Jeg fikk anledningen til å skrive en artikkel om min subjektive reise gjennom Black Sabbaths diskografi, så følgende er mine forventninger/tanker til hver skive, samt tanker etter gjennomhøring. Skivene høres gjennom i noe forskjellige settinger, alt ifra jobb, fritid og bilkjøring, så jeg får et generelt og variert inntrykk uten å dykke for mye i dybden. Dette er ikke ment å være album-anmeldelser, men mer en beskrivelse av min opplevelse.

Så langt er elleve skiver med i artikkelen, oppdateringer fortløpende.

Sist de slapp skive spurte jeg meg selv hvorvidt trioen kan slippe flere skiver som strengt tatt ligger ganske tett opp mot hverandre i stil. Jeg har konkludert med at jeg liker formelen til bandet, og at de på de siste to skivene har overrasket i å holde bra kurs og kvalitet. I tillegg er det snakk om endringer, men mulig mest hørbart for de som følger bandet tett. Jeg fikk med meg frontfigur Oddleif, som alltid leverer bra svar :).

Dette er et relativt nystartet band, bestående av et knippe musikere som rett og slett har har bestemt seg for å spille flest mulig toner og takter i en insane kakofoni av extremmetal. Jeg fikk et par av galningene i tale, hvor vi snakker et par musikere som er bedre enn de fleste som nevnes når talent skal fordeles. Roger på gitar kjenner vi fra Tranquidiots, Geir Øyvind som trommeslager i både Harm og Guardians Of Time, men han har pinadø ditto talent på seksstrengeren. Vi kjører på!

Mørkere, mer symfonisk, like brutalt som sist; kvartetten er tilbake med sitt kanskje sterkeste album. Jeg måtte jo følge opp det jeg har gjort på gjengen, som begynner å bli en hel del, og jeg fikk med meg Sindre, som skriker og bærer seg. Samt hamrer løs på gitaren. Men frykt ikke, det er plenty av herlige soloer, melodier og kjærlighet sydd inn i det vestlandske mørket.

Trønderne legger seg på en melodisk form for hardrock, med like deler driv, attityde og eksos. De debuterte på skivefronten i går, albumet 'Werewolves on Wheels' er å få fatt i nå altså. Jeg tok en prat med et par av gøtta, her er resultatet av det jeg lurte på og det de svarte :).

I min anmeldelse av bandets nye ep, som kom ut i desember i fjor, skrev jeg blant annet at "...dette er gladlåtende hardcore, metalcore, med en pen dose melodi. Og variasjon, i form av partier og også en hel låt. De har en agenda om å underholde, og overraske, og det gjør de live, og også her på ep-en har de klart å skape en veldig bra opplevelse."

Første gang jeg hørte om dette ensemblet var når de slapp en støttesingel til Karmøygeddon i fjor, på vårparten. Det kom nylig skive, og jeg fikk vokalist Eddie i tale. Han har tidligere uttalt at "...det dreier seg om gammalheavy", og at "...dette gir meg en glimrende mulighet til å realisere en ungdomsdrøm, nemlig å spille litt klassisk heavyrock i 80-talls stil." Bli med når Carburetorsvokalisten informerer om sitt virke i The Cult Of Destiny.

Vet dere hva? 2020 suger, og det suger ikke. For noen suger det veldig, veldig mye, for noen har det vært stort det samme. Mye avhenger naturligvis av om du er rammet av innstramminger og restriksjoner, men for meg har arbeidsmengden som metalideolog vært ganske lik. Også i privaten har det vært likt, jeg jobber i helse og har ikke vært utsatt for permitteringer etc., som jeg virkelig ikke unner noen. Det å miste jobben, eller bli permittert og få privatøkonomi påvirket, er noe jeg virkelig ikke unner noen.

Vi kjører en oppdatering på det som skjer i Hex A.D.-leiren. Der har sisteskiva gjort vei i vellinga, et flott album med lag på lag med Hammond, hardrock og tunge sko. Nå ser bandet framover mot ny skive, som visstnok er tvillingskiva til nevnte. Ovenfor meg på mitt virtuelle bord, sitter Henrik og svarer så godt han kan.

Ole Martin Hellesø har i en god tid vært leverandør av kompromissløs tung musikk, nær manko på å være farget av kommersielle trender. Inspirasjoner henter han fra de klassiske tunge banda, og fra sitt rikholdige arkiv med obskuriteter, du vet, de banda vi andre ikke har hørt om, eller ihvertfall på ;). Vandrer kom nylig med skive, hvor jeg i anmeldelsen blant annet skrev at "... det er vakkert, veldig behagelig, og denne mørke tyngden som krøller seg rundt lytterens indre. Det transporterer deg, da er musikk kanskje mer meditativ enn til fornøyelse, og der scorer Ole Martin bra."