Dying Alone kom i fjor ut med et bra album, som fik en akseptabel karakter her på Heavymetal.no. Robin, som er drivkraften i enmannsprosjektet, har ventet litt på dette intervjuet, men dessverre har livet mitt vært litt stresset i den senere tiden, så det er en glede å kunne fortelle dere om Dying Alone som første intervju ut i 2023. Og nytt er at bassist Jani fra Masterplan/Stratovarius er en del av systemet. Og at Trivium-Matthew er produsent på det kommende albumet.

I anmeldelsen poengterte jeg at skiva kanskje er litt for drøy på spilletid, og vedrørende variasjonen: «Robin har sydd sammen et bra album, variert, kanskje for variert, men jeg synes det er mer spennende å høre gjennom et slipp som ikke gjør det samme hele tiden.»

Les hele anmeldelsen
HER


.

Velkommen til Heavymetal.no Robin, er alt bra med deg?

«Ja, takk som spør! Hektisk tid med med jobb, forjulsmas og selvfølgelig musikkprosjektet vårt, Dying Alone.»

Jeg har jo litt kjennskap til deg, og du er jo en del av Heavymetal.no-universet, om vi kan si det slik. Men vi må male et lite bilde til leserne. Hvem er du? Hvor holder du til?

«Jeg er 45 år fra Hønefoss, eller rettere sagt Tyristrand, gift og har 4 barn pluss en hund. Jeg jobber i dag for meg selv som selvstendig næringsdrivende innenfor eiendom, og investerer litt i oppstartsbedrifter. I tillegg, eller nå for tiden, i mesteparten av tiden min, er det min store lidenskap musikk det jobbes med, og tenkes på, døgnet rundt. Jeg har har en musikerspire i meg siden jeg var barn, men forholdene har aldri ligget til rette før 2020, når Covid satt hele verden på hjemmekontor.» (Foruten oss i helse 🙂 Yj).

Og musikken, banda, instrumenter, hvor startet det for deg det å være en aktiv musiker?

«Jeg kjøpte min første elgitar når jeg var 14 år for ALLE konfirmasjonspengene. Jeg er halvt engelsk, og på besøk hos mine besteforeldre trålet vi hele Birmingham rundt for å finne den perfekte gitaren. Jeg landet til slutt på en brukt ESP Mirage Deluxe, svart selvfølgelig. Referansen på den tiden var Metallica,og ESP var/er deres hovedmerke. Min lillebror kjøpte Tama-trommesett, og vipps hadde vi bandøvelser i kjelleren.

Her spilte vi alt fra Metallica, Sepultura, Carcass til Bolt Thrower. Jeg forsøkte å stable på plass band egentlig hele ungdomstiden, men det passet dessverre aldri – før nå. I forhold til instrument spiller jeg både trommer og gitar, men det er gitar som er greia for meg på scenen. Og det er ESP som er mitt hovedmerke, men har testet ut en Aristides nå, som faktisk er helt fantastisk å spille også i forhold til lydbilde innenfor metal.»

Bilde, fotograf: Aurora Digernes

Og hva har du gjort så langt, hva skilter du med av punkter på cv-en?

«Jeg har prioritert skole, jobb og familie, og tok tidlig over familiebedriften på Hønefoss innenfor kontor og IT. Der ble jeg til 2020 da vi solgte bedriften til et konsern. Tilfeldigheter pluss Covid gjorde at jeg startet for meg selv for å få mer tid til familie, hobbyer og mer meningsfylt arbeid. Etter mye planlegging bestemte jeg meg for å starte arbeidet med å lage et album, og deretter ble bandet vårt Dying Alone startet i desember 2020.»

Vi skal ta for oss skiva også, du slapp nylig albumet One Man Tragedy. Jeg fikk en forståelse av at dette var et et mannsprosjekt, men jeg vet jo du har med deg folk. Er det et band, eller et prosjekt med innleide musikere? Om det er et prosjekt, hvorfor?

