Året som snart er over har ikke vært verre eller bedre enn de fleste, synes jeg. Det har gått i ett, mange bra skiver, konserter, men følelsen av nok ett år ligger og styrer. Og strengt tatt er jo det sannheten. Det er sånn det er. For de fleste vil fødsler, dødsfall og giftermål, kanskje flytting og jobbskifte, være store ting man husker fra en tidsperiode, mens musikkåret ofte flyter som det pleier. 

Endringer i form av at formater man lytter via skifter, noen band splitter, noen festivaler avvikler, noen tilkommer, slike ting er kanskje viktig der og da, men ofte er det fort glemt også. Hva som skjedde i 2016 er for eksempel ikke veldig tungtveiende for mitt liv når det gjelder musikk. Man beveger seg, noen skiver og konserter fester seg, men stort sett inneholder hvert år såpass mange opplevelser og opplevelser at det fort blir samlebånd. 

Om jeg er pessimist? Absolutt ikke, bare realist. Og året har gitt oss mange fantastiske musikalske øyeblikk. Det er det ingen tvil om. Hva som kommer i 2019 vet vi litt om, men jeg velger alltid å la slikt komme når det kommer, jeg har lite å tjene på å liste opp det jeg gleder meg til. Jeg liker heller ikke lister, det skjønner du når du ser oppramsingen min under her et sted.

Ønsker for 2019? At folk legger igjen mer spenn til banda, ikke betaler en hundrings pluss hver måned for en nettjeneste, og synes det er helt greit. Slike fordelingsnøkler er ikke i musikerens favør. Lett tilgang, mye innhold for lite penger, i prinsippet gratis, har beklageligvis blitt status for store deler/hovedparten av slik mennesker konsumerer musikk og film, og serier. Heldigvis er vi i metalscenen ikke helt der mange andre er, og det er kjempegøy å oppleve at folk kjøper stash på konserter, bestiller fra Bandcamp, kjøper skiver i butikkene. 

Jeg ønsker meg flere mennesker som kjøper fysiske blader, som ser gleden av å ikke bare flytte fingeren på en skjerm. Det å se verdien av å ikke sjekke sosiale medier hundre ganger i døgnet, og tro at alle er så veldig interessert i alt man spiser, gjør, hvem man er med, juletreet, vinflaska man fikk, alt trenger ikke å havne på Face, Snap og Insta folkens. Og for all del, prøv å være hyggeligere dere som slenger rundt dere med unødvendig krasse kommentarer. For en verden vi har skapt. Det er en stor forskjell på det man sier til folk og det man skriver. Like ille begge deler, men skriften er der og har en gjentakende effekt. Det er lov å bare se forbi, over, til siden, og fortsette uten å trykke på tastene :).

Til alle dere som følger Heavymetal.no, her eller på Facebook, jeg skraper haka i bakken av ydmykhet. Donasjoner og annonser, oppdateringer og tålmodighet, dere skal ha fryktelig takk for det nettverket dere utgjør for meg, og da for den norske hardrock- og metalscenen. Vi er en flott symbiose ;). Og om jeg er lei av å forklare at jeg har mye å gjøre, at det er kø, og at det er ventetid? Ya bet ya, men slik er det.

Først vil Rune hos oss slenge inn litt tanker på hans opplevelser av musikkåret 2018. 

Yngve

***

«2018 har ikke vært et år hvor musikken har blitt pleiet i noen særlig grad for min del. Det gjenspeiler seg både i bidrag med anmeldelser her på Heavymetal.no og innkjøp av nye utgivelser. Jeg har likevel holdt meg sånn noenlunde a jour til å iallfall trekke frem et dusin skiver som jeg skylder bandene å legge til i den fysiske musikksamlinga.

Det blir en kort og konsis liste uten kommentarer, men alt er verdt å sjekke ut, særlig hvis du helt uproblematisk veksler mellom skranglete Speed Metal, Death Metal, mørk elektronika, rasende Black Metal, retro-prog og Post-Metal. Lista er ikke rangert, men presentert alfabetisk.

• Alexa Melo Mute Ep
  
  
• Ancestors Suspended In…
  
  
• Deathhammer Chained To Hell 
  
  
• Dirge Lost Empyrean 
  
  
• Drawn And Quartered The One Who Lurks
  
  
• Funeral Mist Hekatomb 
  
  
• Gåte Svevn
• Obliteration Cenotaph Obscure
  
  
• The Ocean Phanerozoic I 
  
  
• Outre Hollow Earth
  
  
• Ring Van Möbius Past The Evening Sun
  
  
• Sepulcher Panopticon Horror
  
  

Og på sedvanlig vis er lista over band som har sluppet skiver i 2018 og som fortsatt står merket med sjekk ut-status lang som et vondt år. Heriblant Behemoth, Blood Tsunami, Corpsessed, Cult Leader, Devouring Star, A Forest of Stars, Immortal, Imperial Triumphant, Grave Upheaval, Malthusian, Mare, Sulphur Aeon, Valkyrja og The Vintage Caravan. Bare for å nevne noen som står litt høyere oppe på pri-lista enn andre.»

