Første gang jeg hørte om dette ensemblet var når de slapp en støttesingel til Karmøygeddon i fjor, på vårparten. Det kom nylig skive, og jeg fikk vokalist Eddie i tale. Han har tidligere uttalt at "...det dreier seg om gammalheavy", og at "...dette gir meg en glimrende mulighet til å realisere en ungdomsdrøm, nemlig å spille litt klassisk heavyrock i 80-talls stil." Bli med når Carburetorsvokalisten informerer om sitt virke i The Cult Of Destiny.

Jeg fikk anledningen til å skrive en artikkel om min subjektive reise gjennom Black Sabbaths diskografi, så følgende er mine forventninger/tanker til hver skive, samt tanker etter gjennomhøring. Skivene høres gjennom i noe forskjellige settinger, alt ifra jobb, fritid og bilkjøring, så jeg får et generelt og variert inntrykk uten å dykke for mye i dybden. Dette er ikke ment å være album-anmeldelser, men mer en beskrivelse av min opplevelse.

Så langt er tre skiver med i artikkelen, oppdateringer fortløpende.

Vet dere hva? 2020 suger, og det suger ikke. For noen suger det veldig, veldig mye, for noen har det vært stort det samme. Mye avhenger naturligvis av om du er rammet av innstramminger og restriksjoner, men for meg har arbeidsmengden som metalideolog vært ganske lik. Også i privaten har det vært likt, jeg jobber i helse og har ikke vært utsatt for permitteringer etc., som jeg virkelig ikke unner noen. Det å miste jobben, eller bli permittert og få privatøkonomi påvirket, er noe jeg virkelig ikke unner noen.

Vi kjører en oppdatering på det som skjer i Hex A.D.-leiren. Der har sisteskiva gjort vei i vellinga, et flott album med lag på lag med Hammond, hardrock og tunge sko. Nå ser bandet framover mot ny skive, som visstnok er tvillingskiva til nevnte. Ovenfor meg på mitt virtuelle bord, sitter Henrik og svarer så godt han kan.

Ole Martin Hellesø har i en god tid vært leverandør av kompromissløs tung musikk, nær manko på å være farget av kommersielle trender. Inspirasjoner henter han fra de klassiske tunge banda, og fra sitt rikholdige arkiv med obskuriteter, du vet, de banda vi andre ikke har hørt om, eller ihvertfall på ;). Vandrer kom nylig med skive, hvor jeg i anmeldelsen blant annet skrev at "... det er vakkert, veldig behagelig, og denne mørke tyngden som krøller seg rundt lytterens indre. Det transporterer deg, da er musikk kanskje mer meditativ enn til fornøyelse, og der scorer Ole Martin bra."

Vi kjenner godt til Tor-Otto fra programmer som Stjernepose, og ikke minst den tidligere traveren Pyro, og når jeg fikk nyss om at han var på gang med nytt rockeshow, var det påkrevd å dra litt i trådene og finne ut hva som befant seg i andre enden. Og programmet har oppstart 17. januar.

Kassett- og digital utgivelse er i boks, som består av nytt og gammelt materiale. Duoen som idag utgjør The Black Locust Project kjenner vi godt til, de blir presentert her, samt at jeg (og forhåpentligvis du) får svar på spørsmål og det vi lurer på.

Det snurrer en serie episoder om Enslaved på lokal-tv i Haugesund, og hvor episodene også dukker opp på nett. Dette har jeg virkelig sansen for, dokumentarer gjort så grundig er ikke hverdagskost. Det var da opplagt at jeg måtte trekke inn skaperen av det hele, Dag Olav, som vi kjenner godt til i form av å være trommeslager hos svartthrasherne Vesen og i progbandet Ring van Möbius.

Tommy og Matterhorn kom nylig med sitt debutalbum, som ligger i progsjangeren. Tommy kjenner vi godt fra band som Griffin og Manes fra Trondheim, og har med det plassert seg i en hardrockdel av scenen. Med Manes beveget det seg jo inn i en ambient og crossover-verden, og det er vel litt av denne foten Tommy har stått på med Matterhorn. Bevegelse mot en roligere form for musikk, med vekt på melodier og følelser står for meg som en bra forklaring på Matterhorn.

En god del av oss har kost seg med debuten til Vitam Aeternam den siste tiden, og de jeg har snakket med deler min begeistring. Jeg måtte jo ta en prat med gjengen, og om du henger med får du et bra intervju med folk som virkelig brenner for musikken, som klarer bragden det er å å legge seg i kjølevannet av Devil Doll uten synlige skrammer. Det i seg selv er imponerende.