Bandet leverte en bra plate i metalsjangeren for litt siden, vi snakker oldschool på ordentlig, ikke retro, men på en genuin måte. I min anmeldelse av albumet de slapp i sommer, 'Mission From Hell', skrev jeg blant annet: "...Det Sinsid fikser så utrolig bra er å unngå å kopiere, kjøre retro, å være så opplagt styrt av det de har hørt på. Her skaper bandet musikk som kunne ha blitt sluppet den gang metallen begynte å formes. Da snakker jeg ikke om Nwobhm-tidlig, men kanskje litt av det som kom etterpå, type 83/84-86."

Kveldens konsertmeny inneholdt en tre-retters med variasjon, og det er alltid en vinner for min del. Vi fikk alt fra 90-tallsinspirert rock til relativt hard metal som grenset til extremt. Samsen Kulturhus er et flott sted, men en knallfin scene, som det er veldig synd ikke flere tar turen til, det gjelder spesielt de av oss som er litt oppe i årene.

Til helga er det klart for en skikkelig metaldag på Sliperiet i Larvik, et godt knippe artister skal påføre deg ribbeinsbrudd og hjernerystelse ved hjelp av en variert bukket med stilarter. jeg måtte jo sjekke inn med festivalen, og fikk Pål derfra i tale.

Trond Holter leverte ett av mine favorittalbum i 2015 med The Swing Of Death, med Dracula i fokus. Nå er det Vlad Tepes som gjelder, som myten om Dracula er basert på. Jeg måtte jo trekke litt i kappen til Trond og finne ut litt om det som venter. Men pass deg, dette er blodig alvor.

Trønderne slipper snart skive, jeg frister med eksklusiv stream på 'Slow Motion Death Sequence'. Og du kan du sjekke ut en liten greie jeg sydde sammen med Torstein i bandet og Phil @Debemur Morti, bandets franske selskap. Bandet har levert ganske kontrastfylte affærer i årenes løp, fra den grimmeste svartmetal til den vakreste samplerocken ever. Jeg er helt klart fan av Manes basert på skiver som ligger i sistnevnte kategori.

Skiva 'Ruin' kom i handel for litt siden, og spilles fortsatt på det jevne her. Jeg så bandet live ikke så lenge før slippet, hvor de framførte noen av låtene, og jeg følte det var noe på vei. Tidligere har ikke bandets metal truffet helt, men 'Ruin' ikke bare traff, den står og dirrer i hjerterota ennå. Jeg måtte selvsagt banke på hos bandet og sjekke litt rundt albumet.

Alle fikk med seg nyheten som slo ned i metal- og hardrockmiljøet for kort tid siden; flyttingen fra Halden til Oslo. Vi så mange skeptikere, en del misfornøyde og noen som ønsket det hele velkomment. Alt dette er jo en naturlig reaksjon når noe av dette kaliberet skjer, og når ting roer seg, og folk få diskutert litt, ser vi konturene av en norsk gigant innen festivalbransjen. Jeg måtte jo selvsagt gå steget utover å bare ta del i debatter på nettet, og fisket inn Jarle, som var så kul at han tok seg tid til å henge seg på i en travel hverdag.

Denne festivalen i Kristiansand, som har skranglet og humpet seg gjennom mange år, helt siden 2002. Jeg husker ennå den bussturen fra Skien i 2001 hvor spiren ble sådd, og plutselig skriver vi 2018. I år har de booket kløktig, det er ny lillescene på plass, slikt fordrer naturligvis å dra litt i presseberte Lena for å lodde stemningen. Og vil Kate Guldbrandsen stille på scenen????

Folkemetalbandet Ravn fra Trondheim kom med skive for litt siden, og da er det bare å taue de inn til avhør. Jeg anmeldte debutskiva, hvor jeg blant annet skrev "...musikken er ikke nybrottsarbeid, det er kjente greier. Enkel folkrock med metal i ryggmargen. Sånn sett tilbyr ikke Ravn noe nytt, men det er ikke mye av slik musikk på det norske markedet, og de slåss ikke med mange. Det er en fordel."

I Kristiansand har vi hatt mange livescener, mange har gått dukken i den tiden jeg har bodd i byen, som faktisk er 30 år i år! For ikke så lenge siden knelte Onkel Aksel, et utested og livescene som fungerte svært bra i forhold til å booke inn mindre og semistore band på rundreise. Det er et viktig element i alle byer, det å kunne fungere som et stoppested for sultne musikere som plotter ruterne sine.