Rune

***

Så tilbake til Yngve:

Festivalåret og konsertåret var ok. Jeg fikk dessverre ikke gått på alt av konserter jeg kunne tenkt meg, men når man jobber to jobber, en i nattevakt-turnus og med minimal eller ingen mulighet til å bytte, da sier det seg selv at man ikke kan hive seg rundt hele tiden. Og til dere som sier at «…men kan du ikke bare bytte vakt, kom da!», der er jeg lei av å fortelle om at det ikke er så lett når man jobber netter, helger og har med folk å gjøre. Det er ikke slik som dere som jobber mandag til fredag og har helgen fri. Og til de som ikke gir seg da en gang, til de sier jeg at det å holde konserter når de jobber, på dagtid i ukene, det hadde funka for meg. Mange skjønner det fortsatt ikke ;).

Under her er noe av det jeg anser som høydepunkter (garantert skrivefeil, men korrekturleseren er lik meg :), noe er garantert glemt, og å nevne alt av nyheter og konserter vil være en for stor oppgave. Og en del av de skivene som har utgivelsesår i 2018 vil nok sige inn utover neste år. Hva er det med det å levere inn en skive etter release, på release? Og etterspør anmeldelse nesten med en gang? Mange tenker ikke over at jeg er basically alene om alt, det er måte på hvor mye jeg kan lytte på musikk, hehe. Og om noen sier at jeg bare kan kutte litt i bunken, da kan jeg jo starte med ditt band? ;).

Takk til alle samarbeidspartnere som har lagt igjen kroner, Karmøygeddon, Tons Of Rock, Daniel Engen og Norway Rock :).

***

In Vain leverte en god skive med Currents. Ikke en som klarte å klatre over forgjengeren, men det er fortsatt god kvalitet over det bandet leverer. Currents ble anmeldt HER

.

Prima hardrock fra Wail fikk vi også smake på i året som snart er over. Anmeldelse HER

.

Finnene i Von Herzen Brothers imponerte nok en gang, selv om dette ikke var det best jeg har hørt fra gjengen. Du leser hva jeg mente om War Is Over HER

.

Kanadiske Black Wizard leverte en flott utgivelse med Livin’ Oblivion. Tung metal med klassiske grep, og en dose mørke. Anmeldelse

.

Audrey Horne er fortsatt et bra band på skive, selv om de ligner på mye, har de fortsatt evnen til å levere skiver som vokser på meg. BLACKOUT 
er ikke på palleplass, til det er et par-tre av de foregående for sterke, men det å ikke fravike oppskriften i større grad, og etter så mange år fortsatt levere skiver som duger, det er i seg selv imponerende. 

Razorbats innfridde, og selv om de to skivene som har kommet er forskjellige, er det en veldig sterk rockefot og melodiføring på gjengen med albumet II

.

Det instrumentale og progressive, litt jazza, trioformatet til Addiktio var også et høydepunkt. Skiva fikk bra medfart, men ble overkjørt av gjengen live. For en konsert de leverte på Vaktbua i Kristiansand. Anmeldelse av Verraton finner du HER

.

At vi mistet kongevokalisten Warrel Dane føres opp som ett av de punktene som garantert blir husket i lang tid framover.

Nå var ikke jeg helt happy med Susperias utgivelse The Lyricist

, som skiltet med debuten til vokalist Bernt Fjellestad (Guardians Of Time) på skive, men de fikk mange lovord. 2019 blir garantert et år vi hører mye fra den gjengen. 

Guardians Of Time slapp jo også skive i år, og imponerte med sin powermetal på Tearing Up The World

. Stilen er noe utdatert, men med overbevisning og skylapper hamrer de seg inn i metalscenen, og vi får se hvor mye aktivitet det blir til neste år. 

Thrasherne i Vorbid, som la om vokalen og fikk en del folk til å mene mye og mangt, er fortsatt blant banda jeg personlig følger tettest. Arendalittene blir mer progressive, og med tanke på den unge alderen og talentene, krysser jeg fingrene for at de tar av i 2019. Nå må selskapet satse, pushe som juling, og vi så bandet ta del i en Europaturne nylig i regi av nettopp plateselskapet. Fantastisk! Mind ble en suksess her i huset, jeg liker Michaels vokal, men skjønner de som synes det blir for mye bitt. Les anmeldelsen min HER

.

