Selskap: Nuclear Blast

Release: 30.09.16

Sist gang svenskene kom med skive var jeg skikkelig happy, skikkelig. Les anmeldelsen av den skiva HER
.

Denne gangen synes jeg de har blitt litt, i mangel av et bedre ord, kjedelige. Enkelte av låtene innehar litt av det samme kvalitetene jeg liker med rolige Opeth, men skiva hørt under ett var for meg en opplevelse av et band som går litt på tomgang. Det er mer av det samme, ikke så bra låter som sist, og rett og slett et knallbra album som ikke traff helt. For jeg har såpass gangsyn at jeg ikke sitter her og påstår at Sorceress er svakt, for all del – og litt til.

Og hvorfor jeg ikke har anmeldt denne tidligere? Orket ikke, var ikke i mål, den løsnet ikke helt, kona spiller den litt for ofte og jeg har gått litt lei – for så si det sånn.

De roligere sakene kjedet meg over tid, de litt røffe, som tittelkuttet, holder hevd. Will O The Wisp? Jethro Tull-kopi, ærlig talt, hold dere nå litt til greia dere har skapt og utviklet :).

Opeth@Facebook

Bandet har høstet masse toppkarakterer, min anmeldelse har ikke noe å si i det store og hele, men jeg er jo nysgjerrig på hva dere som er fans mener om dette kontra det før, og kanskje litt av det som har skjedd med bandet i årenes løp. Har Opeth blitt for ufarlig? Tannløst? Kjedelig? Eller er det en bra greie? Selv holder jeg en knapp på det som skjedde rundt Blackwater og de to neste, samt Pale Communion.  

Greia er at jeg uansett gleder meg til neste gang, for bandet har en tendens til å utvikle og overraske, selv om den biten begynner å blitt slitt nå, man føler at de har funnet seg en nisje og jobber seg mer og mer ned i denne litt trygge gata kanskje…? 

6/10

Tracklist:

1. Persephone
2. Sorceress
3. The Wilde Flowers
4. Will O The Wisp
5. Chrysalis
6. Sorceress 2 
7. The Seventh Sojourn
8. Strange Brew
9. A Fleeting Glance
10. Era
11. Persephone (Slight Return)