Karmøygeddon 24

Den røde død, det gamle og det nye

av yngve

Madder Mortem Band 23 Fotograf Yvonne Bunes

Bilde, fotograf: Yvonne Bunes

Nå leverte odølingene prima skiva for kort tid siden, som har gått mye, både under anmeldelsesprosessen og etterpå. Hva de har i drikkevannet der borte vet jeg ikke, men siden debutskiva har den doble M-en egentlig aldri levert svakt, bare bra og veldig bra. Nå har det vært vanlig at Madder Mortem har fått tildelt spalteplass her på Heavymetal.no, helt siden nettsiden ble født har bandet prydet forsiden, anmeldelsesseksjonen og nyhetsbiten. Og det er alltid en glede å ønske BP, bandets gitarist, velkommen tilbake.

Madder Mortem@www

Bare for å få det unna med en gang. Jeg glemmer ofte hva bandnavn betyr, man blir bare vant til å si de forskjellige uten å alltid tenke på betydning. Madder er vel fra planteriket, mortem er jo døden, hva legger dere selv i navnet?

"Madder er en farge på rødtoneskalaen, litt i retning magenta og som du sier, Mortem er døden. Usikker på akkurat hva vi tenkte da vi valgte det navnet i hine hårde dager. For min del symboliserer Madder lidenskap, det voldsomme, livskraft, vilje og egenhet imens Mortem er døden, alvoret og det mindre greie på veien dit. Som i musikken vår er bandnavnet på sett og vis kontrasten mellom ytterpunktene. Liv og død om en skal være litt stor på det."

Store ord, med som man tar seriøst når man hører musikken som ligger under.

Les anmeldelsen av nyskiva HER.

Og så er det på sin plass å hive inn en velkomsthilsen, for selv om jeg melder inn nytt her og der på dere, er det en tid siden dere var aktuelle. Hele fem år siden sist skive, som egentlig ikke (i min verden) er veldig unaturlig og uventet når det kommer til band som dere :). Hva har dere gjort som band etter forrige skive? Hva føler du/dere at bandet har oppnådd?

"Takker, bukker og heihei! He-he. Nei, raske blir vi vel aldri. Tanken var opprinnelig at denne skiva skulle komme relativt kjapt etter Marrow, men så tok livet andre retninger. Både for bandet og privat. 

Etter Marrow reiste vi på vår egen lille headlinertur i Europa for første gang. Vi kom også på at vårt debutalbum fylte 20 år i 2019 og ville markere det. Det ble til innspilling av en halv plate der vi rearrangerte 3 av låtene ifra Mercury og lagde to nye låter utifra gammelt materiale vi fant tilbake til. Innspilling, miks, utgivelse og hele den prosessen tok sin tid. Midt oppi dette begynte vi også å filme dokumentaren Howl Of The Underdogs. Det pågikk videre det året imens vi dro på turné med Vulture Industries og Helheim rundtom i Europa. 

Høsten 2019 markerte vi 20-årsfeiringen og re-release av Mercury i form av en konsert på Parkteateret, der alle tidligere bandmedlemmer stilte på scenen. Det krevde mye tid og forberedelser. Hver sin respektive line-up spilte låter fra de tilhørende skivende. En ganske unik greie og en magisk kveld ble det virkelig. Konserten ble filmet med opptil flere kameraer og multitrack av lyd tappet på forsvarlig måte, så kanskje en vakker dag det blir noe å se fra den kvelden."

Les anmeldelsen av re-utgaven av Mercury HER.

"Vi følte vi fikk til mye kult med Marrow, re-releasen av Mercury, turneer og dokumentarfilmen som er litt annerledes enn mange musikkdokumentarer og som vi er veldig stolte av. Så kom Corona-viruset, personlige problemer, sykdom, samlivsbrudd...i det hele tatt ei ganske lei suppe før vi endelig klarte å stable oss tilbake til der vi er nå."

Bp, du og Agnete, dere mistet jo dessverre deres far i fjor, en person jeg vet var viktig for Madder Mortem. Man kondolerer så mye, og håper det er greit at man trekker inn Jakob, som han het, siden han jo stod for coverkunsten på sisteskiva. Hva legger dere selv i dette? Når dere ser på coveret?

"Takk så mye for det. Og det er så klart greit. Vi var og er veldig stolte av han og vi ville nok aldri ha klart å holde bandet gående på samme vis uten backingen derifra. Jeg ser veldig mye av han i coverarten, og det er også en god påminner om hvorfor jeg holder på med dette.