Et band som gjør en del av seg, men som ikke er så godt representert i norske metalmedier, er Critical Soultion. De slapp skiva Barbara The Witch i vår, HER

leser du min konklusjon.

Danskene i Møl, svart shoegaze, postrock, metal, var et band jeg synes preget året greit. Jeg oppdaget de tilbake i 2016, men med årets utgivelse ble det en forsterket elsk til våre naboer i sør. Sjekk nyhet med smakebiter HER

.

Horizon Ablaze fikk ut skiva The Weight Of A Thousand Suns, en relativt pompøs tittel, som musikken :). Kompromissløs og eksperimentell extremmetal, som jeg nok likte bedre på de par første skivene, men det gjør ikke denne nye noe dårligere. Isolert en sterk utgivelse. Les anmeldelse HER

.

De melodiøse hardrockerne i Ammunition
klarte å holde samme kvalitet på denne nye som den forrige. Selvitulert og en sterk åtter, les anmeldelse HER

.

Innen den klassiske metallen her til lands, en scene som ikke er voldsomt stor, var det gledelig å se Tomorrow’s Outlook stille med en sterk skive i april; A Voice Unheard

.

Bergensbandet Sworn fikk en grei karakter for sitt album Dark Stars And Eternity

. Vi snakker pompøs extremmetal.

Cameltoe kom med en glimrende skive, selv om jeg nok synes tekstene ble litt turnoff. Musikken dog, den fungerte. Australske Battlegod Prodctions slapp albumet, HER

er min anmeldelse. 

Blackthrash har ikke helt fått meg i knestående. Eller, det ble litt mye likt, og det ble litt repeterende og ensformig rytmikk og vokal. Men Blood Tsunami fikset greit å levere på sin 2018-utgivelse Grave Condition

.

Folkmetal/-rock fra trønderne i Ravn ble godt mottatt. Sjekk hva jeg mente om I Mørke Natt

.

Kristiansandsbandet Natt Og Tåke kom sammen, fiksa ut en skive og har vel igjen status som på hylla. Albumet, Mordere I Lykkeland, tok litt tid å bli venner med, og jeg har ikke spilt den siden anmeldelsen, men det var allikevel et slipp jeg likte, og som jeg synes var verdt en kurant poengsum. HER

leser du anmeldelsen.

Instrumentalmusikk er vanskelig for meg, men noen ganger treffer det. Cesar’s Quest er en nordmann som fikset å slippe en bra utgivelse med From The Heart

.

Mulig årsbeste for meg er faktisk en svart utgivelse, med folketoner. Cor Scorpii’s ‘Ruin’ traff meg midt mellom øynene, og spilles fortsatt til stor glede for meg, og ikke for andre i heimen 🙂 Anmeldelsen leser du HER

. Jeg kjenner det er på tide å trekke inn et fysisk eksemplar av denne.

Ruin by Cor Scorpii

Nå heter Art Of Deception bare Deception. Med Art Of-biten slapp de en bra skive i år, og fortjener oppmerksomhet. Hva som venter av innspillinger neste år må vi bare vente på, men det var noe med Path Of Trees

som funka veldig bra.

De melodiøse rockerne i Big City var på plass med skive, Big City Life fikk en grei karakter. Les review HER

.

Ganske ordinær metal, klassisk, men slik det faktisk var og ikke som folk tror det var 🙂 Sinsid oppsummert, og skiva de slapp, Mission From Hell

, ble godt mottatt her hos meg.

Litt true metal fra Blackslash fungerte fint for meg, og dette var en skive jeg ikke trodde ville klare å matche forgjengeren. Lightning Strikes er vurdert HER

.

Vi fikk nok et kapittel fra Green Carnations timelange utgivelse, nå ble konserten i Kilden Konserthus i Kristiansand sluppet på film. Resultatet ble bra

.

Metal på steroider fra Trondheim, det var innledningen på min anmeldelse

av Shoutgun Rodeos nye album, By Hook Or By Crook. Den viser at Norge har gode band innen den moderne og harde metallen.

Nå er ikke jeg punkefan, men jeg har sansen for Veislakt, både pågangsmotet, overbevisningen og flere av låtene. De er ikke punka i så stor grad at jeg faller av, de blander nok metal i brygget sitt. Det ble sirkus

i år fra gjengen.

Willy Bendiksen feiret 40 år som musiker, det er vel verdt å nevne

:).

