Selskap : Private

Release: 03.07.21

Duoen følger opp med en halvtime med tungt materiale. 

Sist bandet ble anmeldt her, var det ikke meg som tok seg av lyttingen. Men jeg har da hørt på allikevel. Og jeg ble glad og trist, som seg hør og bør når seig og depressiv musikk ankommer sfæren, når Mat For Månen dukket opp. 

Ole Martin kjenner vi fra Vandrer, som jeg liker hakket bedre enn Shepherds Crook. Vandrer er mer tyngde, doom, nede. Shepherds har en stonervibb, og en ørliten psychfeel. Men det er ikke stort, det er lett å anbefale fans av Vandrer dette.

Vokalen her på Mat For Månen er hakket røffere enn jeg personlig liker det, men det er uvant, en blanding av musikk og vokal man ikke hører så ofte. En gurglete extremvokal som drøyer seg på toppen av disse Sabbathlignendende bevegelsene fra strenger og trommemaskin. 

Favoritt? Definitivt sistelåten, Ingen Morgenkvist. For en flott og totalt gledesdrepende snutt. Sjekk ut den, og du skjønner hvorfor jeg liker dette. Den skiller seg litt fra de andre, og jeg vil kanskje mene at favorittstempelet kom fordi det heller mer mot Vandrer?

Snittet er ok, jeg har null problem med å henge med i Crooks monotoni, og spesielt ikke som et soundtrack på øret når man er på et kjøpesenter eller blant mye folk, da er det en sykt rar og herlig opplevelse, kontrastfylt. Man føler at man beveger seg i et annet tempo enn omgivelsene. 

Det pøses ut utgivelser fra denne leiren, og hvor det meste har holdt høy kvalitet. Hvor det bærer videre er vanskelig å si, det er alltid tungt, men nyanser og vrier gjør at det fort kan låte annerledes ved neste stopp. 

Og er det en liten forskjell på lydbildet på låtene? Ikke at det gjør noe. 

7,5/10

Tracklist:

1. The Narrow 
2. Mat For Månen 
3. Barfight 
4. Ingen Morgenkvist