Selskap: Frontiers/PLAYGROUND

Release: 03.06.16

Nordmannen kom ut med coverlåtskive i sommer.

Og fysisk kom denne i hus ganske sent, digitalt ligger den nok blant alle de hundrevis av promoene som driver og krangler og formerer seg. Men skiva er skiva, den er som den er, datostempling er ikke en del av Heavymetal.no’s univers uansett.

I tillegg er jo låtene det her er snakk om heller ikke av nyere dato, originalt, så anmeldelsen er i godt selskap 🙂

Jørn Lande ble hanket inn som vokalist på kanskje det beste albumet som kom i 2015 etter min mening, Dracula-prosjektet til Trond Holter. Og som alltid når Lande kommer med noe, eller er del av noe, er det jo knyttet spenning til innholdet – noen ganger klaffer det fortreffelig, andre ganger blir det for traust. Når jeg pratet med karen før Draculashowet i forkant av Karmøygeddonfestivalen for en tid tilbake, fortalte han om denne skiva, som da var kommende. Og et par låter ble nevnt, ikke alt var på plass mener jeg, men når en kar som dette slipper coverskive er det jo noe man både gleder seg til og kanskje ikke forventer de helt store overraskelsene rundt.

Vil det bli de vanlige artistene?

Trygge valg?

Eller tar han sjanser? 

Jeg er ikke så opptatt av hvem som har originalene, jeg lytter på et slikt album som alle andre, jeg føler og dykker inn i de forskjellige sangene som de er – slik de framstår. Og med det sagt synes jeg åpningssporet er fantastisk. Det står på egne bein, det er ikke veldig mye spor av Frida (Abba), og Jørn har virkelig omfavnet denne og lagd sin egen greie. Running Up That Hill fra Kate Bush er en bra låt, men den er egentlig litt avhengig av at det er akkurat henne som framfører den for at den skal funke optimalt slik jeg ser det. Her, i Lande-versjonen, er den bare nok en låt. Grei nok, men ingen ku-velter.

Foreigner (Rev On The Red Line) har jeg aldri hatt veldig nært musikksenteret, ei heller John Farnham (You’re The Voice), og begge disse er også helt ok, ikke mer. Foreigner-låten ligger faktisk ganske tett opp i å låte foreignersk. Farnham-låten var jo en stor hit om jeg ikke husker feil, og den har et typisk 80-tallsrefreng med stadionvibber. 

Jorn@Facebook

Live To Win fra Paul Stanley er vel å regne for et litt obskurt og uventet valg. Stanley har mange bra låter på samvittigheten, men som soloartist er det ikke mye jeg orker. Denne er vel ganske ny også, maks 8-10 år tror jeg. Jeg har ikke hørt denne, om så husker jeg ikke veldig mye, men Jørn gjør en helt grei versjon av denne. Det blir litt mye etter-boka, men så er jo Stanley ikke direkte kjent for å arrangere voldsomt utenfor rammene. 

Don’t Stop Believing, Aerosmith, her må jeg trå forsiktig, for dette bandet er absolutt ikke ett av mine favoritter :). Denne låten gjør ingenting for meg, men garantert en del for Lande siden han har inkludert den her. Uansett om Jorn fikser det bra, hjelper det ikke mitt syn på låten. Det er ofte der jeg vurderer coverlåter; gir deg meg noe annet, noe bedre, enn originalene? Her er svaret nei, sangen er for meg rett og slett like døll med amerikanerne eller telemarkingen. Ufarlig radiovennlig hardrock uten tenner.

Killer Queen, her beveger vi oss over i et litt annet landskap enn disse amerikaniserte greiene som til nå har vært i overbalanse. Det er tydelig at Jørn har en del opplevelser fra den tiden, 70-tallet, og da innen aor og rock. Queen er et mye mer spennende band enn Foreigner og Aerosmith, synes jeg, men de har like mye drit som gull. Killer Queen er dog blant det bedre, og versjonen her er fin-fin. Du får denne litt teatralske og glimte i øyet-leveransen fra Lande i vokalbiten.

Hotel California, halla balla, der snakker vi låt som jeg holder meg langt unna. Vakker som natten, men overspilt type toppen av skalaen. Denne vet jeg Jørn selv var/er veldig fornøyd med, noe jeg vil tro gjelder hele skiva :). Men låten er jo kløktig, fin og greier, dyster tekst, 70-tallet med dop og drit, og jeg holder nok en knapp på at originalen her er den som gjelder. Jorn har dog noe på gang, for i enkelte partier, når dynamikken jobber, har det noe for seg. Soloen på denne var knall lagt.

Rainbow In The Dark, Dio, sjokkerende valg, ikke sant? 🙂 Min greie er at i noen tilfeller bør man la ting være slik de er, og det hjelper ikke at Jørn ligner på Dio i stemmen, eller at versjonen her er ok. Mulig jeg er litt konservativ her, men … Denne gjør ikke noe som ikke var tilfelle med Dios versjon, ei heller overgår den noe, og framstår da bare som et naturlig valg.

Iron Maiden, The Final Frontier, nå, der har du et odd valg. Sprekt. Jeg har hørt såpass lite på den skiva at jeg egentlig ikke husker låten spesielt godt. Derfor ble det en spennende greie å trykke play her. Og denne innfrir! Ikke at utgangspunktet var sykt bra (jeg sniklyttet litt på Maidenlåten

:)), men Jorn fikser å puste litt nytt og alternativt liv i denne. Dessuten stresser Dickinson en del på denne, han presser seg der oppe jeg ikke er så komfortabel med ham, ihvertfall ikke i senere tid – Jørn ligger mye bedre på denne.

Stormbringer av Purple er nok en ikke-sjokkerende greie, som også vel er utgitt tidligere. Knall tolket, knall gjennomført, og med en tyngde jeg noen ganger hadde ønsket Purple hadde hatt på noen av sine klassiske låter. Men man kødder ikke med så klassisk hardrock, Purple er fenomenalt, og dette er en bra hyllest. En litt tynnere produksjon er det også i forhold til denne skiva, og altså med den grunnen at den er utgitt før – i 2008 fant jeg ut.

Die Young, Sabbath, Dio, need I say more? For meg er Sabbath optimalt med Dio, så… Denne er heller ikke noe annet enn en bra hyllest, for den nerven Sabbath hadde på denne tiden, den er det umulig å gjenskape. 

Alt i alt en blandet opplevelse, og som forventet var det de harde bidragene jeg likte best – og Frida ;).

7/10

Tracklist:

1. I Know There’s Something Going On
2. Running up That Hill
3. Rev on the Red Line
4. You’re the Voice
5. Live to Win
6. Don’t Stop Believin’ 
7. Killer Queen
8. Hotel California
9. Rainbow in the Dark
10. The Final Frontier
11. Stormbringer
12. Die Young