Testament slapp ‘Low’, uten forventninger kanskje.

Testament@www

Men det de fleste av oss ikke visste var at de hadde funnet et brygg, et brygg som ikke bare var røffere å smake på, men det kom også stikkflammer ut. Om de vedvarte gjennom hele skiva skal vi ta for oss her.

Fra før har vi gått gjennom:

• The Legacy (1987)
• The New Order (1988)
• Practice What You Preach (1989)
• Souls Of Black (1990)
• Ritual (1992)

Intro

Det blir et gjenhør og et forsøk på å lytte objektivt på bandets album. Med meg har jeg en, som meg, eksiltrønder på Sørlandet, Svein Reinton. Svein har mange års fartstid som thrasher og metalhue, og får nok ikke beskjed fra fastlegen om lavt jerninnhold i blodet. Så, ingen tablettkur på oss, kun pur metal, og denne gangen fra Usa og Bay Area.

Konsept: Fra Kiss og Judas Priest og pågående artikkelserie om Metallica, var det Testament som fikk æren av å få en gjennomgang her. De som synes at alt er 100% får heller leve i sin egen verden, jeg prøver å høre gjennom og se hva skivene gir meg i dag, om det samme følelsesspekteret vekkes like sterkt, eller om noe har blitt utvasket og blekt i løpet av årene jeg har fulgt gjengen.

***

Yngve

Her dere, her er jeg litt i villrede. Selv om jeg hadde gått lei av Testament slik de var, med kjedelig tromming og vokal, ble jeg ikke helt solgt selv om de fornyet seg en del på begge disse faktorene. Men dette var en skikkelig vitamininnsprøytning for amerikanerne.

Sist noterte jeg at forrige skive var siste med Clemente på trommer, som absolutt var på tide. Chuck fikk en fotnote på at det kom sårt tiltrengt variasjon etter The Ritual, og her på Low hører vi at fyren endret mye. Det er mer extremmvokal her, en growl som tilførte det som skulle prege en stor del av bandets tid fra 1994 og til i dag. Og samtidig er det godt å ha renvokalen som sparringspartner, spesielt siden det nå er snill og slem som kjemper, ikke snill og gjesp. Der Metallica gikk motsatt vei i 1991 og fikk en kjipere vokal, fikset Chuck Billy å bli tøffere og flytte band fra det kjedsommelige til det mer spennende når hans brytningstid kom. Men helt fan av Testament ble jeg heller ikke i denne perioden. For meg ble liksom storhetstiden den som traff meg først, den gang de var et thrashband, med debuten og delvis den andre. 

Meh

Som med mange band som begynte litt naivt, rått, og ble voksne og endret seg, stabiliserte Testament seg etter hvert. De har i senere år gitt ut mange meh-skiver for min del, som jeg gleder meg til å høre når den tid kommer, og se om de er meh fortsatt. Men akkurat her på midten av 90-tallet, i tiden når bandet lå og bakset i en dam med alt mulig rart, og fomlet med stiler og hva de ville ende opp som, synes jeg godt om.

Opptur og et ordentlig hopp gjorde de åkkesom hva jeg mener, men for en merkelig tid å gjøre det i. Vi snakker en tid der mange band lå nede, eller leverte under par, man kan bare tenke seg hva som hadde skjedd om Testament hadde levert Low litt tidligere? Hadde verden vært klar for det? Eller var det midt på 90-tallet, når grungen begynte å fade, og når både death og black hadde etablert seg og spredd seg for alle vinder, at dette var en genistrek?

I motvind

Det Testament skal ha, i likhet med noen andre større band fra den tiden, var at de overlevde, ga ut skiver konstant, holdt hodet over vannet, og det tror jeg er en stor grunn for at slike band har den statusen de har. Vel er det et faktum at mange som velger å splitte og kjøre comeback gjerne blir superstørre etterpå, men jeg har større respekt for de som stod i stormen.