«Det startet som et enmannsprosjekt, men etter hvert fikk jeg veldig verdifull input fra både min kollega Asmund Torgersbråten (keyboard) og venn og produsent Daniel Drumm, som er en glimrende gitarist. Etter hvert ble vi enige om at de ble med i bandet.

Høsten 2021 startet en del av materiale å ta skikkelig form og da fikk jeg tips av en god venn av meg, Jarle Byberg (trommis Urgehal og Ulvehyrde) om å sjekke ut trommeslager Frank Nordeng Røe (Maraton). Han ble med på innspillingen av musikkvideo for første singelen vår – Isolation. Han likte musikken våres såpass godt at vi er enige om at han er med videre som innleid foreløpig. Jarle Byberg tipset meg også om bassist og vi har nå med oss Jari Kainulainen (ex-Stratovarius) som vi selvfølgelig gleder oss til. Du kan nok si at dette startet som et prosjekt der alt fra band, albumtittel samt alle låter handler om min historie, mine avtrykk og mine utfordringer. Vi har vel alle noen issues som vi må håndtere ;-).»

Jeg vet du har nevnt band som Machine Head, svartmetal som sjanger, det symfoniske, tidlig thrash, som kilder til inspirasjon. Og man hører virkelig at det varierer mellom disse elementene. Er det en sjanger som preger deg mer enn andre? Eller er det bare snakk om en kar som spiser på kafe, restaurant og på den lokale matvogna?

«Oi. Godt spørsmål. For meg har det vært en reise siden jeg var liten gutt og ble introdusert for rock og hard rock sjangeren med Queen, Deep Purple, AC/DC og Bon Jovi. Deretter fra Guns N’ Roses til Metallica. Med Metallica ble jeg frelst første gangen jeg fikk høre Master of Puppets på LP hos en eldre kompis. Det var da metalverdenen startet å åpne seg for meg. 

Jeg bevegde meg raskt til Sepultura, Slayer, Obitiuary, Carcass, Bolt Thrower og Cannibal Corpse. Deretter svensk death metal og til slutt norsk black metal parallelt med at Machine Head slo igjennom med ett av de beste albumene gjennom tidene. Før mlack metal hørte jeg også en del på Decide og Morbid Angel, og man må ikke glemme Paradise Lost. I nyere tid er jo Slipknot, Trivium og System of a Down noe som fanget meg, samt at jeg introdusert for Dream Theater, og det blåste meg av banen.

Som du ser liker jeg egentlig alle mulig metalsjangre, men det som jeg har funnet av en rød tråd i musikken jeg hører på er låter med diversitet og originalitet. Det vil si låter som ikke er formet etter den såkalte popmodellen; intro, vers, refreng, verse, refreng (copy/paste) solo, outro. Det blir for kjedelig for meg, og jeg hører aldri på de låtene to ganger. Men ja – jeg elsker like godt en kebab på hjørnet som en Michelinrestaurant. Men la oss ikke glemme italiensk, indisk, libanesisk, japansk etc. Så utrolig mye bra der ute. Jeg er alltid på søken etter originalitet.»

Jeg er virkelig imponert over kvaliteten på albumet. Flere av låtene er langt oppe på skalaen og holder et internasjonalt nivå. Ikke bare framføringen, men arrangeringen, produksjonen…. Har du/dere fått tilbakemeldinger som bekrefter det jeg påstår?

«Først av alt takk for tilbakemeldingen din, jeg setter stor pris på feedback. Vi har fått mye bra feedback fra folk i metalindustrien, og også musikere generelt synes dette er fett, særlig med så mye melodisk. Jeg har vært så heldig å sparre med flere norske metalmusikere som har vært med på reisen og gitt verdifull feedback på veien. Det har vært en lang men utrolig lærerik prosess. God alene men best sammen har jo også vært tilfellet her. Jeg er alltid på søken etter å optimalisere og forbedre. Og det skal sies at vanlig metal musikkelskere har gitt meg utrolig mye positiv feedback. Det varmer mest!»

Og studiobesøket, var det et kommersielt studio? Eller løste dere det ved å gjøre det selv?

