Hva i alle dager, skulle jeg, som har likt Kiss i en mannsalder, virkelig prøve å lytte gjennom alle skivene kronologisk, og skrive det jeg føler i dag? I 2021? Hvor de fleste som har fulgt med og er Kissinger i dag, enten er som meg; avslappet og med en blanding av sunn skepsis og ærlighet, eller totalt blottet for kritisk tenkning? Jeg er ikke glad i polarisering, og anerkjenner jo at det er mange etasjer i det å være Kissfans.

Atten skiver er så langt tatt med i stuingen.

Hekken begynner å bli lang, det er en tid siden den har fått seg en trim, og hva er vel da mer naturlig enn å dra inn en Hexaks? Nytt album, som har en del å bevise basert på de par skivene før, vil 'Funeral Tango For Gods & Men' tangere eller overgå 'Netherworld' eller 'Astro Tongue'? Er det i det hele tatt et poeng å tenke slik? Jeg synes ikke det, jeg nyter hver skive fra mange band, og selv om det er lett å måle noe opp mot tidligere slipp, er det viktig å prøve å isolere en skive. Henrik sitter over meg i digital drakt, og jeg håper han ikke blir for nerdete, det holder med en slik :).

At det var søndag stoppet ikke Nightwish fansen fra å fylle opp Oslo Spektrum med en heftig finsk lineup bestående av Sonata Arctica og Turmion Kätilöt. For mange var dette den første store konserten siden pandemien traff verden i mars i fjor, og det kjentes på stemningen.

Tromsøbandet leverer jevnt bra skiver, og det uten at det ligner på så mye, som jeg poengterte i min anmeldelse av albumet var positivt. Jeg måtte jo sende en digital føler nordover for å sjekke hva som skjedde, og få litt info på hva som skjer. Litt treig leveranse på dette intervjuet dessverre, men livet skjer :).

Man må av og til ut av huset, bort fra konserter, musikksamlinger, blader, og bare treffe folk på øving. Det er det ultimate for meg, som har spilt i band en tid, det å øve, møtes. Og når turen til lokalet jeg nå skal fortelle om ikke var mer enn 31.3 kilometer unna, er det ikke mye å klage på. Bandet jeg skulle plage var Metallikara, et tributeband med fokus på? Ganske opplagt vil jeg tro.

Kvelden ble brukt på å henge på Kick Scene, der tre band skulle avlevere sine musikalske krumspring. Jeg var greit kjent med to av artistene, og hvor The New Deathcult var ferskvare i livesammenheng.

Arvas har kommet inn en særdeles jevn syklus hva utgivelser angår. Med slippdato i september på sitt nyeste opus, titulert 'VI', var det god grunn til å sjekke innom bandets ubestridte høvding, V-Rex, for en liten oppdatering.

Da er det snart klart for gjennomføringen av Karmøygeddon Arctic, høstalternativet Johnny og gjengen syr sammen for konsertsugne folk. Jeg fant fram på den elektroniske motorveien, fikk Johnny i syne på en busslomme og tok en prat for å sjekke litt rundt arrangementet.

"Fart og spenning, rock'n roll, tjære, gummi på asfalten, pølser som har ligget for lenge på bensinstasjonsgrillen - kjør på!" Det var noe av det jeg skrev i anmeldelsen av bandets nye skive, Cannonball Run. Ta på deg hjelm og hansker, og setebeltet, og heng med når jeg svir av gummi sammen med The Gasölines.

Marius er ambisiøs, i overkant kanskje, men det han gjør, det havner i mål. Powermetal og episk tematikk går hånd i hånd når multitalentet nå er ute med sitt tredje album i Valley Doom. Vår anmelder Arni skrev blant annet "...Massive symfonier, utrolige vokalprestasjoner, uendelig med fete soloer og hooks. Alt pakket inn i en produksjon som er det råeste av det råe hva lyd angår. Har man, eller har hatt, en lilletånegl innenfor power, da er dette hva du skal sjekke ut! Avantasia ble plutselig ganske kjedelig :)."