Han var en person som, før han ble veldig dårlig, var veldig uredd for å kaste seg ut i ting og mente det var veldig viktig å spandere livet på noe en virkelig liker å holde på med og finner mening i. Mer så enn å være opptatt av å gjøre som alle andre. Etter han nesten døde tilbake i 2013, etter akutt sykdom, begynte han for fullt med maling og begeistringen for sterke farger. Han blastet som oftest Bach eller Madder på avsindig høyt volum og dirigerte med store euforiske bevegelser imens han malte og koste seg. I mine øyne er det en kraft i maleriene som lyser av lekenhet, lidenskap og også dypt alvor. 

Visst blir man eldre, og kroppen starter så smått å innse hvilken retning det hele tar, men desto viktigere blir det å beholde gnisten og ikke glemme at tiden her er begrenset. At en må rekke å gjøre det som er viktig og at en ikke gir opp."

Madder 24 Album

Tittelen og coveret, henger de sammen? Eller kom noe før og etter?

"Det vil jeg absolutt si de gjør. Tittelen har vi hatt lenge. De som har fulgt oss en stund har kanskje merket seg at skivetitlene våre sin førstebokstav følger et mønster. Så da ble det O denne gangen.

Tittelen er for øvrig også stykkevis å finne i en av våre eldre tekster. Coveret er rett og slett faderen sin tolkning av tittelen i form av to malerier. I han sin sedvanlige ånd malte han hele 7 bilder - tror jeg det var. Alt fra det du ser på coveret og baksiden av vinylomslaget til andre utkast med giraffer og sol på, he-he.

Når han viste oss utvalget, lyste de to bildene som ble den endelige coverarten imot oss som selvsagte valg, og han var helt enig. De har en dualitet som går igjen i både tittelen og i bandnavnet. Kunne ikke blitt mer riktig i mine øyne. Det eneste som er veldig ugreit slik helt personlig er at han ikke fikk se det ferdige produktet sitt utgitt. 

Vi fikk god hjelp av kunstner Costin Chiorenau til å overføre faderens malerier inn i de den digitale verdenen for å sette sammen grafikken. Costin var på besøk her hos oss i Oldalen når han regisserte videoen til Liberator fra Marrow for noen år siden. På kveldene satt han og faderen og koste seg med Whiskey, snakket om kunst og delte rare anekdoter. De to kom riktig så godt overens. Så det var også en viktig og riktig brikke at han ville gjøre den jobben."

Tapet av nære, Madder Mortems sedvanlige fokus på å synge om positive/triste ting på en mørk måte, blant annet, er stilen og uttrykket et speil av hvordan dere er? Litt introverte, tankefulle, dype? Og gjelder det i så fall hele bandet, eller stort sett kjernen som alltid er der?

"Hmmm. Litt farlig å skulle mene for mye på vegne av de andre. Men, ja, vi har nok alle den hangen. Litt overtenkere er vi nok alle sammen.

Jeg tror også det kommer litt med territoriet som musiker. Når det er sagt så er jo mye tull, fjas og ball hos oss også som jeg har inntrykk av det er i de fleste band. For min del er det det mørke i musikken og kunsten som oftest tiltaler meg. Det treffer på en annen måte en gladmusikk og for mange durakkorder. Liker så absolutt de også, men da må de være desto mer gjennomtenkt, he-he.

Det har alltid vært slik for meg. Fra jeg var liten har alltid mollakkorder og alvor truffet hjertet mer enn tjohei nå er det dans på paviljongen. Når det er sagt så blir jeg tydeligvis aldri for gammel til bredbeinte tøfftøffesen-riff."

Dere er litt på siden av alt som skjer av trender, og det medfører jo at dere nok aldri får det dere fortjener. Folk vil sjelden ha musikk som er dypere, som man må jobbe mye med. Man vil ha det som låter som andre ting man liker, musikk man kan drikke til, danse til, vorspielmusikk, band som kan spille et par låter av og gå til neste etc. Men Madder Mortem, der må man, føler jeg, ha fullt fokus, både live og på skive. Er dere fornøyde å være der, at lytterne er en nisje?

"Vi mener jo at musikken vår fint kan drikkes og/eller danses til, men kanskje på litt alternative vis, hehe. Nei, det er nok som du sier at det vi holder på med krever litt fokus fra lytteren om en vil sitte igjen med noe fra å høre på det. Det er ekstremt mye hjerte og omtanke lagt ned i hvert sekund av låtene våre, og intensjonen er aldri at det skal være komplisert eller utilgjengelig, intensjonen er alltid å lage musikk vi liker og bra, solide låter. Jeg synes av og til vi blir stemplet som mer komplisert enn det vi er. Det at vi ikke låter som alle andre er ett av de største komplimentene vi kan få og i mitt verdensbilde er jo det i seg selv en grunn til å sjekke oss ut. Jeg trenger ikke flere Maiden, det gjør jo de mer enn bra nok.