Testament ble aldri det store bandet, de har vel alltid vært typ underdogs, men det er ikke alltid så dumt. Man får gjerne en jevn kaskade av følgere heller enn store svingninger, og det er trolig greit å få spillejobber på festivaler i det sjiktet. Det er litt som skuespillere, du har de store som gjerne er stjerner i kortere eller lengre perioder, får mye lønn og fader etter hvert ut. Så har du de som jobber, de man ser i biroller og mindre filmer, de lever garantert greit de også, men har et jevnere løp.

Svein er innom nye medlemmer i sin tekst litt nede her, jeg har ingen formening om disse, foruten at jeg vet om de. Jeg liker James Murphys bidrag i Death og Obituary, ellers er det ikke så altfor markante musikere på dette albumet synes jeg. Spesielt ikke med tanke på at Tempesta spiller ganske likt Clemente, bare med mer upfront langfinger, og Murphy som erstattet Skolnick, som uansett hvor god du er vil være en utfordring. Men bandet ble råere, som gjerne har noe med at Eric var en gitarist med større hig til extremmetal, og fikk litt mer makt etter at Skolnick ga seg. Kanskje.

Låtgjennomgang

Jeg planla en del, men Svein går veldig fint gjennom, og jeg er delvis enig med mye. Jeg skrev låtsynsingen på nytt da den første kladden ikke ble lagret, og jeg skal om ikke annet fatte meg i korthet.

Low: Denne har mye av andre- og tredjeskiva i seg, men er pakket inn i et mørkere papir. Det Billy synger er kanskje litt kjedelig, det er ganske likt mye av det jeg ikke likte fra før, men siden han har endret vokalen fungerer det mye bedre. Effektiv solo, fete brekk og overganger, joda, Low duger som tittelkutt og åpningsspor.

Legions In Hiding: Ikke så spennende, litt fordi den ikke tilbyr mer enn å være en en litt mer av det samme som tittelkuttet. Samtidig er det en låt jeg liker bedre. Det er en Equinox-vibb på låten, litt mer detaljer og lek med riff.

Hail Mary drar det litt ned igjen, litt fordi den er en litt svakere vri på forgjengerne, men også fordi jeg her begynner å høre at Chucks stemme (selv om den altså er vital og annerledes) gjentar seg mye, spesielt i hvordan han velger seg syngelinjer. Litt av fortiden skinner gjennom her. 

Trail Of Tears, helt ok. Her viderefører de det de har gjort på et par låter fra tidligere, men den er bedre enn Ballad for meg. Jeg liker at de hele tiden holder igjen, at selv om de leker seg litt med dynamikk, det aldri blir en powerballade.

Shades Of War og P.C.: blir forbigått med stillhet, de er litt for jevne og låter som ikke gir meg stort. 

Dog Faced God dog, (!), den er rå! Her er det en liten knekk på rytmikk og sound, her låter de spennende og her tør de å eksperimentere litt. 

Det gjelder også forsåvdit på neste låt, All I Could Bleed, den er hissig, har mange feite riff, selv om vokalen nok trekker ned for min del. Hvem elsker ikke Savatage-kopiriffet 00:14?

Så måtte man bruke ctrlC/V, instrumentalen Urotdukidoji har jeg alltid likt. Ikke at jeg har hørt skiva til døde ever, men den formen for teknisk thrash, metal, har alltid appellert til meg. Litt odd arrangering, litt Megadeth, litt Annihilator, litt Mekong Delta, joda, denne holder seg!

Chasing Fear og Ride var som de to forrige jeg sausa sammen, de gir meg ikke noe. Og her begynner også følelsen av at det går litt i det samme, dette er noe av det jeg ikke liker med Testament, låtene som er midtempo og ikke gjør så mye for meg. 

Den instrumentale avslutningen Last Call har jo en grei jobb i å få lytteren til å senke skuldrene litt, men den var nok mest gøy for bandet.

