Neckbreak Nation er aggressive og moderne, de spiller en form for extrem metal som ligger mellom thrash og aggro. Lydbildet er tett og detaljert, det fanger alt som skjer på en nær perfekt måte.

Det er en del tøffe livlige instrumentale partier, men for de fleste vil det nok konkluderes med at andre har gjort det frekkere, tøffere, mer attitydefylt, og generelt bare bedre!

Lord Of The Grave er ute etter å gi deg en god gammel følelse. Rull og tenn deg en feit en, len deg tilbake og åpne øregangene, la de bli fylt av seig og tung sludgy stoner doom ala Black Sabbath, bare drøyere.

...et band som ivaretar og lar seg inspirerer av nomadisk kultur, krigere, du skjønner helt sikkert hvor jeg vil. Det er et band som trikser sammen folkelige melodier med tyngre musikk, ofte metal, og resultatet er ganske bra.

Saxon er Saxon, det er ikke så mye mer å si om det. Denne doble livegreia er mer enn godkjent, det er bra lyd, det er ok med liv og bandet leverer.

De tagges som en operatisk miks av symfonisk metal og prog. Og dette er i tillegg svinebra gjort, det er teatralsk og veldig spennende!

Bernt Sunde har tidligere hatt en liten finger med i spillet i form av studioarbeid for mer kjente Penitent. Her har han samlet et knippe låter skrevet i perioden 1999-2003.

Kruk har greie låter, de har en bra produksjon og ligger i hardrocksvingen hvor nyere Rainbow okkuperer plass, og det er tydelig at de trekker inspirasjon fra 70- og 80-tallets hardrock-dinosaurer.

Svensk thrash, og av den sinna og litt moderne sorten. Men ikke tenk moderne som i noe negativt, det lukter på ingen måte oppdatert av dette.

Polske Turbo har noen skiver på samvittigheten, selv har jeg aldri falt for bandet, og fastslår vel at jeg fortsatt ikke er aktuell som fanklubbmedlem.