Selskap: 

Release: 09.09.22

Det er vanskelig, bortimot umulig, å helt kategorisere denne trioen fra Canada. For faktum er at i løpet av fire lange låter på totalt nesten 43 minutter, får man servert alt fra sirupsseig doom som leder tankene til Esoteric, via Enslaved'ske toner, et og annet øyeblikk der de minner om Morbid Angel, til rasende blastbeats. Så dette er en variert affære som Atara (vokal, kvinnelig sådan, og keyboards), Mordecai (vokal og trommer) og Matar (gitar og bass) serverer. 

Scarlet Oath@Facebook

Sakset fra deres Bandcampside leser vi: "Scarlet Oath is an Extreme Metal band that combines elements of  Gothic, Black, Death and Doom  Metal, textured with avantgarde leanings."

Jeg er ganske altetende, og så lenge det er kvalitet i alle ledd, og overganger føles naturlige, er det slett ikke noen ulempe. Men mange band har mer enn nok med å beherske én sjanger, så Scarlet Oath gjør det ikke akkurat lett for seg selv med å prøve å briljere over hele fjøla. Dette er for øvrig trioen andre utgivelse, etter Blood And Fire som kom i 2019. Den hørte jeg så vidt den gang da, men var ikke noe som helt trigga meg. Denne gang er det dog andre boller.

Når plata begynner med den 12:40 lange tittellåta, er det første man hører lyden av plagede sjelers rop og gråt, før det går over i en ganske dyster og creepy gitar, Deretter følger flere instrumenter, og det bygger seg sakte opp til det etter drøye to minutter sparker i gang med fullt band og en dramatisk snakkevokal. Det glir ganske sømløst over i mer hissig landskap, både vokalmessig og i rytmeseksjonen. Det veksles mellom dobbeltpedaler og blasting, mens det roes kraftig ned etter drøye fem minutter, og vi får et sårt og vakkert parti med flott gitarspilling og kledelig stringsynth som bakteppe. Det bygger seg sakte opp med et doomy parti, før vi etter drøye sju minutter får første gjentagelse av et  parti, men allikevel ikke helt, for det er arrangert en del annerledes, så det er først og fremst  kvinnevokalen som er det man kjenner igjen. Det blir gradvis mer brutalt, tenk litt Enslaved for noen  plater siden, men plutselig kommer en mannlig renvokal  det ikke er mulig å unngå å sammenligne med Jimmy P. Brown,  frontmannen i det legendariske kristne thrashbandet Deliverance. Og Scarlet Oath har også en  kristen plattform, selv om det aldri føles påtrengende eller ødeleggende for verken image eller stemning. Dette kan absolutt appellere til alle.

Altså, de første 28 sekundene av andrelåta Ichabod må jeg innrømme å ha spilt på repeat en del ganger. Det er veldig Enslaved'sk, egentlig veldig lite originalt, men allikevel så innmari fengende og fett!

Moroa varer ikke lenge, brått stopper det opp og vi går rett i et musikalsk landskap som drar tankene mot mørk skog, tåke og lukten av myr. Guffen stemning med andre ord. Og igjen, sømløst og knapt merkbart går  man fra nedstrippa arrangement via treig doom, gradvis kjappere og mer brutalt, og ved 4:20 er man  igjen tilbake til åpningsriffet. Dog som i første låt, ikke helt likt, her er det lagt på litt mer i arrangementet,  og Mordecais heftige vokal. Kledelig gitarklimpring av Matar må også nevnes.

The Howling er noe for  seg selv. I starten låter det veldig tribal, og tankene ledes mot Heilungske landskap. Men også her glir  det gradvis og nesten umerkbart over i mer brutale partier, spesielt fra to minutter og utover, der de flotte  vokalpartiene til Atara lager en deilig stemning.

Og det blir opplagt at selv om låtene isolert sett ikke likner så veldig på hverandre, har de mye likheter i arrangementer. Så man finner litt av alt i alle låtene, ikke sånn som det vanligvis er at det er noen kjappere låter, noen midtempo og en og annen ballade. Her får man alt i løpet av en låt. 

Cursed Earth runder av plata, men ikke med et smell. Som åpningslåta er det første som møter oss litt mørke lydeffekter, og selve låta starter seigt og melodiøst. Jeg føler at gitarmelodien minner meg om noe, men klarer ikke helt å sette fingeren på det. Ellers er det berg-og-dalbane gjennom 12 1/2 minutt, der de siste 2 1/2 gir meg litt rulletekstvibber. Litt sånn det gikk bra til slutt, med en koselig melodi i dur i stedet for i moll. Og det er kanskje også her jeg føler de bommer mest i løpet av hele plata, det blir rett og slett litt i overkant koselig og forutsigbart.

Men bevares, stort sett er det et imponerende stykke arbeid, og også på produksjonssiden er det bra nivå, spesielt med tanke på at dette er et undergrunnsband som ikke har noen andre enn seg selv i ryggen. Det er dog en label, The Charon Collective, som tar seg av fysisk utgivelse, men som garantert ikke backer bandet økonomisk ut over det.

Det er god balanse i lydbildet, brukbart med trøkk, og alle elementer har sin plass. Det ene lille jeg vil trekke for her er at cymbaler høres ganske statiske ut, spesielt ride og hi-hat, og visse av lydene høres i tillegg veldig kunstige ut. Mordecai er en habil trommis, bevares, men han spiller på el-sett, og tydeligvis er ikke alle samples like organiske. Så om de hadde bytta ut de verste med noe mer troverdig, hadde det blitt überknall. Så et poengs trekk for det musikalske og ett for ræva cymballyd, og jeg lander på:

8/10

Tekst: Eddie Risdal

Tracklist:

1. Where Their Worm Dieth Not
2. Ichabod
3. The Howling
4. Cursed Earth