Coveret

Ikke noe som noen gang har gitt meg mye. Det virker litt overtenkt, en kollasj som blir moderne og litt abstrakt. Jeg liker hvordan de har manipulert logoen litt, men hva de vil si med bildet, det vet jeg ikke. Litt opp og samtidig gror fyren nedover, litt kontraster og motsetninger. Tittelen peker vel på at det er røttene og mørket som gjerne tiltrekker.

Summert

Absolutt en bra skive, kanskje en låt eller to for lang, men knappe 48 minutter er heller ikke veldig feil, det var mer et par fillere som gjorde at jeg tenkte slik. Low synes jeg forsvarer spilletiden bedre enn mye av det de har gitt ut før og etter. Underveis var det et par ganger jeg lot tankene fly, at fokuset ikke helt var der, men la oss si at 70% av skiva var på stell sikt sett? Det er ikke ille.

***

Svein

Vi går inn i 1994, et av de vanskeligste årene. Alt som lukter av 80-tall er avleggs, harry og ukult. Death metal har gått seg fast, tr”vv” BM er slutt og forståsegpåerene i mainstream-pressen mener de nå endelig får rett i at nå er dette metalsurret er avsluttet kapittel. Band som Maiden sliter med å selge ut Sentrum Scene. At mye skjer i kulissene er det bare puristene som henger med i. Metallica seiler videre, men lever på MTV og gigasuksessen Black Album. Megadeth og Anthrax ynker seg videre i drømmen  om superstjernestatus i malen deres. Slayer gir ut en bra, men underprodusert skive, og tar med seg Machine Head som support i en rimelig vellykket turne som borger for håp. Opp i fra metalens avløpsrør kryper et fenomen som kaller seg Nu–metal, medias nye yndlinger etter at grungen viste seg å være ganske fragil.

Dette er landskapet Eric, Chuck og Greg skal forholde seg til nå. Alex gidder ikke mer metal og går sine veier. Louie splitter mer eller mindre frivillig da det ble ganske så åpenbart at han ikke kunne holde tritt med det som skulle komme.

Å erstatte Alex kunne ikke vært lett? På mange måter deres virkelig kredible musiker, en som alle betraktet, med rette, som et vidunderbarn. At de kastet sine øyne på et annet prodigy er forståelig. James Murphy med historie fra Death og Obituary bl.a var en ganske opplagt kandidat, og for hans del var Testament et kommersielt opprykk fra en litt mer obskur sjanger. 

John Tempesta, med fortid som tech i Anthrax og kortvarig arvtager til Hunting i Exodus, var også  en no-brainer, med tanke på Chuck sine tette bånd til Exodus, som nå lå på is, og hans atskillig større repertoar enn Louie’s.

Det er så mange feller de kunne rotet seg inn i, når de skal følge opp den halvhjerta Ritual. Bli enda mer som Metallica, gå inn i noe grunge/groove-rot som Anthrax, prøve å bli enda mer soft som Megadeth etc.

Men nei!

Låtene

Low åpner skiva med et brak. Som en symbiose av alt 80’. Ikke så thrash som debuten, men tungt som fy, og en Chuck fremst på monitoren, mer sinna enn noen gang. Uten å prøve for hardt, uten å søke tidsånden, låter bare som et sinna Testament. Litt flørting med kjellervokal 

Legions: Rett over over på noe som nesten kan være Low prt 2, uten at det blir enerverende likt. Erics riff blir kanskje litt oversimplisert her, men holder låta flytende over til et nydelig gitarintermesso som glir sømløst over til vers igjen. Første tydelige møte med flørtingen til dypere-Chuck-vokal. Det kler de drivende verselinje perfekt og føles ikke påtatt et sekund. Tempesta måker på som han har fanden i hælene uten å overspille. 

