På tross av at det er mandag, sørger de symfoniske nederlenderne i Epica og finnene i Apocalyptica å nesten fylle Sentrum Scene til randen. Med seg har de det finske progmetalbandet Wheel.

Vi fikk dessverre med oss for lite av Wheel til å gi en helhetlig anmeldelse, men det var god progressiv og galopperende driv over det hele. Bandet avslutta hele settet sitt med den 10 minutter lange sangen 'Wheel', som så ut til å slå an hos de få som kjente til bandet fra før av i salen.

Morten Veland har brukt tiden i pandemien til å slippe låter og samlet dette til prosjektet 'The Pandemic Pandemonium Sessions'. Med seg har han et knippe vakre damer, som gjester på hver sin låt. Jeg har presentert låtene etterhvert som de kom, og har latt meg imponere ved flere anledninger.

Bandet opplevde litt endringer i lineup og nye utfordringer i 2022. Nå ser det ut som om det begynner å sette seg, og det har allerede kommet oppføringer på liveplanen til gjengen. Jeg dro inn Simeon for å lodde stemningen, og intervjuet ble liggende litt glemt i en chattetråd, men det er helt kurant aktuelt åkkesom :).

Det er lørdag kveld i Oslo når skotske Alestorm og Gloryhammer gjester et nesten fullpakka Sentrum Scene. Med seg har de italienerne i Wind Rose og skottene Rumahoy som alle byr opp til en kveld full av fantasy- og pirat powermetal.

Vi fikk dessverre ikke med oss Rumahoy, og for lite av Wind Rose til å kunne gi en fullstendig anmeldelse, men det jeg fikk opplevd av Wind Rose var et solid band som skapte god stemning.

Bandet signerte kontrakt nylig, da gratulerer man, og kontakter bandet for å sjekke litt rundt hva som skjer. Selskapet de har havnet på er ikke metal- eller hardrockbasert, derfor er det spennende å sjekke litt rundt hvorfor og hva.

Dying Alone kom i fjor ut med et bra album, som fik en akseptabel karakter her på Heavymetal.no. Robin, som er drivkraften i enmannsprosjektet, har ventet litt på dette intervjuet, men dessverre har livet mitt vært litt stresset i den senere tiden, så det er en glede å kunne fortelle dere om Dying Alone som første intervju ut i 2023.

Litt på overtid kommer et intervju med Adsecula, et band som tilbyr metal litt på sidelinjen av samlebåndet. Og da er jeg ofte nysgjerrig. I anmeldelsen av bandets nye skive skrev jeg blant annet "... jeg hører litt progressivitet, litt extremmetal, noe Tool, noe klassisk thrash og litt av tankegangen til de småsære banda jeg liker fra den norske faunaen" og "...de er intrikate på en litt tilsløret måte, at det er teknisk til tider, men at det bakes flott inn i låtene og må oppdages. Riffene er herlig thrasha, med edge og detaljer, og låtene er kult arrangert. Ikke det typiske, men det engasjerer gjennom spilletiden." Spesielt det siste utdraget gjør at jeg vil tipse deg om å sette deg ned og prøve bandets musikk. Trommeslager Tobias er min mostander.

Jeg hater lister, der alle andre, nesten, er fokusert på hva som var best og dårligst, er jeg mer opptatt av å bare ture på og levere.

Men det er greit å kanskje kunne summere litt, og se noen av punktene man husker best, eller som bør nevnes. Mange er ikke nevnt, det betyr IKKE at det er ræva, bare at jeg ikke har kapasitet til å huske alt, og fordi det er poengløst å gjengi alt som har blitt publisert i årets løp. DET er mange artikler :).

Alle byer, ihvertfall de fleste, har merkelig band i jungelen av musikk og følelser. Noen har holdt det gående lenge, kommer ikke mer enn til å bli lokale helter, noen gjør litt mer av og til, andre spiller årlige konserter, kanskje en til, eller to, noen stikker hodet fram her og der og minner folk på at de ikke bare er en fotnote.

Sekstetten kom med sitt nye album for et par uker siden, og kommende fredag kjører de slippfest i Oslo hvor det også er klart for release av albumet i kassettform. Musikken er klassisk metal, verken mer eller mindre, som jeg påpekte i anmeldelsen du leser på forsiden nå, og for å ta unna spørsmålene mine fikk man vokalist Eddie på motsatt side av det virtuelle bordet.