Når jeg skal sette meg ned og skrive artikler som denne, hvor man ser seg tilbake, dukker disse tunge jernteppene opp, Hvilke skiver har jeg anmeldt, hva har jeg hørt mest på, hva har jeg likt best? Det må faktisk en utgreiing til, jeg må spa litt i mappene på datamaskinen for å se hvilke album som har kommet og hva som fant sted i året som gikk. Det er slik av og til, lik når man ikke husker hvordan vinteren var i fjor. Eller om jeg hadde sen eller tidlig ferie.

Foto Blues Pills; Lars Normann

Vel, som dere leser ut av introen, det er meg, Yngve, som skal oppsummere året mitt. Med merkelige setninger og rare ord skal jeg guide dere gjennom der jeg husker, og jeg garanterer dere at det er noe jeg har glemt. Føler du på det? Da mailer du meg, og burde jeg ha inkludert deg eller ditt band, skal jeg flette det inn like bra som jeg fletter julekurver.

Jeg skal prøve å lose deg gjennom det jeg personlig husker og vil trekke fram som spennende fra 2014.

Av konserter er det ikke så mange å velge i. Jeg går litt hist og pist, men det er for dyrt å reise på egen lommebok – derfor er jeg avhengig av at festivaler kjøper adds slik at jeg kanskje kan komme meg opp og ut. I tillegg skal selvfølgelig jobbeturnusen min passe, for som kommunalt ansatt nattevakt med merkelig turnus er det ikke lett å matche helgejobbing og konsertlivet. 

Blues Pills i Sandnes var et enormt øyeblikk, det kan du lese om HER
. Et bedre liveband skal du lete lenge etter. Southern Discomfort var ok i år, jeg så ikke alt, men fikk flere gode opplevelser. Ikke året jeg kommer til å føre opp som favoritt, men å se unge band som Timewaves og Mental Despair legge igjen ganske så feite puddinger etter seg, det var gøy. Kick Offet med lokale Vampire og Voodoo Theory sitter også greit i hukommelsen. 

Karmøygeddon er alltid gøy, og min anmeldelse kan du lese her; dag II
 og dag III
. Jeg ble overrasket over islendingene i Solstafir, ellers trekker jeg fram Obliteration og Procession om høydepunkter. 

At Yngve og Blastfest sjanser med en så brutal, både i band og omfang, lineup, er beyond me. Vi krysser alt for at det går i pluss og at festivalen lever videre. Ikke at jeg er i målgruppen, men slike ildsjeler er så avgjørende for Metal-Norge at man nesten burde kjøpe festivalpass selv om man ikke skal dra :).

Skiver? Oi, der har det jo kommet mye, og jeg klarer ikke på holde alt ajour – til det kommer det for mye. Skulle jeg anmeldt og lagt alt jeg får online, hadde jeg ikke gjort annet enn å skrive og lytte, og det hadde kommet ihvertfall fire eller fem om dagen. Det er ikke noe poeng, derfor siler jeg noe, men norske band prioriteres, det er min hovedfilosofi. Dessuten er staben liten og platemengden så stor, en umulig kombinasjon for oss slik vi er idag.

Det er ikke sjelden mine favoritter er underdogs, og et band som Diskord MÅ fram i lyset. Jeg driter i om du hater growl, er du i nærheten av å like fete band hvor detaljer og en knall instrumentering åpenbarer seg etter hver runde, bør du gi trioen en sjanse. Bergenserne i Among Gods også.

Blues Pills er også på listen over skiver som har blitt spilt mye, veldig mye. Jeg er svak for slik hardrock med 70-tallsvibber, og selv om det har gått litt trend i dette i det siste, synes jeg BP har noe ved seg som ikke noen andre har fikset å levere. 

High Spirits, amerikanerne som spiller nwobhm slik det skal være, i 2014, får være med. Skiva de slapp i år, You Are Here, ble innkjøpt på vinyl fra bandet, i tillegg til et par av de tidligere vinylene. Når man flesker til slik betyr det at et band har gjort inntrykk. Jeg får ofte filer, og skal jeg kjøpe fysisk, å komme meg over terskelen der, betyr det at jeg liker det veldig godt. Jeg så nettopp et konsertopptak av bandet fra en tysk festival, der skuffet vokalisten stort, men bandet oste – mulig vokalisten bare hadde en dårlig dag.

Italienske The Sunburst la også igjen en hel del tøft hos meg, om ikke hele skiva er like bra, hadde de svært mye på stell. Kraftig bra rock med bøtter av feel, groove og melodier. Og en kul vokalist. 

Tyskerne i Mekong Delta kom med albumet In A Mirror, den ble, i likhet med High Spirits, trukket i hus på vinyl. Dobbel, blank vinyl, mmm. Men i et svakt øyeblikk ga jeg den til broderen i bursdagsgave. Det betyr at jeg må bestille på nytt 😉

Noen band skuffet meg; Motörhead, Nightmare…Tesla.

Av oppturer, om vi heller skal være litt positive, fortsetter jeg med nyslippet av Leviticus’ ‘The Strongest Power’. Mann! 

Norske Thundra imponerte, og selv om de ikke kom helt opp på åtteren, var de så nær, så nær. Et sliterband, og vel verdt på ha med her.

Timewavs er ett av de mest spennende livebandene synes jeg, de er unge og sultne. Selv om ep-en de slapp ikke fikser å gjøre bandet like rå som scenen klarer, bør du ha et øye til denne gjengen. 