Hail Mary: Stilig, melodiøs og litt utypisk Testament på et bra vis. Tydelig utvikling, som et søkende band, i sin egen sfære, ikke søken etter hva som er det riktige i tiden, men heller hvordan utvikle sin egenhet. Fremdeles litt i Practice og Souls verden. Bare litt mer sinna og frempå. Litt som Tyson uten ørebiting. Murphys solotema er rimelig vidunderlig, og jeg tar meg i at her savnes ikke Alex. 

Trail of Tears: Ganske så fin, om enn en liten trudelutt som ikke er helt der oppe med Ballad og Legacy. Stas at Murphy også her stepper opp og løfter en helt ok låt et par hakk. 

På Shades of War ramler de litt inn i idetørke, små dølt riff, men løftes  av den generelle intensiteten. Billy er på hugget og Murphy brillierer. 

P.C., snodig intro, som leder til et greit parti som kan hinte litt om hva som kommer på neste album. Ikke så alt for minneverdig, men heller ikke bajs. Versene er tunge og sinna, uten en øyeblikkelig cathcyness. Stusslig overgang til en ok solo – rett over på vers som igjen merger med et slags refreng som virker halvferdig. Skiva daler litt på de siste to.

Dog Faced Gods. Fullt thrash-øs fra starten. Gøy dette. Nærmest reinhekla dø-vokal. Hakker seg litt opp i et halvhjerta refreng, med småcorny vokal og døll takt. Kool bridge, som igjen viser at Murphy er perfekt erstatter. Igjen en ok tune, men fortsetter det litt mediokre mellompartiet på albumet.

All I Could Bleed. Det kjøres fortsatt på med max trøkk. Opptur nå. Her tas ingen fanger, og kvaliteten på låtskrivingen løftes et hakk. Atskillig heldigere med tonevalg og generell kvalitet i låttmekkingen.

Urotdukidoji. Dette var en raring jeg var spent på gjenhør med. Husker at jeg jeg syns det var noe surr når skiva kom ut. Nå liker jeg den godt. Snodig greie med noe japansk tilsnitt. Instrumentaler er jo hit or miss, men denne er gøy. Masse vibber til Cacophony etc. Ikke for alle, men jeg liker.

Chasing Fear. Rite! Ting løftes videre. Trad. start som raskt eskalerer til deilig klassisk tema. Helt utypisk, men likevel Testament’ish. Billy tar over med myndighet og swing som bare han kan. Beinhardt bay area-parti. Null fanger er tatt. Driter i konformitet og kjører på med et smooth Murphy-parti. Avslutter som den starter. Kanon!

Ride. Døll trommeåpning som utvikler seg bra. Gir stort rom for vokal, som utnyttes og høres fresh ut. Ellers en rett frem banger som passer bra som avslutning verket.

Eller, Last Call. Ikke så mye å si om….. fin den, litt Orion-stuk kan vi alltid like…

Tekster

Voksne. Selv hvor dølt det høres ut. Mer personlig (Low) men fremdeles politisk og religiøst engasjement, Bare modnere. De viser tydelig mer personlige sider. Selv om de fremdeles engasjerer seg i politisk urettferdighet. Subjektivt sett, de beste, om enn ikke de kuleste tekstene til nå. 

Cover

Greit nok. En dude som rives mellom det gode og onde. Smerte og avmakt. Greit konsept. Dølt gjennomført. Ingen hyllevelter på grunn av det :).

Sum

Ok. Vanskelig skive å sette karakter på. Enorm opptur etter Ritual, og for første gang viser de virkelig vilje til å gå sin egen vei. Lite eller null tanke på trender eller big 4 her.

Det finnes ting å sette fingeren på. Litt stusslig mellomparti. Ingen superhits som Over The Wall eller Disciples of the Watch. Gøy(trist) å se dem sammen med 70 andre på Roskilde, da alle skulle se Prodigy, Seigmen og BodyCount istedet.  Bra konsert. Umulig å sammenligne med The Legacy men gir også denne en:

5