«Studioet er lokalt på Hønefoss hos producer Daniel Drumm. Han driver et hjemmestudio som heter Gamlehuset sammen med sin samboer. De har begge gått på LIPA og har begge musikk inntil beinet.

Daniel er en multimusiker og er rå på alle instrumenter. Han har også jobbet med filmmusikk tidligere, og det har gjort at vi har fått inn det symfoniske på en god måte. Vi har jobbet i studioet jevnt og trutt, og har hatt sesjoner 1-2 ganger i uken i hele perioden på 16 måneder. Jeg har vært der for å jobbe konkret med mine musikkideer som han har videreforedlet på en fantastisk måte. En intensiv studioperiode der alt har blitt gjort på 6 uker hadde ikke gitt det samme resultatet da musikken kommer mer naturlig over tid.»

Er det låter du vil trekke fram som favoritter? Og hvorfor? Eller tar du jeg liker alle-løsningen? 

«Enda et vanskelig spørsmål. For meg har alle en dyp personlig tilknytning da de er lagd med energi og følelser rundt et aktuelt tema eller issue i livet mitt. Jeg hører ofte på hele albumet da det totalt sett forteller en historie, men jen jeg har selvfølgelig mine favoritter. To The Gallows er den ene jeg liker ekstra godt. Requiem For My Soul er en annen jeg vil trekke frem. På førsteplass er definitivt tittel låta One Man Tragedy. Her har jeg på en måte putta alt jeg elsker med metal inn i en låt. Starter med Metallica-/Machine Head-/Gojira-stil og avslutter i klassisk beinhard black metal.»

Foreligger det planer om konserter?

«Definitivt ja. Det er en del av drømmen. Vi jobber nå med å få på plass alt materiale for at de forskjellige musikerne kan øve personlig på en optimal måte. Vi legger lista høyt i forhold til at det vi skal levere live og skal følge opp en gjennomgående høy kvalitet fra musikken produsert. Men vi er nok etter sommerferien 2023 før det skjer noe.»

Og Norge, er det landet du vil satse i med dette? Eller tror du Dying Alone har større sjans utenlands?

«Vi jobber parallelt. Så selvfølgelig, Norge er viktig og nært. Vi jobber med noen promotører nå og ser hvordan det går.»

Det er vanskelig å bli sett og hørt i dag, metalscenen alene er jo idiotisk smekkfull av band og skiver hver dag. Hva gjør du for at Dying Alone skal presse seg fram? Er du bandets manager, eller har du ikke tenkt så langt ennå? Eller har du knyttet til deg et management, eller promotører som sprer for deg?

«Helt enig med deg om at det er veldig vanskelig å nå ut i dag. Vi er også helt nystartet og har også kjørt første album uavhengig, så ikke noe hjelp fra et plateselskap. Vi jobber ganske hardt med å bruke sosiale medier og også playlist pushing. Men det er så mye forskjellig anbefalinger om hva som er lurt og ikke lurt. Foreløpig er nok jeg manager, men vi jobber ganske intenst nå med å finne en løsning der vi får inn noen som kan dette til å hjelpe oss på alle fronter. De har hørt musikken og har stor tro på den så det er et godt tegn.»

Jeg følger gjerne med, dette er et svært spennende prosjekt, som sprer vingene såpass at resultatet ikke er sjangerlåst. Har du linker til merch, eller noe du vil føye til her på slutten? Alt er lov:

«Jeg vil avslutte med og sterkt anbefale alle metalfans til å lytte igjennom albumet vårt, der jeg er sikker på at det er noe for enhver smak. Spesielt sistelåta, tittellåta, er verdt å høre gjennom hele av. Og en grunntanke og premiss jeg har implementert i alle låtene mine er at de skal fenge like mye helt til siste sekund. Så husk å høre gjennom hele låta!

Vi har en hjemmeside

der vi også har lagt inn merch med noen t skjorter i første omgang. Kan også forhåndsbestille dobbel LP av skiva. På den blir det også et bonus spor.»