General Stratocuster rocket også min verden med sin fete 70-talls drivende hardrock. Med Tygers Of Pan Tang-vokalisten i spissen, la de igjen en het utgivelse. 

Her hjemme var det også et band som gjorde det veldig bra hos meg; de melodiske rockerne i Big City, ledet an av Daniel fra Blood Red Throne. Snakker om kontraster :).

Jeg er veldig usikker på hva som gjorde best inntrykk, for jeg er så glad i 70-tallsgreier OG teknisk thrash ala Death, litt extremt. Men det som er veldig, veldig klart, er at Aspherium brente av noe av det råeste kruttet jeg har hørt på lenge. The Fall Of Therenia fikk meg til å innse at Norge ikke mangler band som kan slåss på høyeste nivå, og i anmeldelsen skrev jeg blant annet at «… Aspherium er kanskje Norges sterkeste extreme band. Det de leverer på The Fall Of Therania er av en så høy kvalitet at jeg som lytter sitter igjen med hakeslepp og ståpels.»

Pluss at mange norske band har kommet meg gode skiver, uten at de veltet min verden; Tritonus, Mindtech, Kal El, Fatal Fusion, Sphere, Veislakt, Alien Ken, Forgery…mange flere også, men jeg husker ikke ytterligere i farten. 

Noen band har forsvunnet, andre har kommet sammen igjen, noen nye tilskudd blomstrer, og andre visner. Trail Of Tears forsvant, hvor Viper Solfa vred seg ut av asken. Hva de har å by på får vi vite i løpet av neste år. De skal blant annet spille på Karmøygeddon. In The Woods har gjort et comeback, uten at de stresser prosessen med skive, men det skal bli spennende å se hva bandet fikser, både med tanke på at det er litt forventninger og at de har byttet ut vokalist Janki. 

Triosphere, trønderne som nesten klarte å slippe innertier. Siste utgivelse derfra er solid, og bør gjøre de fleste happy, uavhengig av hvilken metal som tiltaler deg. 

På tampen innrømmer jeg at det ligger plenty av skiver i mapper som jeg ikke har kommet til ennå, som muligens hadde kommet med her i denne redegjørelse. Noen skiver har jeg ikke fått, av forskjellige grunner, andre sender filer og glemmer å følge opp, andre er jeg lei av løfter fra, om mer enn enveis-promotering fra min side, og da mister jeg litt motivasjonen dessverre. Det gjelder mer selskaper enn band.

Akkurat nå lytter jeg en del på det indiske bandet Blood And Iron, en trio som virkelig låter fett! Us-metal all the way, med fet vokal og kule låter. Men det er litt tidlig å mene noe ennå, anmeldelsen er så vidt begynt på sin reise fra kladd og stikkord til finskriving.

Og hvordan det har vært å få Harald webmaster med på laget? Haha, uten han hadde ikke Heavymetal.no vært her, så hatten av for deg mann! Ellers er staben liten og rar, spesielt når man ser hvor fyldig listen over ansatte ser ut andre steder. Her på berget er vi egentlig kun fire, fem med Harald. Jeg takker ydmykt for undergrunnsmentaliteten Steinar, Arni og Ruben har, at de orker å bruke tid på å promotere musikken de liker, og noe de ikke liker 🙂 Jeg er altfor dårlig på å holde kontakt, derfor er dette en kjempefeit neve i lufta for innsatsen.

Selv skjønner jeg ikke hvorfor og hvordan jeg orker, med to jobber og familie, samt at jeg plutselig ville begynne å spille i band igjen, er det helt sykt at jeg får tid til det jeg gjør, men det er kanskje sant det noen sier, de som gjør mye gjør mer, de som ikke har jobb og veldig mye å gjøre, visner bort og blir sittende og spille eller se tv i en sliten sofa :).

Om du ikke har lest intervjuet Rune på Eternal Terror gjorde med meg rundt vinyler og mye annet rart, kan du klikke HER
.

Tilstanden til webziner er nok ikke så bra som den var, veldig mye er flyttet over på type Facebook, der har ofte ting jeg legger ut veldig mange flere visninger enn på modersiden. Jeg håper dere gidder å klikke og besøke oss fortsatt, for om det viser seg at Facebook og andre sosiale medier er foretrukket, må man jo innse realitetene. Og jeg er ikke tabloid, så jeg har ikke denne klikkmentaliteten, sjokkoverskriftene, derfor satser jeg på at dere er genuint interesserte i å lytte, kjøp, støtte og dele alt rundt banda Heavymetal.no belyser.

Ha en grepa jul og et rått nyttår! For meg er julen og høytiden hellig, for noe ikke, noe er alene, ufrivillig, frivillig, noen drukner i gaver, andre drikker seg halvveis ned i rennesteinen – uansett håper jeg alle der ute har det bra, hva du enn velger av feiring. Selv om metal skal være så tøft og mørkt, er jeg overbevist om at de fleste har et lite godt senter inne i seg, som kanskje kommer litt bedre fram i slike tider. Har du en venn som sitter alene, eller familiemedlemmer som trenger et lite besøk, ikke nøl. Slå av musikken, dra på deg skinnjakka og bøy til de sosiale antenne.

Her er linker til del 1 (Steinar)
og del 2 (Arni og Ruben)
av denne oppsummeringen.