Doomerne i Bismarck, fra Bergen, la igjen en tung dose metal i form av skiva Urkraft

. 

Fra Bergen kommer også Krakow, som kom på minussiden

:).

Trommeslager fra Gehenna, Jan Egil Fosse, døde altfor ung. Rip. Nyhet på dødsfallet
.

Manes tilførte sin diskografi nok en flott skive, og selv om jeg ikke fikk kloa i førsteopplaget av lp-en (Torstein!! :)), er dette en skive som står på ønskelisten. Slow Motion Death Sequence

.

Madder Mortem’s ‘Marrow’ er også en utgivelse som mangler i fysisk form her i huset, som forhåpentligvis kommer på plass snart. Marrow

er anmeldt HER, og viser at odølingene fortsatt makter å være nytenkende. 

Et band jeg synes er kjedelig, men som mange liker, er Amorphis. Siste derfra, Queen Of Time

, ble bedre enn forventet, og med velvilje og litt tid klatret den opp til syveren.

Kal-El’s cover av Cocaine

er noe som må nevnes, den går gjerne i loop en times tid om jeg setter den på :). De fikk også ny gitarist i disse dager.

Stoner, retro, svenskene i Monstertruck fiksa en grei skive med True Rockers. Les anmeldelse HER

.

Sum Of Forces

, Tantaras nye album, overbeviste. Og mange jeg snakker med trekker fram dette som ett av de bedre thrashbanda vi har. 

Hvor gøy er det ikke at en artist som Udo, som leverer kopierte skiver gang på gang, plutselig finner litt krutt igjen? 🙂 Steelfactory

ble en opptur.

Og siden jeg først hørte Vengeance Rising tilbake i 1988 har bandet stått fjellstøtt med denne debuten

. Dette er vel tredje versjonen jeg har på cd, virkelig en perle. 

Svenskene i Greybeards rocker som Darkness, og sydde sammen et knall album med For The Wilder Minds. Sjekk anmeldelse HER
.

Og for litt bakstreversk gull, for meg ihvertfall, tyske Küenring fikk meg i godt humør av sitt selvtitulerte slipp. Anmeldelse HER

.

Norske Tonic Breed var også ute med en ok skive, Install Memory

fikk en 7,5 på skalaen min, og representerer thrash, rendyrket thrash, uten svart, død eller andre bestanddeler i brygget.

Doom-tungrockerne i Hex A.D. står for ett av høydepunktene for meg i år, Netherworld Triumphant

strekker seg over de foregående slippene, og siden jeg har vært litt fram og tilbake mellom denne nye og forgjengeren, er det gledelig å se at bandet fikser å levere. 

Gamlekara i Uriah Heep fikk bare en syver, men jeg synes de skal ha for sitt nye album, Living The Dream

, selv om det var mer Purple enn Heep :).

Leonov, dette norske bandet som lager mørke, melankolske og tunge låter, kom med Wake
, et album som vokste sakte men sikkert til et punkt der jeg bare måtte innse at filer må byttes ut med fysisk format snart.

Vreid fikk meg til å bli litt fan, Lifehunger kom mye bedre på plass enn det tidligere skiver har gjort her. Anmeldelse

.

I år som i fjor, og årene før det, er det åtterskiver i hovedsak jeg plukker fram når året går mot slutten. Det er få skiver som heves over denne summen, av en eller annen årsak (magefølelsen). Neste band havnet også der, på åtteren.

In The Woods… er med Cease The Day

i mål med et sterkere album enn forgjengeren Pure, og de kan være stolte over dette slippet. Sjekk også ut vokalist James‘ band Ewigkeit, det er ikke så altfor ulikt. 

Fra stemningsfull og tung, litt udefinerbart stilmessig, musikk fra In The Woods…, kommer en annen åtter; svenske Dynasty står som en kontrast med sin humørspredende og melodiøse hardrock. Sjekk hva jeg mente om Firesign HER

. Man kan ikke si at jeg har snever musikksmak ihvertfall ;).

Nordlendingene i Vederkast kom med sitt And In The Abyss They Sleep, som egentlig tok meg litt på senga. Flott og tungt, sjekk ut anmeldelsen HER

.

Blackgaze og postsvart, hva det er får dere slåss om, men vakker, skrikende, mørkt og med en håpløs og lengtende stemning kom Avast litt overraskende på meg. Mother Culture ble anmeldt HER

Nå ble ikke oppfølgeren til Dracula, Swing Of Death en troneovertager, men Vlad The Impaler imponerte allikevel. Sjekk anmeldelsen av Holter og hans venner HER


.

Mother Culture by Avast