Det som kanskje gjør musikken vår utfordrende for noen er at det er super-ærlig. Både musikalsk og tekstmessig, men det tror jeg også er vår styrke - at vi ikke legger noe imellom og det kan nok bli for nært og ubehagelig om en liker større avstand til ting i livet. Vi er veldig happy med at vi har lyttere som har vært trofaste i over 20 år. Det sier veldig mye i seg selv. Men vi synes også musikken vår har langt bredere appell enn det publikumstallene viser. Det må også tas med i beregningen at vi aldri har vært de beste på promotering av oss selv. Vi forsøker stadig å bli bedre, men vi har nok litt å gå på der. Musikken har fått det aller meste av fokus."

Og om dere hadde holdt musikken uendret, hadde dere kunne tenkt dere å ha blitt større? Er det viktig for dere at mange oppdager og liker dere? Er det et ønske om å nå ut til flere? 

"Ja, så absolutt. Vi mener jo at musikken vår fortjener det og synes også vi er et veldig habilt og bra liveband. Drømmen har jo alltid vært å kunne leve av det. Ikke at det nødvendigvis noen gang har vært realistisk, men om vi kunne ha dette som levebrød hadde jo det vært det optimale. I alle fall i mitt hode.

Samtidig er det langt viktigere at det vi gir ut holder en standard vi er stolte av og at om skivene spilles etter at jeg er i torva, så skal det fortsatt være noe spesielt, solid og verdt å høre på. Så kan jeg tappe fornøyd med de skranglete beinrestene, he-he. 

Det største håpet eller ønsket per nå er vel om vi kunne komme oss opp på et nivå der vi kan dra ut på turneer og gå i null økonomisk. Det krever en hel del peeng inn, kanskje mer enn mange tror - det har blitt ekstremt dyrt med slikt. Flere lyttere ville ha gjort slike ting enklere og mer sannsynlig å gjennomføre hyppigere."

Hvordan ligger dere hos Dark Essence? Greit? Dere har jo vært på større selskaper før, hvordan er situasjonen og magefølelsen nå? Tidligere har jo selskaper som Peaceville, Century Media og Misantrophy vært heldige og kunne gi ut musikken deres.

"Der ligger vi bra per nå, føler jeg. De har vært utrolig tålmodige med oss denne gangen. Det viktigste er at de er knallfolk som virkelig brenner for å utgi musikk de mener er bra og fortjener å bli hørt. Det var masse bra med de andre labelene vi har vært på også, men vi har ofte vært utrolig uheldige med timingen. Folk som har sluttet rett etter at vi signerte osv. Dark Essence har vært stødige og hjemmet vårt en god stund nå og det kjennes ut som et bra sted for oss å være."

Nytt album, som heldigvis for meg er en helhet. Jeg lytter, og plukker lite opp fra låt til låt, men spiller alt som en opplevelse. Er det en god greie for dere? Eller er det låter dere vil trekke fram som bedre, favoritter? 

"Det er veldig kult å høre og definitivt en god greie. Vi legger mye vekt på at det skal være en mening med at det er et album, ikke 10 separate singler. Litt gammeldagse slik kanskje. Masse energi legges ned i å få til riktig sekvensering og trackliste for et album. Når en spiller albumet i ett tar låter farge av hverandre. Være seg dynamikk, tempo, stemning, toneart osv. Dette er viktig for oss at er så optimalt som mulig og noe vi er veldig bevisste på. Vil helst ikke plukke frem noen favoritter, da det er litt som å velge imellom sine egne barn (som jeg strengt tatt ikke har). De har alle en unik plass hos meg og hvilken jeg liker best varierer mye med humør og dagsformen."

Jeg var litt ned på Red, litt opp på Marrow, og føler denne nye klatrer litt tilbake der dere var på Eight Ways og kanskje til og med Desiderata. Har dere gjort bevisste valg på å få meg til å sitte igjen med en slik følelse? Storhetstiden på All Flesh og Deadlands er der oppe, men denne nye klatrer litt opp dit :).

