På hjemmebane ser vi Green Carnation gjennomføre sin største bragd.

Green Carnation@Linktree

Det kommer bilder, dette er kun midlertidige.

Dette var det største og drøyeste de har gjort fortalte vokalist Kjetil fra scenen, det største de har gjort som band. Og med utsolgt Kilden i Kristiansand, makan, det er imponerende! Lokalbefolkningen støtte opp enormt, og legger man til tilreisende fra typ 20 land, blir det en festkveld man ikke opplever ofte. Om i det hele tatt. Man kan mene hva man vil om bandets musikk, for settingen, lyden og generelt alt av logistikk gikk smertefritt denne lørdagskvelden.

Det er et band som har flere ansikter; de har denne akustiske vrien, de er gjerne et vanlig band noen ganger, som når de spilte sammen med Deep Purple i Kristiansand nylig, og de eskalerer som på Kilden. Det de gjorde her, med maks oppsetning, det tror jeg ingen andre kommer til å oppleve. Jeg vil gjette på at en slik oppsetning ikke vil skje andre steder.

Bandets nylig avsluttende trilogi, A Dark Poem (les mer om den HER), ble spilt i sin helhet, med symfoniorkester, operakor og det hele. For en idiotisk detaljrikdom og hardt arbeid de har gått gjennom i fasen med planlegging og gjennomføring, det er hinsides forstand.

Lyden var knakende fet, tyngden var der, dynamikken, og balansen i miksen. Samlet bar dette låtene fram på en nær optimal måte. Jeg var lokalisert på et sidegalleri, øverst, og til og med der var det knall lyd. Jeg tør ikke tenke på de som satt nede i salen, hvor kult det var der.

Symfoni

Konserten åpnet med den symfoniske avslutningen på trilogien, dette trolig grunnet scenelogistikken. Og selv om det låt bedre på lp-en, var det en spektakulær opplevelse å se så mange musikere framføre Stein Rogers musikalske stykke. Det slo godt an også, for vi metalfolk har jo en god del klassisk og symfonisk i vår musikksjanger, og mange var nok vant til hvordan instrumenteringen er. Spesielt celloene, den knallbra dama på basstrommen, paukene, det var godt med bunn i dette, som sikret en god variasjon og dynamikk. Det som for meg er rart er jo å se hvor mange av musikerne som kun spiller litt, mens andre får mye boltreplass. Jeg skal ikke begi meg inn på terminologi etc., for jeg kjenner absolutt ikke til hvordan oppbygging og fordeling er, men samlet låt det kanonfett! En anelse Devil Doll i materien gjør ingenting, og at det hele er litt cinematisk. Og for en følelse på disse musikerne! Det er så sart til tider at man nesten tror de flørter og beføler, mens det som kontrast er stort og mektig. Jeg elsker dette, jeg er ikke veldig glad i symfoniorkester, men når de tar for seg noe som er såpass soundtrack-ish, blir det fort noe som faller i smak.

Fra stryk til slag …

Så var det på tide å ta for seg banddelen, og etter å ha blitt tatt godt i mot startet de turen gjennom del 1. Lyden var helt insane fet! Etter et par låter hadde man blitt vant til denne produksjonen, men akkurat når det fyrte av var det pinadø meg imponerende.

Gjester i form av extremmetalvokalen til Grutle fra Enslaved fungerte, og i samspill med korist Mathias (Vanvidd/Finntroll) var The Slave That You Are noe mange hadde gledet seg til. Like extrem som på skive ble den ikke, men den spritet opp kvelden bra. Mathias hang med på flere låter utover kvelden, og det jeg likte veldig bra var at de framførte alt live, forsterking av setninger, dobling av vokal, ingenting var på tape. Mathias var subtil og rett i trynet vekselvis, og det krydret! Og jeg mener at Grutle kom direkte fra en festival nedover i Europa for å gjøre denne ene låten, for en mann!

Bandet valgte å ha med tre gitarister, og jeg har jo kalt Green Carnation et kollektiv tidligere, og her kom det til syne. Heller enn å trekke ut Trond Breen (gitaristen som er en av de beste vi har i Norge på prog og andre rariteter, om du har hørt James Band!), når Terje Schei er med, hiver de like godt alle syv medlemmene på scenen. Er Trond da Green Canrations Janick Geers?

Bjørn Harstad (tidligere Conspiracy, Tørst og In the Woods…), med sin flotte soloteft, Terje og Trond, på gitar, rytmeseksjonen som teller trommeslager Perez (Trail Of Tears, tidligere Sirenia, live for Gothminister m.m) og bassist Stein Roger (tidligere Conspiracy, Trøst, In The Wooods…), og tangenttrykker Kirkesola (kjent for sitt talent som produsent i Dub Studio, tidligere Hvor Er Min Sykkel og Pulsflow); dette er en kremgjeng! En fløytistfrøken gjorde også en kledelig innsats på flere låter, som understreker det at de ikke velger seg dustete på-tape-løsninger.

Popdoom

Bandets popdoom balansere mellom det sarteste og ærligste, til det nesten tilgjengelige, til de tyngste partiene. De veksler og blander stiler og ytterpunkter i den grad at jeg tror det er det som gjør at de fenger så mange. De er ikke nisje, de er heller ikke et band som har overgitt seg til kommersialismen, ei heller mangler de intrikate partier eller tunge saker. De har nok for meg fastnet litt i en stil siden comebacket etter sist besøk i Kilden tilbake i 2016, men det vokser og øker på med suksess, så de gjør tingene riktig. Og når man så folket samle seg i foajeen så man gjerne mest metalfolk, men det var sjokkerende mange vanlige folk. Og i alle aldre, fra ungdommer til et par jeg møtte på 80 år som koste seg. Skal man lykkes og vokse seg store, som det Green Carnation har gjort i Norge og utlandet, må man ta slike grep.

Jeg ble litt sjokkert over at jeg kunne låtene så bra, det avslører hvor mye jeg har hørt skivene i tiden de har vært ute. Og live var det nok de samme favorittene som jeg har på skive, som Sanguis med sin feite og tunge slutt.

Kildens personell var proffe, null problemer, alt gled sykt fint. Vi som er vant til en vei inn og ut av det meste av konserter vi er på, må jo guides her og der når det er hauger av etasjer og innganger, hehe.

Og så må jeg trekke fram Terje Schei, som var lokalisert på scenens venstre side. Det er nok mange som ikke vet hvem han er, eller tenker på ham som mer enn en gitarist i bandet. For de fleste i dag er det Kjetil og Stein Roger som er hovedfigurene, de har jo strengt tatt vært i fokus og vært dets ytre front i mange år. Men Terje er eneste originalmedlem og den som startet bandet i sin tid. Tiden strekker ikke alltid til for alle, mange har mye å gjøre, men der har du hovedpersonen og grunnen til at bandet i det hele tatt eksisterer, og som etter debuten sydde sammen andreskiva Light Of Day Day Of Darkness sammen med Anders Kobro (In the Woods…) på trommer. Og denne skiva var den som fikk ballen til å rulle. Mange jeg snakket med i kveld kjente ikke til de tidligere skivene til Green Carnation, bortsett fra nettopp Light Of Day. Jeg vil anbefale folk å sjekke ut Blessing In Disguise også, kanskje min favoritt med bandet.

Men Kilden 12. september 2026? Total suksess, total suksess. Lyden, folket, stedet, bandet, konseptet, jeg vil tro gjengen i Green Carnation sover godt når de får tid til det.

Tusen takk for at jeg fikk komme!