. Liker man stilen, blir man ikke lei.

Veldig mange plusser til tross, alt er ikke såre vel. Riffingen byr bare en gang iblant på ting som virkelig utmerker seg. I tillegg sliter jeg med renvokalen/koringene en del steder. Kontraster er ofte tiltalende, men her får jeg rett og slett ikke trekket til å passe. Ingen steder mer enn i den svulstige avslutninga av Phoenix Rising.

7/10

Tekst: Steinar Selstø

***

Kjølig og maskinell dødsmetal. 

Pantokrator@Facebook

Det er ikke min greie dette, selv om jeg har vokst opp med tidlig extremmetal, og liker veldig mye i denne gata. Pantokrator driver med dødsmetal, og med et hardtslående og kaldt lydbilde. Melodiene redder mye av dette, og spesielt slik de brukes på tittelkuttet, March Out Of Babylon, der man føler at de blander hard metal og lovsang. 

Videoen de slapp, We Are The People, synes jeg ikke representerer det beste på skiva. Denne er for enkel, for repetitiv. Det er låter som er ganske så bra, og som fraviker litt oppskriften der man bare hamrer løs. 

Trommene er dominerende, som de skal være her, men jeg har hjertet mitt mye mer i den analoge verdenen, og blir fort sliten av for trigga (om de er det) trommer og et digitalt lydbilde. Hidden Deep, starten der, den Chris Isaak-lignende biten, er så bra, og så smeller det. Haha. Men dette er en av de sangene som ble en favoritt. Flotte nedganger på trommene i starten der. Også rett på de maskinelle basstrommene, men med koringer som virkelig smaker bra. Tung låt, med mye tung groove. 

Kontrastene på siste spor også. Først slår de deg helseløs, så slutter de med vakker korsang. Det liker jeg. Uventet. 

En annen favoritt ble Wedlock, som virkelig flasher en bra solo! Virtuost og fett. Og også dette en kontrast jeg falt for. Men generelt er soundet til Pantokrator ikke helt meg, det er for maskinelt. 

6,5/10

Tekst: Yngve

Tracklist:

1. Day Of Wrath
2. Wedlock
3. Crossroads
4. Marching Out Of Babylon
5. The Last Cheek
6. Hidden Deep
7. We The People
8. Phoenix Rising