"Kult vi klatrer litt da. Ja, til en viss grad. Vi var og er veldig happy med Marrow, og for meg et album som står spesielt sterkt. Når gitarist Anders kom inn i bandet snakket han mye pent om f.eks. All Flesh Is Grass, og jeg tenkte at det hadde vært kult å hente frem litt mer av den aggressive siden igjen. Da spesielt i gitarland. Vi spiller også såpass likt og tett sammen at det funker kule. Litt mer tenner. Så helt ubevisst er det ikke. Litt av trassen og galskapen i låter som f.eks. Coming From The Dark og Things I'll Never Do synes jeg slekter en god del på All Flesh og andre låter mer i retning Deadlands og Desiderata, uten at det var noe mål at det skulle ligne. Mer at attityden ligner.

Produksjonsmessig har jeg også tenkt litt mer i de baner. Litt hardere, litt kjøligere der det trengs.

Og så har vi blitt bedre på å ikke rote oss for langt unna nerven i originalideene, tror jeg. Det er veldig fort gjort. Vi har alltid snørti ideer om hvordan et parti kan låte og alt blir som regel testet ut, men da er det også viktig å kunne gå tilbake og å skjønne når vi burde spole tilbake for å se om vi mistet noe underveis. Det med nerven i originalideen var jo litt likt på de gamle skivene du nevner, men da mest fordi vi hadde en langt mindre palett å spille på. Ideen var slik og slik ble det. Og også masse trass og ungdommelig overmot på toppen, skal sies."

Bilde, fotografer: Knut Jonas Berget og Camilla Nesset - Postprod av Christian Ruud

Madder 23 Photo By Knut Jonas Berget And Camilla Nesset  Postprod By Christian Ruud

Nå tjener jeg ikke kroner på selskaper og annonser, der er de fleste dritkjipe, men vit at uansett hvordan situasjonen hadde vært, er Madder et band jeg alltid hadde inkludert. Dere er ett av de virkelig store for meg, blant Norges uoppdagede skatter som bare ligger og skinner under et teppe for de fleste. Får dere mange tilbakemeldinger fra folk som ikke liker dere? Som forteller at det de hører ikke gir mersmak? For jeg vil tro at dere får kun gode klapp fra de som vet å anerkjenne kvalitet :).

"Det er jo utrolig stas å høre det. Nei, vi gjør i grunn ikke det. Vi får for det meste veldig mye positiv respons fra folk som virkelig liker oss rundt om i verden. Tidvis ganske die-hard fans også. Ikke så ofte kritikerne lar høre fra seg bortsett fra ved anmeldelser av nye skiver. Virker som musikken vår får folk til å mene sterkt på noe, være seg skryt eller slakt. Og det i seg selv synes jeg er veldig positivt. 

Veldig ikke glad i likegyldighet, og det er ikke musikken vår heller. De eneste gangene man kan bli frustrert er om noen mener det vi gjør er monotont eller forutsigbart – da sitter jeg igjen med en sterk følelse av at de har brukt fryktelig lite tid på å høre på det. At de virkelig ikke liker det eller synes vi er dumme, det er en helt annen sak og slik det skal være. Vi gjør jo dette i utgangspunktet for å lage noe vi selv vil høre. Tror det må være startpunktet om en skal kunne stå inne for sin egen musikk."

Hva står på planen framover? Konserter? Turne? Ny Opeth-turne kanskje? :)

"Vi spiller på Infernofestivalen 30. mars. Og så er vi bekreftet til ProgPower-festivalen i Nederland til høsten, det blir stor stas. Foruten det er det lite som er spikret per nå, men jeg håper virkelig at vi får masse ting til å skje og f.eks. drar ut på turné igjen og får til vesentlig flere konserter. Kanskje også flere videoer.

He-he, ny tur med Opeth hadde definitivt ikke vært oss imot! De er jo verdens triveligste og et fantastisk bra band synes jeg. Tror til og med musikalsk det hadde matchet bedre i dag enn for 20 år siden."

Og da har det komme til avskjed, og har dere oppfordringer eller linker å dele, gode ord, hatefulle kommentarer, mye og mangt er det plass til her:

"Så mye hatefullt har vi vel ikke å bidra med, selv om vi kanskje kunne lurt seg inn i tabloidene på det viset, he-he. Vil rette en stor takk til deg, Yngve, for at du fortsatt er med oss på reisen vår etter alle disse årene. Og en gigantisk takk til alle som følger med oss, kommer på konsertene våre og hører på musikken vår!

For de som ikke har sett dokumentaren om oss, Howl Of The Underdogs , anbefaler jeg sterkt å sjekke ut den! Kanskje vi er litt enklere å få taket på om en sitter litt på gjerdet fortsatt."

Den har jeg ennå ikke sett, de linkene jeg har fått tilsendt har aldri fungert :).