Selskap: Agonia Records

Release: 25.09.2015

De to første momentene som stakk seg fram på denne skiva var de dominerende trommene og enkelte basslinjer. Og det på en positiv måte. Man stifter bekjentskap med begge deler i åpningslåta (etter et kort, selvstendig introspor) hvor særlig trommene bidrar til et hektisk og kompakt lydbilde. Bandet står oppført med trommeslager på denne skiva, men det låter programmert. Så enten spiller denne Blastum (som trommisen kaller seg) etter programmerte forslag fra BST (som programmerte trommer på debut-EPen deres) eller så hører jeg mine forventninger fordi jeg kjenner bandet fra før av og er forutinntatt. Ellers er det bra trøkk og god lyd i dem, uten at det blir for plastikk eller sterilt, selv om det er noe digitalt i fremførelsen av dem. Det er ikke negativt ment, bare til opplysning. Bassen krever sin plass i partiet som dukker opp ca. 45 sekunder inn i låta og spiller en glidende og pulserende melodi som høres ut som den blir fremførst på en fretless utgave av instrumentet. Den gir iallfall partiet en sjuk og ubehagelig vibb. Den samme vibben dukker opp igjen ca 4:50 uti låta og jeg digger når bassen trer ut av den anonyme komp-rollen og er med på å teksturere musikken på en måte som gjør soundet større og mer unikt. Dette kunne de hatt mer av, for ofte er bassen henvist til en anonym romletilværelse nede i mudderet på denne skiva.

VI@Facebook

Fra det spesifikke til det mer generelle: Dette er franskmennenes fullengder-debut, men de har en EP fra 2008 på samvittigheten (som også er verdt å sjekke ut). Trioen har et lass av andre band de er aktive i, g som er mer profilerte enn dette prosjektet. Jeg hadde ikke tenkt å kjøre namedropping, men pytt, jeg nevner i fleng: Antaeus, Aosoth, Merrimack og The Order of Apollyon. Så å snekre låter og skru lyd er de ikke ukjent med og det høres. Da kommer det nok heller ikke som noe sjokk at det er Black Metal det går i, og i en rimelig dissonant og brutal versjon som sådan. Her er det stort sett fullt kjør med hissige og skingrende tremoloriff, krydret med støy fra åpne strenger eller mørke akkorder i motorsagtempo. De har noen riff og melodier av mer stemningsfull art, men disse unngår heller ikke dissonans som virkemiddel. Et par ting som må presiseres og som er udelt positive: de fikser brutaliteten uten å hente inspirasjon fra Death Metal eller miste sin Black Metal-identitet og de har en gjennomgåene mørk atmosfære uten at de minner om den ortodokse delen av genren. Misforstå meg rett: jeg setter pris på slikt også, men man skal ikke undervurdere å ha noe som bare er sitt eget, og det syns jeg VI har.

Lyttemessig sett har dette vært ei rimelig seig plate å sette seg inn i. Den helt store wow-effekten fikk jeg aldri og skiva har heller ikke klikka på en sånn måte at den havnet på årsbeste-lista (publisert rett før nyttår). Til tross for at jeg har hørt jevnt og trutt på den siden august og har funnet tilbake til den i flere anledninger, ikke bare fordi den skulle anmeldes. Soundet er også noe lukket og kjølig (og mindre Hi-fi), sammenlignet med andre skiver som har blitt hørt inn i samme periode, så den eksploderer ikke på stereoanlegget. Likevel har den tålt massive mengder repetisjoner og det er stadig nye små detaljer som blir lagt merke til ved nye lyttinger. Det skal også nevnes at det i løpet av de tre kvarterene ikke er noe sted hvor jeg rykker til og tenker det var et dårlig riff!.

Kort sagt anser jeg De Praestigiis Angelorum for å være et verdifullt tilskudd til Black Metal-samlinga og er verdt et innkjøp.

7/10

Tracklist:

1. Et in pulverem mortis deduxisti me
2.  Par le jugement causé par ses poisons
3.  La terre ne cessera de se consumer
4.  Regarde tes cadavres car il ne te permettra pas qu'on les enterre
5.  Une place parmi les morts
6.  Voilà l'homme qui ne te prenait pas comme Seigneur
7.  Il est trop tard pour rendre gloire. Ainsi la lumière sera changée en ombre de la mort
8.  Plus aucun membre ne sera rendu